Våpendrageren

I april for drøye to år siden gikk rådgiver ved våpenkontoret i Agder politidistrikt, Svein Dagfinn Heldal, av med pensjon. Statens ubarmhjertige grense var nådd. Heldal hadde jobbet med våpenforvaltning i 27 år, og kollegene beskrev ham som «en levende legende», «et orakel» og «en godt kjent hemmelighet her i Agder».

Et halvt år senere dukket Heldal opp igjen som seniorkonsulent på våpenkontoret. Prosjektet «Våpen i dødsbo» trengte en drømmemedarbeider, og ettersom pandemien hindret den nybakte pensjonisten i å jakte og skyte på bane, fristet tre dager i uken på kontoret. Jobben med våpenforvaltning og Heldals interesser på fritiden har alltid stått hverandre nær, og dessuten var det trivelig å møte kollegene igjen – ja, de som våget seg ut av hjemmekontorene da.

Heldal ser det også som en bonus å jobbe med yngre mennesker. Det unike Heldal har å tilføre, ut fra alder og erfaring, mener han selv blir oppfattet og verdsatt.

– Vi er flere som arbeider i prosjektet. Kolleger kommer ofte og stiller spørsmål, ikke minst om det våpentekniske. Eller vi diskuterer noe relatert til en våpensak og går kanskje litt dypere faglig.

I blant dukker det opp ekstra kompliserte hastesaker, og siden alle kollegene ifølge ham «sitter og drukner i arbeid», sier da Heldal: «Jeg tar den!»

Mr. våpenkortet

I 1993 annonserte politiet i Kristiansand etter en sivil saksbehandler til våpenkontoret. Fra deres side var det en forsøksordning. Samtidig lette Svein Dagfinn Heldal etter ny jobb.

– Jeg mente at selv om jeg ikke hadde formell utdanning, så hadde jeg den praktiske tilnærmingen. Jeg kjente skyttermiljøet og var jeger selv. Dette kunne jeg trekke veksler på, fordi jeg forsto hva folk søker etter og trenger, sier han.

Over nyttår var han i gang som konsulent. Neste år fikk Kristiansand to politimestre, da han ble sammenlagt mester i det nasjonale politimesterskapet i skyting. Byråkrat Heldal fikk økt status.

Politiets forvaltning besto den gangen av kontor for våpen, pass, lotteri, førerkort og hittegods, med en person som tok hånd om hvert område, pluss en ekstra på pass, og en felles sjef. De holdt til i leide lokaler utenfor politihuset, og ble en sammensveiset gjeng. Men det var tungvint for eksempel å legge ut på spasertur noen ganger om dagen for å hente og bringe post i politiets eget hus.

Vinteren 2000 fikk derfor forvaltningen flytte inn i politihuset.

I mange år satt Heldal alene med ansvaret for søknader om våpenkort fra jegere og skyttere i Kristiansand, omtrent like mange av hver gruppe. Tilfredsstilte de kravene med hensyn til kompetanse, behov og vandel? Var det noe ved søkeren som tilsa at han ikke burde ha våpen?

De virkelig tidkrevende søknadene var de fem prosentene, som det av ulike årsaker var tvil ved. Det kunne handle om rus, psykiatri eller kriminalitet. Sånn var det da, og sånn er det nå. Å ha nok informasjon, bred kunnskap og respekt for samfunnsoppdraget står sentralt.

Når våpenbutikker importerer varer, må de melde fra til våpenkontoret om hvilke, og disse måtte Heldal prioritere å få kjapt inn i systemet. For når butikkene selger børser, må de være registrert. Utenom våpenloven, våpenforskriften og forvaltningsloven, var kulepenn, skrivemaskin, kartotekkort og protokoll de verktøyene Heldal brukte.

Politiet i sørlandsbyen hadde også et småbåtregister, og det ble digitalisert først. Våpenforvaltningen måtte pent stille seg bak i køen.

– Å finne ut hvem som eide jollene og sjektene, var viktigst. Den prioriteringen til politiet i Kristiansand har jeg mange ganger tenkt på, sier Heldal.

Da politidistriktet i 1996 ville få på plass et lokalt, digitalt våpenregister, ansatte de én dame, som skrev inn informasjonen fra kartotekkortene.

Ærefulle oppdrag

Våpenforvaltningen har en lang historie i Norge. Tidligere ble våpenkort fikset på lokale lensmannskontorer, mens søkeren fikk en kopp kaffe.

I midten av 1990-årene var våpenforvaltningen delegert til lensmannskontor og politistasjoner. Folkene der måtte være generalister.

– Jeg er litt reservert og sjenert av natur. Å stå på et podium og snakke for folk har jeg aldri vært begeistret for. Har følt en mangel på trygghet. Men så lenge det har vært faglig relatert, og jeg har kunnet det jeg skal presentere, har jeg allikevel fått denne tryggheten. Opp gjennom årene har vi hatt en del endringer i våpenlov, forskrift og regelverk. Vi i Kristiansand fikk et overordnet faglig ansvar for å reise rundt i Agder og undervise. Den jobben syntes jeg faktisk var ålreit. Vi samlet noen saksbehandlere av gangen og viste dem en presentasjon på storskjerm.

I 2003 ble de lokale, digitale våpenregistrene slått sammen til ett nasjonalt. Det trengtes en brukermanual for at alle skulle klare å bruke registeret. Heldal fikk jobben, sammen med to personer fra andre våpenkontor. De satt i Politidirektoratet (POD) og forfattet, reinskreiv og redigerte dette verktøyet.

– Jeg har flere ganger fått interessante oppgaver utover det å være saksbehandler, sier han.

For en del år siden satt forvaltningssjefen ved Agder politidistrikt i et forum som skulle arbeide med ny våpenlov, sammen med folk fra blant annet POD og Justisdepartementet.

– En dag kom han og spurte om jeg kunne tenke meg til å være superbruker av våpenregisteret. Det innebar å avlaste POD. Registeret inneholder tekniske data, som navn på kaliber, fabrikkmerker og modeller. Alt dette skulle ligge inne som forhåndsdefinerte betegnelser i systemet. Og de måtte kvalitetssikres.

Med Heldals omfattende kunnskaper og grundighet, var han et funn til denne jobben. Han fortsatte inntil pensjonsalderen.

I 2009 kom det et rundskriv relatert til våpenbehandling, skrevet av POD.

– Da det skulle lages, fikk jeg spørsmål fra forvaltningssjefen vår om jeg kunne bistå tre jurister fra POD. Jeg var den eneste eksterne, og vi jobbet sammen i nesten to døgn. Det var lærerikt og spennende å bidra med innspill fra brukernes side. Hva var det vi saksbehandlere trengte? Og hvor var det nødvendig med presiseringer? sier han.

Heldal har også erfaring fra rollen som teknisk sakkyndig i tingretten og lagmannsretten. Da redegjorde han for om tiltalte hadde lovlig våpenkort, om våpen var lovlige, og om de var registreringspliktige. På grunn av inngående kjennskap til våpen visste han også hvordan den tiltalte kunne ha endret det, for å gjøre våpenet mer funksjonsdyktig.

– De første gangene opplevde jeg det uforutsigbare i retten som plagsomt. Hva kom jeg til å møte? Men da jeg ble vant til situasjonen og trygg på at jeg behersket den, ble dette også greit for meg.

«Heldals uttalelser er uvurderlige når det gjelder å opplyse sakene,» har dommere og påtalejurister uttalt.

Psykiatri og bekymring

Våpenkontoret i Asker og Bærum hadde gitt 22. juli -terroristen tillatelse til å bruke jaktvåpenet.

– Tragedien utløste en endring i tankegangen. En jeger trenger ikke halvautomatiske skytevåpen med stort skadepotensiale. Dette førte igjen til forandringer i våpenloven, som kom for tre år siden. Forskriften kom første juni i fjor, så da trådte loven i kraft, forklarer Heldal.

Men det trengs også et rundskriv, som mer i detalj beskriver hvordan praksisen skal være på områdene der det er gjort endringer. Rundskrivet ble lovet å komme våren 2022.

– I de senere årene har vi fått verktøyet «forebygging gjennom forvaltning». Min tidligere sjef, Tom Eklund, pleier si: «Hvis politiet visste alt om det politiet vet, så kunne mye vært gjort.» Når noen i politiet deler kunnskap om «brudd på våpenloven» eller «skikketheten», skal det meldes til forvaltningen i form av bekymringsmeldinger. Det systemet ble ferdig i 2014. Vi må følge opp og vurdere om tillatelser skal inndras, sier Heldal.

Økt vektlegging av dette, kommer også av at noen politidistrikter har fått foretaksstraff. De har latt være å gi folk, som har vært involvert i straffbare handlinger, beskjed om å levere inn våpnene sine.

Heldal har selv opplevd å måtte tilbakekalle våpenkort, fordi helsevesenet og psykiatrien har meldt fra om problemer.

– De har utfordringer knyttet til taushetsplikt. Samtidig har de en varslingsplikt, så sant tilfellene er grove nok. Dette har fungert i mange herrens år når det gjelder førerkort. Der er det satt i system. Hvis en bilfører ikke er skikket til å kjøre lenger, skal det meldes fra om via fylkeslegen. Jeg ønsker meg en tilsvarende plikt når det gjelder våpen, sier han.

Ifølge siste rundskriv fra POD skal situasjonen sees an i hvert tilfelle, når noen har psykiske problemer.

– Vi har ikke kompetanse på de helsefaglige spørsmålene, så vi er helt avhengige av hva leger, psykiatere og psykologer uttaler om skikkethet. Vi har ikke tilgang til kommunikasjonen mellom søker og fastlege. Det er begrenset hvilke opplysninger vi har adgang til, sier Heldal.

Når en psykiatrisk pasient får medisiner, har våpenforvalterne opplevd at helsepersonell kan mene, at det er trygt å la vedkommende bruke våpen. Men politiets erfaring tilsier at ikke alle velger å forbli medisinerte, særlig innen psykiatrien. Og hva da med våpenet? Politiet trenger å få bedre dialog med helsevesenet om skikkethetsvurderinger av pasienter, mener Heldal.

– Når skytevåpen har blitt brukt til selvmord, sitter vi igjen med ett spørsmål: «Hva kunne jeg gjort?» Bildet er alltid komplekst. Det er åpenbart at våpenkortet skulle vært tilbakekalt. Men da måtte vi fått rapportert inn kunnskapen om at noe ikke var som det skulle, sier Heldal.

Tidligere ble en del våpen og våpendeler stjålet. Det skjedde også i forsvaret. I 2000 kom det i en forskrift et krav om våpenskap for visse våpentyper og bestemte antall. I forskriftsendring ni år seinere, med gyldighet fra 2010, kom beskjeden om at alle registreringspliktige våpen og våpendeler skal oppbevares i FG godkjente våpenskap.

De dødes våpen

I en rapport i 2018, pekte Riksrevisjonen enda en gang på alvoret ved restansen i hele politi-Norge; det handlet om å finne ut hvem som hadde tatt over de dødes våpen. Denne rapporten førte til at prosjektet, som pensjonist Heldal nå jobber med, ble satt i gang.

I Agder politidistrikt sto på et tidspunkt over 4000 personer fortsatt registrert med våpen, selv om de var døde. Bak tallene lå begrensete økonomiske ressurser og beinhard prioritering, som politimesteren hadde gjort.

– Sånn er det, sier Heldal.

– Vi satte opp lister over hva vi rakk, og hva vi måtte gjøre. Vi er ikke alene i denne sandkassa her.

En langvarig prosess med digitalisering og dermed effektivisering innad i politiet, foregår svært selektivt. Her har ikke våpenforvaltningen kommet heldig ut. Heldal og hans kolleger må fortsatt kontakte våpenarvinger ved å sende brev. Hvis en arving ønsker å overta våpenet, må vedkommende søke «om tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen og våpendeler». Søknaden, som ligger i brevet fra våpenkontoret, skal fylles ut med penn, og kopi i karbonpapir hører med – akkurat som for 50 år siden, ifølge Heldal. Bortsett fra litt endring i layout.

POD har nå fått i oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet å sette i gang ny digital våpenforvaltning. I fjor høst leverte POD på første steg i oppdraget, som var å digitalisere søknadsprosessen for jaktvåpen. I første omgang de som ikke er halvautomatiske. Neste steg blir å automatisere saksbehandlingen. Så står konkurransevåpen for tur.

– Vi har ventet på denne digitaliseringen i veldig mange år, sier Heldal.

– Vi har også fått maler som verktøy i saksbehandlingen. Disse kan jeg velge blant, når jeg avslår en søknad. Tidligere laget vi sånne selv. Nå har vi fått en fellesnevner på dette i hele landet, fortsetter han.

Samtidig har nye oppgaver kommet til. Det har aldri tidligere vært så mange ansatte på bevillingen. Til å erstatte rådgiver Heldal ved våpenkontoret har Agder politidistrikt ansatt tre mann.

Ro til interesser

Svein Dagfinn Heldal vokste opp på Neslandsvatn i Telemark, som attpåklatt blant seks søsken, med en far født i 1887 og mor i 1907. Han var ikke gamle karen da yngste storebror flyttet ut.

– Jeg fikk kanskje litt voksne holdninger til ting og tang, i og med at jeg tilbrakte mye av hverdagen i familien som eneste barn.

Familien hadde et småbruk, mor var hjemmearbeidende og vasket iblant på skolen, som lå hundre meter unna. Familien hadde nok materielt. Stress var et fremmedord. Gutten hadde en god venneflokk, og rikelig med tid til å utfolde seg. Det ble mye idrett, og mest ski.

– Mitt første minne om våpen var fars elgjakt, sier Heldal.

Som mange andre menn i bygda, var faren hans med i et lokalt jaktlag. Hvert år drev karene og skjøt på blink på familiens lille jorde. Rundt 10- til 12-årsalderen fikk gutten prøve fars rifle.

– Det var litt interessant. Og en naturlig del av tilværelsen. Hvermannsen hadde et haglegevær og ei rifle. Inntil noen pussa opp og malte stua hjemme, var det merker i malingen etter fars våpen. Ingen tenkte på at de kunne bli stjålet eller brukt til lovbrudd, sier Heldal.

En dag kom tiden for at han skulle få sitt eget våpen.

– Da jeg var 17 år gammel, ville far kjøpe et haglegevær til meg. Han sendte et brev til Pedersens Vaabenlager i Kristiansand, og fikk et postkort tilbake om at de hadde et passende gevær. Det kjøpte far. Og det har jeg den dag i dag.

Heldal ler kort.

– Jeg har kuttet det litt ned i lengden, for jeg driver med «Cowboy action»-skyting. Hvis du går på YouTube, så kan du se hva det er. Jeg pleier å si at det er dynamisk skyting for gamle gubber, men i grunnen passer det for alle aldre.

Det som virkelig ble en tidlig hobby, var fotografering. Heldal og en kamerat kjøpte kameraer da de var 16-17 år gamle, og etter hvert laget de sine egne mørkerom. De drasset med seg kameraene overalt. Heldal hadde det til og med i skoleveska mens han gikk på realskole og gymnas i Kragerø. Iblant fotograferte han lærere som underviste.

– At de ikke skjelte meg huden full, sier Heldal.

For ham var det naturlig å dokumentere hverdagen. Lenge etterpå har bildene blitt vist på storskjerm i hjembygda, og en del kom på trykk i en bygdebok.

Den store guttedrømmen var å bli flyver, selv om han innerst inne visste det ikke var oppnåelig. Heldal tilbrakte mye tid med å bygge modeller i plast, og temaet for særoppgaven på gymnaset var flyvningens historie. Selvfølgelig prydet med bilder som han selv hadde avfotografert fra bøker.

– Jeg var en middels flink elev. Er mer praktiker enn teoretiker, sier Heldal.

Møtte Mia på jobb

Han sitter med beina i kryss, først også med armene i kryss, så møtes hendene. Ellers i samme stilling under hele samtalen. En slitt dialekt avslører at det er lenge siden Heldal flyttet fra Telemark.

Etter en utvidet sommerjobb på det lokale sagbruket ble han 20 år gammel innkalt til militærtjeneste i marinen. Det endte med en rask utdanning i bruk av telex og militært samband. Heldal ble befal, og fortsatte tre år til i Forsvaret. Deretter fikk han jobb som telex-operatør i firmaet Johan G. Olsen, og før et skralt marked gjorde at Heldal måtte slutte der, sto det «skipsmegler» på visittkortet.

Han fikk reise mye. Arbeidsspråket var engelsk. Hele tiden har våpen og foto forblitt hobbyer. Det har også fått ham til å lese mye, blant annet i utenlandske våpen- og jaktblader, noe som har gitt mye og mangfoldig kunnskap. I Kristiansand ble han tidlig med i et aktivt miljø av skyttere.

De siste 16 årene har Ellen Marie (Mia) Langfeldt fra generell bevilling på politihuset og Svein Dagfinn Heldal vært kjærester.

– Vi var i mange år gode kolleger og venner, kanskje litt mer sjelefrender, men med årene utviklet det seg til et parforhold. Vi opplever det som en god løsning å være særboere, sier han.

Heldals terrasseleilighet kan minne om en ungkarsbolig; preget av hobbyene hans og alt han samler på.

– Det ville vært helt komplett umulig å flytte inn til henne, og vica versa, smiler han.

For Heldal betyr det mye å ha økonomisk trygghet og mulighet til å holde på med det som er interessant. Forutsigbarhet er viktig. Pensjonistjobben gir ham mulighet til å reise mer, og til å fortsette med forholdsvis kostbare hobbyer.

– Jeg har vært fornøyd med tilværelsen her hjemme og alt jeg har holdt på med. Å skyte på banen, jakte om høsten og tusle rundt med kameraene var nok for meg. De siste 10 til 12 årene har det med ferieturer også blomstret opp igjen, noe jeg kan takke Mia for.

Helsen er det mest dyrebare Heldal har. Han måtte for noen år siden operere inn en pacemaker, og med det følger medisiner.

– Dette betyr at jeg ikke lenger kan ta på en tung ryggsekk, gevær over skulderen og dra opp i de bratteste heiene. Jeg må ta det mer med ro. Det er viktig å beholde så mye av helsa som mulig. Og vi skal ikke ta noen verdens ting for gitt. Jeg er 72 år, har brukt det meste av livet og er glad for de dagene jeg får.

På rett hylle

Sist han var sint? Nei, det husker ikke Heldal, men irritert kan han bli.

– Jeg er rimelig rolig og sedat, og kan kanskje skygge unna gjennom det. Jeg har vært heldig og sluppet dramatiske konflikter og store tragedier, både privat og på jobb, sier han.

Tross sin faglige styrke, over tid har ikke Heldal ønsket å bli sjef.

– Som leder skal du ha egenskaper som jeg strengt tatt ikke har. I det daglige er jeg omgjengelig og grei å ha med å gjøre. Det handler om at jeg har havnet på en hylle, eller et nivå, der jeg er bekvem. Ikke minst med den kunnskapen jeg har på det feltet jeg har jobbet med i mange år. Dermed er det lett å veilede andre, som er nye. Den tidshorisonten jeg har, fører også til at jeg kan se sammenhenger og lange linjer. Dessuten vet jeg hvor jeg kan lete etter informasjon, om det trengs.

Likevel; da lederstillingen på våpenkontoret ble utlyst i 2003, endte Heldals navn opp på søkerlista.

– Noen mente at jeg måtte søke. Grunnen var at de ønsket meg fremfor en annen. Og jeg søkte, nesten mot min egen vilje. Det var da Tom Harald Eklund ble ansatt, noe jeg raskt var komfortabel med, sier Heldal.

Eklund mener at Heldal er tvers gjennom «hel ved»: Ærlig, redelig og ekte, står rakt opp for sine verdier.

– Jeg har hatt et godt forhold til sjefene mine opp gjennom årene. Det handler ikke minst om at jeg trives i dette miljøet.

Ned noen etasjer og bortover noen korridorer, i kjelleren på politihuset, bak låste dører og alarmer, finnes et lite rom der en mengde våpen og ammunisjon «i enhver form» er lagret. Noe har blitt tilbakekalt, annet er frivillig innlevert, og alt skal til Kripos for å bli destruert.

Heldal peker mot enden av korridoren:

– Gjennom gitteret, bak døra der borte, ser du en lang, grønn firkant. Der står det tre sånne skap. Det er det gamle våpenarkivet eller registeret, som var databasen vår, forteller han.

– Vi har det som en backup. Etter at vi hadde skrevet inn informasjonen i det digitale arkivet, skjedde det at opplysninger manglet. Så sjekket vi i skapene og oppdaget at et kort hadde blitt liggende bak et annet inne i en binders. Nå er det lenge siden sist. Jeg regner ikke med at dette arkivet blir med på neste flyttelass.

Tre om Heldal:

Tom Eklund

Leder av seksjon for forvaltning, Agder politidistrikt

Heldals tidligere sjef

Svein er lojal. Han er særdeles kunnskapsrik om både faget og samfunnsoppdraget, og han er veldig pliktoppfyllende og ansvarlig. Svein er en drømmemedarbeider, og det har han alltid vært. I tillegg er han så til de grader god til å formidle videre og gi råd til folk som spør. Svein er imøtekommende og har brukt mye tid på å veilede publikum. Det har vært positivt for omdømmet vårt. Selve jobben med våpenforvaltning har Svein utført på en særdeles tilfredsstillende måte; både de trivielle oppgavene og de mer utfordrende med klagesaker. Han har også vært sett på som et slags orakel, fordi han er så kunnskapsrik, noe både POD og andre har visst å benytte seg av.

Ellen Marie Langfeldt

Pensjonist, jobbet med generell bevilling på Kristiansand politistasjon

Heldals kjæreste

Svein og jeg begynte på politihuset samme dag, den 2. januar 1994. Da var vi bare en håndfull saksbehandlere som jobbet med bevillingssaker; Svein med våpen og jeg med lotteri. I 27 år har vi hatt kontor vegg i vegg. Han er snill, tålmodig, utadvendt, positiv og pliktoppfyllende, og innstilt på å yte service. Svein skaper ikke konflikter, men er opptatt av å løse problemer. Når han og kollegene har klart å finne ut av en vanskelig sak på en tilfredsstillende måte, er han ekstra glad. De siste 16 årene har vi vært kjærester og særboere. Jeg tror det er veldig bra for Svein å arbeide tre dager i uken. Jobben flyter sammen med hobbyene, og han liker å ha noe å holde på med.

Tom Ånesland

Avdelingsleder i Tur Agder, Vy

Heldals kamerat

Svein og jeg har jaktet sammen i over 30 år. Det er enda lenger siden jeg møtte Svein på skytebanen for første gang. Vi driver med både pistol- og rifleskyting og jaktfelt i Kristiansand og omegn skytterlag. Han er genuint interessert, og perfeksjonist når det gjelder alt som har å gjøre med skyting, våpen, patroner og ammunisjon. Og han elsker å prate om sånt. Svein er god til å hjelpe og veilede andre. Folk som har levert søknader til våpenkontoret, kommer iblant bort til Svein og spør om de snart får svar. Da passer han på å være ryddig og ikke love noe ekstra. Kontakten han har med miljøet, og våpenerfaringen hans, gjør at han forstår hva folk trenger.