Polititjenestemenn bør oftere kreve oppreisning

Et fåtall politifolk har fått oppreisning for skader og andre ulemper påført i tjeneste. Min erfaring er at muligheten for oppreising er lite kjent blant mange tjenestepersoner, selv om Høyesterett fastslo i en dom fra 2014 at også politifolk har krav på oppreisning.

Det er skadeserstatningsloven som regulerer adgangen til å få oppreisning. En fersk avgjørelse fra Frostating lagmannsrett viser imidlertid at loven er mangelfull og bør endres for å sikre politifolk berettiget krav på oppreisning.

Ble nektet oppreisning

For å få oppreisning må en person forsettlig eller grovt uaktsomt ha påført deg skade eller på annen måte krenket deg. Blir du skadd, følger det av skadeserstatningsloven § 3-5 a at du kan få oppreisning. Etter skadeerstatningsloven § 3-5 b, kan du få oppreisning for annen krenking eller utvist «mislig atferd» som nevnt i skadeerstatningsloven § 3-3.

Hvis vilkårene i § 3-3 er oppfylt, kan du som politi få oppreisning for tort og svie eller annen krenking eller skade av ikke økonomisk art. Det mest praktiske eksemplet for politifolk er trolig erstatning for trusler.

Min påstand er at rettspraksis viser at politiets vern ikke er godt nok ivaretatt i skadeerstatningsloven.

I den ferske avgjørelsen fra Frostating lagmannsrett, ble flere politifolk nektet oppreisning i en sak hvor tiltalte ble dømt for forsøk på grov kroppsskade. Tiltalte forsøkte å ramme politifolkene med en 2,5 tonn tung bil, og flere av dem var sikre på at noen ville dø som følge av tiltaltes atferd.

Gjerningspersonens atferd gjorde at flere etter hendelsen har stilt spørsmål ved om de er villige til å godta risikoen det er å ha en jobb hvor du blir utsatt for slike hendelser, som skaper en reell frykt for å dø. Denne belastningen anerkjenner retten, men finner altså ikke at det dekning i loven for å gi dem oppreisning.

Dommen er ikke rettskraftig.

Konsekvensene av dommen

Dersom resultatet i denne dommen blir stående, er situasjonen den at trusler og kroppskrenkelser kan gi oppreisning, mens forsøk på grov kroppsskade ikke gir grunnlag for oppreisning. Det til tross for at den psykiske belastningen ved forsøk på kroppsskade i enkelte tilfeller langt overgår belastningen ved å bli utsatt for trusler eller kroppskrenkelse. Det er en løsning det er vanskelig å forstå, og fremstår som en logisk brist i lovverket.

Konsekvensen av dagens regelverk er at politifolk ikke har et tilstrekkelig erstatningsrettslig vern. Blir man truet med øks eller våpen kan man ha krav på oppreisning, men blir man forsøkt påkjørt med en flere tonn tung bil, er ikke grunnlaget for erstatning til stede. Det til tross for at den psykiske påkjenningen er like stor. Her må lovgiver snarest på banen, for denne usikkerheten er ingen tjent med.

I en verden som på mange områder blir stadig tøffere, herunder utfordringene for den enkelte polititjenestemann, er oppreisning - ved siden av det vernet man har i straffeloven - viktig. At også tjenestemenn skal ha krav på oppreisning når krenkelsen og skadevirkningen er stor bør være en selvfølge. Ilagt oppreisning er den reparasjonen samfunnet kan gi den enkelte tjenestemann.

Mitt klare inntrykk er at mange politifolk ser på muligheten for oppreisning som viktig. Oppreisning er viktig som et tillegg fordi det anerkjenner den belastning du som person blir utsatt for, enten du blir skadd eller påført annen påkjenning av et ikke ubetydelig omfang.

Det skal ikke være forskjell på å se inn i munningen på en pistol, eller lysene på en flere tonn tung bil som kommer dundrende mot deg. Belastingen kan være like stor og utfallet like fatalt. At det ene tilfellet gir oppreisning, men ikke det andre, er ikke til å forstå!