Nina Jon, førsteamanuensis ved Politihøgskolen, og Jenny Maria Lundgaard, førsteamanuensis ved Politihøgskolen.
Nina Jon, førsteamanuensis ved Politihøgskolen, og Jenny Maria Lundgaard, førsteamanuensis ved Politihøgskolen.

Sex-ukultur-saken:

I det godes tjeneste? Mellom overgeneralisering og bagatellisering i debatten om politikultur

«Vi finner ikke Ellingsen og Lilleaas’ beskrivelser av politikultur treffende», skriver forskerne Nina Jon og Jenny Maria Lundgaard ved PHS.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Maskulinitet og politikultur har den siste tiden skapt debatt. Først etter Ellingsen og Lilleaas’ kronikk om årsaker til mangel på kvinnelig IP3 i Vest PD, deretter ved besøket deres hos Politidirektøren, og sist ved publisering av artikkelen deres i Søkelys på arbeidslivet. De beskriver det norske politiet som en mannsbastion med ekskluderende maskulinitetskulturer.

Er det en god beskrivelse? Vi mener denne forskningen skaper et unyansert bilde av etaten, og at den har flere problematiske sider.

Uønsket seksuell adferd må selvsagt belyses for at endring skal kunne skje. Oppmerksomheten har ført til to omfangsundersøkelser (fra henholdsvis Politiets Fellesforbund og Politidirektoratet) og tiltak. Samtidig har Ellingsen og Lilleaas møtt kritikk, både fra andre forskere og fra Politiforum, sistnevnte har også stilt dem en rekke kritiske spørsmål. Kritikken rammer både det forskningsmessige håndverket, uklar metode og formidlingen av funnene. Forskerne svarte, men uten å besvare Politiforums spørsmål direkte.

Omfangsundersøkelsene viser at uønsket seksualisert adferd finner sted, noe Ellingsen og Lilleaas ser som en bekreftelse av sine funn. Men dokumenterer undersøkelsene maskulinitetskulturer i en mannsbastion, altså en kultur?

Når samfunnsvitere snakker om kultur, er det betegnelsen på dominerende og vedvarende ideer og normer i (en del av) samfunnet. Å definere det norske politiet som en mannsbastion betegner ikke bare personer med problematiske handlinger og holdninger, men også de øvrige deltagerne i denne kulturen.

Vi som skriver dette, har begge forsket i de operative delene av politiet. I ulike forskningsprosjekter har vi gjort langvarige feltarbeid og intervjuer i flere distrikter og enheter. Vi finner ikke Ellingsen og Lilleaas’ beskrivelser av politikultur treffende. Det betyr ikke at alt er rosenrødt, vi har også sett og hørt om episoder politiet burde vært foruten. Vi har møtt operative kulturer med langt mer variasjon enn hva Ellingsen og Lilleaas presenterer, og vi undrer oss over ensidigheten i deres beskrivelser av politiet.

LES OGSÅ: Forskerne fikk politidirektøren til å slå alarm – men tiet om at «knulletorsdag» var avskaffet

Menn med onde hensikter og kvinner uten påvirkning

Ellingsen og Lilleaas forsvarer seg med at saken de belyser er så viktig at de metodiske problemene fremholdt av forskerne Skilbrei og Granér, samt Politiforums journalister, ikke bør dominere debatten. I det godes tjeneste kan skade oppstå: Påstander om at politiet er en mannsbastion der kulturen gjennomsyres av seksualisert maktmisbruk rammer både etatens menn og kvinner, også de som verken representerer eller kjenner seg igjen i denne virkelighetsbeskrivelsen.

Påstandene innebærer en urimelig generalisering av mange allrighte, anstendige, moderne politimenn, vokst opp i likestillingslandet Norge.

Å beskrive mannskultur i politiet bør ikke gjøres uten også å beskrive bredden og mangfoldet av maskuliniteter. Når en snakker om mannskultur, trekkes alle etatens menn med i samme dragsug, der vi har sett at mistenkeliggjøring kan skje: Hva driver du med som instruktør på Kongsvinger? Hvorfor tar du på deg å veilede studenter? Hva er politimenns motivasjon - egentlig?

Ellingsen og Lilleaas beskriver det operative som mannsbastioner, uavhengig av kvinneandel. Det spiller overraskende liten rolle at kvinneandelen øker og at kvinner nå utgjør halvparten av de som tas opp på PHS, 31,4 % av de i politistillinger og 45,6 % av alle ansatte i etaten. I deres fremstilling består likevel den eksisterende kulturen. Dette fremstår som en undervurdering av betydningen av kvinnenes inntog, deres handlingsvilje og deres påvirkning på etaten.

Signalet fra politiledere har vært entydig: Det er enighet om at overtramp og overgrep er uakseptabelt. Det signaliseres tydelig at dette ikke skal forekomme, og at en derfor trenger åpenhet, gode varslingskanaler, gode ledere, og tydelige reaksjoner. Disse signalene er også del av politikulturen.

Forskeres ansvar

Det bør være enhver forskers store skrekk å få høre at ens informanter opplever å ikke ha blitt lyttet til når de kom med kontrasterende forståelser og opplevelser. De vi forsker på må kunne gjenkjenne det de har formidlet og virkelighetsbeskrivelsene vi gjengir, og vi må aktivt la dem utfordre våre egne ideer, antakelser og analyser.

Å forske er å be om tillit: Gjennom åpenhet om fremgangsmåter og ved å vise frem funn og kunnskapsgrunnlag, kan andre vurdere troverdigheten av det vi forskere har gjort. Innenfor rammene for vitenskapelig metode og forskningsetikk og ved metodisk og nitid arbeid, kan vi frembringe gyldig kunnskap. Denne kunnskapen kan også være av kritisk art: Vi kan se fenomener fra andre vinkler, inkludere nye perspektiver og utfordre eksisterende forståelser.

Å la seg forske på er å gi oss forskere tillit: Tillit til at vi forvalter deres historier på en redelig måte, at vi lar dataene fra samtaler og observasjoner ligge til grunn for våre fremstillinger. Da kan forskere også be om å bli lyttet til når vi kommer med analyser og innspill som kanskje er nye, kan hende også kritiske, men som kan utvide perspektivene på egen etat og bidra til refleksivt og kunnskapsbasert politiarbeid.

Som forskere har vi et ansvar for hverken å overgeneralisere eller å bagatellisere. Virkeligheten er kompleks, og det er ikke forskningens oppgave å fremstille den mer sort-hvit enn den er. Forskning gir mulighet for å utforske variasjoner og kontraster mellom enheter, tjenestesteder og distrikter. Politikulturen er variert, og den er i utvikling. Ensidig negative beskrivelser som ikke synliggjør variasjon og endring gagner verken etaten eller forskningen.

LES OGSÅ: - Dyrker et image som en myteomspunnet, selektert og kul elite