Nina Sunde er Norges første politiprofessor: – Vi trenger flere som vil forske med skoene på

– Det er ingen direkte vei fra politibetjent til professor, så det har ikke vært noen walk in the park. Men det er og har vært, utrolig givende. 

Det sier Nina Sunde, som er den første i Norge med politiutdanning som har fått professorkompetanse. 

Doktorgraden ble fullført i 2022, og tidligere i år konkluderte en enstemmig komité med at hun oppfyller kravene til det høyeste akademiske nivået.

– For meg har det vært viktig å beholde «blåskjorta» på. Politiet i Norge skal være kunnskapsbasert. En viktig del av denne kunnskapen er forskning, og da trenger vi også folk innenfor etaten som faktisk produserer den forskningsbaserte kunnskapen, sier hun. 

En pioner

Sunde er midt i oppussingen av huset i Lierskogen da Politiforum slår på tråden. 

– Man blir sittende mye stille når man jobber med hodet, så det er deilig med prosjekter hvor man ser resultatene med én gang, sier hun og ler.

Når hun ikke skriver forskningsartikler, holder foredrag eller utvikler nye verktøy for politi og påtalemyndighet, maler hun i sitt eget atelier, drar på tur, eller finner ro i hagearbeid. 

Hun beskriver forskningslivet som en livsstil. Med mann, to voksne barn, en katt og forkjærlighet for friluftsliv har hun klart å etablere en hverdag der både fag og fritid får plass.

Og selv om veien til professorkompetanse har vært lang og utfordrende, håper hun den nå kan bli litt enklere for de som kommer etter henne. 

– Jeg håper virkelig flere i politiet ser at det går an å kombinere praksiserfaring og akademiske ambisjoner. Vi trenger kunnskap fra ulike perspektiver i norsk politi, og vi trenger flere med skoene på som også vil forske, sier hun. 

Fra Kripos til akademia 

For det var aldri gitt at Sunde skulle bli professor. For da hun ble uteksaminert fra Politihøgskolen i 1998, brettet hun straks opp ermene og gikk ut i arbeid. 

– Jeg jobbet først i Oslo politidistrikt med etterforskning av grov vold og drap, og deretter på Kripos. Her jobbet jeg blant annet med etterforskning av cyberkriminalitet. Det var der interessen for digitale spor og tekniske bevis virkelig begynte å ta form, forklarer hun. 

For Sunde hadde i utgangspunktet ingen plan om å bli professor. Det var ønsket om å tilegne seg og formidle kunnskap som banet den veien. 

Og etter et innholdsrikt arbeidsliv med skoene på, tok hun imot muligheten om å undervise på Politihøgskolen i 2012. 

– Jeg begynte å undervise bachelor-studentene ved PHS og underviser i dag på etter- og videreutdanninger og politihøgskolens masterprogrammer. Det å kunne fordype meg faglig og samtidig bidra til å utdanne nye etterforskere ga meg en ny motivasjon. Med tiden begynte jeg på en erfaringsbasert master ved NTNU.

Dette var en master i digital kriminalteknikk og etterforskning av cyberkriminalitet (digital forensics and cybercrime investigation). 

Erfaringene fra Kripos ga henne et praktisk utgangspunkt, og engasjementet for temaet vokste i takt med studiene. 

En kronglete vei

Veien videre ble like krevende som den var givende. Sunde er jo en pioner. Derfor måtte hun finne sin egen vei. 

For selv om mastergraden ga mersmak, var det ingen automatikk i opptak til doktorgrad.

– Jeg kvalifiserte ikke direkte og måtte ta noen tilleggsstudier for å kvalifisere til opptak. Jeg skrev en prosjektskisse og ble tatt opp som ekstern doktorgradskandidat ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Det var ikke lett, men da jeg først kom i gang, åpnet det seg en ny verden, forteller hun. 

I 2022 disputerte hun med en doktorgrad om etterforskning av digitale spor. Her la hun særlig vekt på menneskelige vurderinger og risikoen for feil i politiets bruk av tekniske bevis.

Etter disputas og oppnådd doktorgrad antok Sunde at endestasjonen i det akademiske løpet var nådd. Hun var av den oppfatning at å bli professor ville kreve at hun søkte seg over i en sivil stilling.

– Jeg har veldig mye av identiteten min i politiet, så jeg ønsket aldri å søke meg over i en sivil stilling. Derfor fryktet jeg at veien stoppet litt opp for min del. 

Det ble ikke tilfelle. Sunde ble invitert inn i et tverretatlig professorkvalifiseringsprogram, sammen med fagpersoner fra Politihøgskolen, Forsvarets høgskole og Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter. 

Målet med denne gruppen er å veilede og støtte ansatte med oppnådd doktorgrad på veien mot kvalifisering til professor. 

Her ble det klart for Sunde at det varmulig for ansatte i operative fagmiljøer å oppnå akademisk toppkompetanse, uten å måtte forlate politistillingen. 

– Forsvaret har allerede åpnet døren for dette, med offiserer som har oppnådd professorkompetanse. Da jeg fikk høre at det samme kunne være mulig i politiet, tenkte jeg: Dette vil jeg være med på, sier Sunde.

En spennende arbeidshverdag 

For å oppnå professorkompetanse må man dokumentere både bredde og dybde faglig produksjon, pedagogisk kompetanse og faglig formidling nasjonalt og internasjonalt.

En uavhengig komité vurderte Sunde som kvalifisert.

– Det stilles strenge krav. Man sier ofte at det tilsvarer rundt to og en halv doktorgrad i samlet produksjon. Jeg leverte femten vitenskapelige arbeider og et profileringsdokument som viser helheten i arbeidet mitt.

Som et resultat av arbeidet, er Sunde i dag Politioverbetjent med professorkompetanse. 

Arbeidshverdagen består av en miks av forskningsprosjekter, undervisning, veiledning og tette samarbeidsmøter med kollegaer fra inn- og utland. 

Dagene er sjeldent like, og Sunde forklarer at det er spesielt givende å jobbe som professor i politietaten i Norge. 

Kort vei fra forskning til praksis 

– Jeg opplever det som unikt hvor tett koblingen er mellom forskningsmiljøet og utøverne i politiet. Det går begge veier. Vi bruker erfaringene fra praksis som utgangspunkt for forskning, og funnene våre formidles tilbake til utøverne som kan implementere ny kunnskap i politiarbeidet. 

Derfor passer dette arbeidet Sunde utmerket. Hun ønsker ikke å forske kun for forskningens skyld, men for at det skal være nyttig og gi resultater i praksis. 

Det har det også gjort, for Sundes forskning har ført til konkrete endringer i politiets arbeid.

– Vi så at det manglet systematiske rutiner for kvalitetskontroll i digital etterforskning. Feil i tekniske rapporter kunne i verste fall ende opp som villedende fakta i retten, uten at noen hadde stilt kritiske spørsmål underveis, sier hun.

Resultatet ble en sjekkliste for dataetterforskere, som nå er forankret i styrende dokumenter i norsk politi. Flere distrikter har tatt den i bruk, med egne lokale tilpasninger.

I tillegg har hun, i samarbeid med en gruppe dommere i Oslo tingrett, utviklet en sjekkliste for dommere, og samarbeider nå med en masterstudent om å lage noe tilsvarende for påtalemyndigheten.

– Jeg elsker dette

– Målet er å skape konkret nytteverdi og forebygge justisfeil. Når etterforskere, påtalejuristene og dommere stiller de riktige spørsmålene, øker sjansen for at rettferdigheten faktisk seirer, sier hun.

Og nettopp derfor fortsetter Nina Sunde å forske. Ikke bare for å forstå mer, men for å gjøre en forskjell i etterforskningen, i rettssalen og i møte med mennesker.

– Jeg elsker dette fagfeltet. Det å få dykke ned i noe jeg brenner for, og samtidig vite at det kan komme politiet og rettssikkerheten til gode gir enormt med mening. Så håper jeg som sagt at det vil inspirere flere til å gå samme vei, konkluderer hun.