Ei historie om et par håndjern, ei lærerinne og to gutter

Inne i korridorene ble jeg omsvermet av elever. Jeg følte meg som en popstjerne (en god følelse egentlig). Det uunngåelige spørsmålet om å få se og prøve håndjernene ble framsatt av både liten og stor. Valget falt på en andreklassing som var svært så ivrig.

Håndjernene ble tatt fram med «rutinerte bevegelser» og de små, ivrige hendene ble villig satt fram. Håndjern på. Stor lykke og stas i gangen og inn mot klasserommet. Stemningen var god.

Inne i klasserommet møtte «arrestanten» og jeg lærerinnen. Og tiden var inne for å ta av håndjernene. Etter en liten, og stadig mer desperat sjekk i lommene, var det åpenbare et faktum. Nøklene var borte.

Andreklassingen fulgte letingen i lommene med en bekymret mine, og jeg kunne se at underleppa begynte å vibrere. Nå var gode råd dyre, siden lensmannskontoret med lensmann, kollega og reservenøkler var et par kilometer unna. Så diskret jeg kunne, fikk jeg forklart situasjonen for lærerinnen. Med lav stemme foreslo jeg å ta med gutten og en venn, etter eget ønske tilsynelatende for å se på lensmannskontoret, mens mitt ønske var å få låst opp håndjernene.

Lærerinnen tok det med fatning og ga sin tilslutning til ideen. Hun ville ringe kontoret og forklare situasjonen for sjefen slik at de kunne være forberedt. Åtteåringen lyste opp da han hørte forslaget, og plukket ut sin bestevenn til å være med. Det var god stemning i bilen på tur til lensmannskontoret. Velkomstkomiteen med lensmannen i spissen stod klar da vi kom fram. Etter opplåsing ble de to gitt en solid omvisning i regi av lensmannen.

Det hele endte godt. Moralen får være at man sørger for å ha nøkkel med seg før bruk av håndjern, og er uhellet ute så får man gjøre det beste ut av det.

Til å ta historiestafetten videre, utfordrer jeg min tidligere klassekamerat Ari Tollånes ved Salten politidistrikt. Ut fra alle digresjonene han kom med under kollokviene i studietiden, så vet jeg at han tar en humørfylt historie på strak arm.