Poltihumor:

Bistand med bismak

«I noen få sekunder vurderte jeg hvordan jeg skulle forholde meg til skyldspørsmålet her, men det var ikke mulig å skylde på noen andre. Det var ikke akkurat mangel på politifolk som hadde sett meg med den rambukken.»

Publisert

Historien fant sted mens jeg jobbet på Spesielle Operasjoner i Oslo, sannsynligvis rundt 2004- 2005. På den tiden fikk vi jevnlig anmodninger om å bistå ved narkotikaaksjoner rundt omkring i landet.

Denne gangen skulle vi bistå et sted vi i dag ville kalt en GDE i Øst politidistrikt. Teamet var nok litt skuffa over å ikke få en tur som medførte lengre reise og muligheter for litt festligheter. Sjefen sa nei til overnatting 30 minutters kjøring fra Oslo, selv om dette var en lørdag.

Selve jobbinga gikk som en drøm, det var som vanlig på denne politistasjonen gjort godt forarbeid. Vi fikk utlevert en bunke med beslutninger, og en lokal kollega som kjentmann.

Etter en ganske lang økt, begynte vi å nærme oss slutten på aksjonen. Vi sto igjen med en adresse som alle gjerne ville besøke. Det dreide seg om en enebolig, hvor både beboerne og besøkende var av konstant interesse for politiet.

De lokale var klare på at dette var rutinerte motstandere, som neppe ville la seg lure av de klassiske «fintene». Vi fikk tommel opp fra juristen om at vi kunne ta oss inn på mest mulig hensiktsmessig måte.

Vi fikk i sakens anledning låne en del verktøy på stasjonen. Selv fikk jeg tildelt en rambukk av den typen som fint kunne håndteres av bare en person. Det fremgikk veldig klart hvem som eide rambukken, den var nemlig merka på «politimåten» (hvit tusj, og blokkbokstaver som ble mindre og mindre etter hvert som forfatteren begynte å gå tom for rambukk). Rambukk passa meg fint, jeg har alltid vært flink til å ødelegge ting.

Vi tok oss på vanlig måte fram til adressen både usett og aldeles lydløst, og tok oppstilling på døra. Litt skuffet måtte jeg konstatere at døra både var ulåst og åpen, så vi la fra oss verktøyet og skred til verket.

Alt gikk fint, det ble både fanger og beslag. Etter at skrivearbeidet var unnagjort, satte vi kursen mot Oslo, godt fornøyd med egen innsats.

Påfølgende mandag morgen fikk jeg en telefon som jeg ut fra nummeret på displayet antok kunne være relatert til helgens begivenheter. Det viste seg å være stasjonssjefen sjøl som ringte.

Vedkommende var i påfallende godt humør, og avbrøt stadig seg selv med fliring og hiksting. Det viste seg at det natt til samme mandag hadde vært et grovt tyveri i en elektroforretning på stedet, og at det blant annet var stjålet en hel haug med dyre mobiltelefoner.

Jeg sleit litt med å skjønne hvordan dette kunne regnes som stor humor, så jeg inntok en litt avventende holdning, i håp om at det skulle komme noe mer oppklarende i så måte.

Etter hvert fikk jeg hele historien. Tyvene hadde tatt seg inn gjennom hovedinngangen på forretningen. Som en slags hilsen til politiet hadde de lagt igjen innbruddsverktøyet på trappa, og dette var altså den forbanna rambukken jeg hadde glemt igjen på det siste oppdraget.

I noen få sekunder vurderte jeg hvordan jeg skulle forholde meg til skyldspørsmålet her, men konkluderte med at det faktisk ikke var mulig å skylde på noen andre. Det var ikke akkurat mangel på politifolk som hadde sett meg med den rambukken.

Stasjonssjefen tok det meget pent, og konkluderte med at dyrere bistand er det nok ikke mulig å få.

Les flere innlegg fra spalten Politihumor her.

LES OGSÅ: Latterkrampe på feil sted