Oslo Politidistrikt ansetter i disse dager en rekke politiledere i stillingskode 0326 lensmann på ledernivå tre og fire. Lensmannsetaten er nedlagt, men stillingskoden lensmann er mer populær enn noen gang.

Mange synes kanskje at det er en artig liten kuriositet med lensmenn i hovedstaden, men det er det ikke. Både prosessen i forkant og konsekvensene av stillingskodesaken er alvorlig for norsk politi. Nå bør våre folkevalgte kjenne sin besøkelsestid. Måten Politidirektoratet under ledelse av Benedicte Bjørnland forvalter politirollen, pensjonspørsmålet og gradsystemet i etaten på, er svært lite tillitsvekkende.

Stillingskodesaken er som Pandoras eske. Når lokket først er åpnet er det bare ulykker som kommer ut. Saken er drepende for tilliten mellom store ansattgrupper og direktoratet. Politidirektøren fremstår, villet eller ikke, som en politiker på jakt etter de ansattes pensjonsvilkår. Politidirektøren har tidligere måtte tåle kritikk for å blande fag og politikk, noe blant annet Arbeiderpartiet påpekte i forbindelse med at partiet trakk sin støtte til nærpolitireformen i år 2019.

En slik rolleblanding ble muligens tolerert av den forrige regjering, men bør ikke tolereres av denne regjeringen. En regjering som blant annet flagger en kommende tillitsreform i offentlig sektor. Pensjon er politikk og politikk er ikke noe et fagdirektorat eller en politidirektør skal sysle med. Det samme gjelder endringer i den viktige politirollen.

Politirollen har ligget fast siden politirolleutvalget leverte sin offentlige utredning i 1981. Et produkt av utredningen var de ti grunnprinsipper for norsk politi. Prinsippene, som fortsatt er gjeldende, slår fast at en politibetjent skal være en generalist. Politirollen skal dekke en rekke polisiære kjerneoppgaver som patruljering, forebygging, etterforskning, med mer. Slik fungerer også store deler av politi-Norge.

Politiet er en beredskapsetat som må kunne mobilisere og omstille seg i møte med ulike kriser, terror og hybrid krigføring. Her er generalisten essensiell med sin fleksibilitet og brede kompetanse. Noe vi blant annet har sett nytten av i forbindelse med pandemihåndteringen der polititjenestepersoner har blitt flyttet og brukt for å løse en rekke ulike oppgaver.

Dette systemet er nå truet som følge av Politidirektoratets føringer om bruk av stillingskoder uten særaldersgrense for stillinger uten operativt preg. Direktoratet forfekter at det per nå bare gjelder lederstillinger, men har ikke kunne redegjøre for hva de mener med «operativt preg» og hvorfor dette operativitetskravet ikke vil ramme grunnstillingene. Vi snakker da om etterforskere, etterretningsoperatør, ansatte på operasjonssentralene, kriminalteknikere, forebyggere og flere andre funksjoner.

Stillingskodesaken har derfor potensiale til å bli spikeren i kisten for politigeneralisten og det politiet vi kjenner i dag: Ett politi og en politirolle med mange ulike kontaktflater i samfunnet og et sivilt preg. Et mer militarisert og aksjonsrettet politi vil kunne stå for tur.

Det er mulig at tiden er inne for å se på politirollen på nytt, men det er et viktig anliggende, ikke bare for etaten, men også for landets borgere. Derfor fortjener det brede demokratiske prosesser og forankring dersom den skal endres og ikke at den tukles med på bakrommet i direktoratet.

Det er naturlig at direktoratets og direktørens fremferd i stillingskodesaken blir tema under den kommende gjennomgangen av Politidirektoratet, som regjeringen har lovet i Hurdalsplattformen. Den fremferden har vært svært lite tillitsvekkende.

Det er på høy tid at våre folkevalgte tar tilbake styringen over fremtiden til norsk politi og ikke overlater den til byråkratene i Politidirektoratet. Dette begynner å bli et demokratisk problem.

LES OGSÅ: Stillingskodesaken – Et symptom på en mer autoritær arbeidsgiver