En historie om å bli «angrepet»

Valg av historie falt på en morsom hendelse fra en øvelse på 1990-tallet, hvor det taktiske nivået blant mannskapene nok var noe mer variert og kanskje litt mer cowboy-preget enn i dag. Øvelsen inngikk som en del av den obligatoriske treningen operative mannskaper måtte gjennom.

Øvelsen dette året var en aksjon mot et narkotikamiljø hvor det forelå informasjon om at de mistenkte kunne være bevæpnet. Alt virket å gå på skinner så langt. Til og med været var bra, solen skinte og temperaturen var godt opp på 20-tallet.

Blant mannskapet var «Pål». Pål var av den dønn rolige og robuste typen. Lot seg aldri stresse, og hatet å jobbe med narkotika. Han var alltid korrekt antrukket, med vannkjemmet bakovergredd hårmanke. Marsjstøvlene var nypussete og glinset i sola. Han var iført svarte skinnhansker, og hadde på seg sine nyinnkjøpte Ray Ban-solbriller av pilottypen.

Øvelsen gikk stort sett som planlagt, og nærmet seg «grande finale». Et relativt stort toetasjers industribygg skulle gjennomsøkes. Bygget ble isolert og en engere krets av mannskapet ble plukket ut til å utgjøre selve aksjonsstyrken, deriblant Pål.

Aksjonsstyrken var heltent på oppgaven, og aksjonsleder var tydelig på at dette måtte gå fort. Overraskelsesmomentet var viktig. Jo fortere og hardere, jo bedre. Man kunne føle spenningsnivået blant mannskapet. Aksjonsleder, la oss kalle ham «Arvid», initierte aksjonen med å brøle «Angrip!» samtidig som han stormet mot bygningen. Resten kom halsende etter med revolveren pekende i alle retninger.

Aksjonsstyrken kom i samlet flokk fram til inngangsdøren, rev opp døren og stormet inn i bygget. Mannskapene dundret videre i en målrettet men heller lite systematisk formasjon. Pål ble stående litt igjen alene, mens de andre raste innover lokalet. Han likte å orientere seg. Ved siden av ham gikk en trapp opp til andre etasje.

Løpeturen fram til bygget fikk nok tigeren fram i Pål, for uten å nøle bestemte han seg for å kjøre på. Han løp alene opp trappen. Belysningen inne var dunkel, og det ble ikke noe bedre av at Pål lot Ray Ban-brillene være på. Øverst i trappen rundet han meget offensivt hjørnet inn til det første rommet.

I det han rundet hjørnet stirret han rett inn i løpet på en mannsperson med våpenet rettet mot ham. Pål stivnet til og brølte til personen om å legge fra seg våpenet. Mistenkte reagerte ikke i det hele tatt, og Pål tenkte nok at «det er han eller meg». Pål trakk av minst åtte ganger med seks-løperen, men fortsatt kom det ingen reaksjon fra mistenkte, som fortsatt rettet våpenet mot ham.

Pål ble helt stille et lite sekund før han med en rolig bevegelse tok av seg Ray Ban-brillene og stirret rett inn i det store speilet som hang på veggen foran ham. Han skjønte selvsagt fort brøleren, og så seg rundt for å se om han var alene der. Bak ham stod et par humrende instruktører og slet med å holde seg alvorlige.

Hva hans første tanker var, er jeg ikke sikker på, men etter noen sekunders pinlig stillhet brøt en hysterisk latter ut i rommet.

Som alle øvelser skulle også denne evalueres. Selv om listen av forbedringspunkter var lang, var nok stormingen av bygget og bruk av solbriller inne i mørke rom de temaene som vil bli husket best.

Les flere innlegg fra spalten Politihumor her.

LES OGSÅ: Bistand med bismak