Har foreviget alle politistudenter i 40 år: – De første er pensjonister i dag

Fotograf Sturlason har tatt bilder av alle politistudentene siden 1981.

Publisert

- Vri skulderen litt lenger den veien. Sånn ja, hehe. Veldig bra. Veldig bra! Skakk hodet ditt litt nå. Litt til. Flott! Sånn ja! Få se ditt beste smil! Herlig!

Det er koronatid, men inne på Storklasserom 2 på Politihøgskolen i Oslo er det likevel hektisk aktivitet. På første benkerad byr fotograf Espen Sturlason på seg selv.

OPPSTILT: Espen Sturlason foreviger en klasse fra 2021-kullet på Politihøgskolen i Oslo.
OPPSTILT: Espen Sturlason foreviger en klasse fra 2021-kullet på Politihøgskolen i Oslo.

Mellom blitsen og en hvit bakgrunn står en kvinnelig politistudent og smiler sitt beste smil til bildet som skal minne henne på studietiden i all framtid.

– Flott! Det ble bra, nå kan du sende inn nestemann, sier Sturlason.

Han lar ansiktsmusklene hvile litt mens han venter på nok en sisteårsstudent.

– Jeg må ha energi når de kommer inn, og by på meg selv. Hvis ikke jeg gjør det, hvordan kan jeg forvente at de gjør det? Instruksene underveis handler om å gi dem noe å tenke på. Ellers mister de blikket, røper han.

Tiden er knapp. Hver student er inne i kun et minutts tid.

– Det blir ganske hektisk. Og det gjelder å spise en god frokost, sier Sturlason.

Så kommer nestemann inn døra. En av over 550.

Tilfeldig oppdrag

Foruten å være direkte etterkommer etter Snorre Sturlason – det var hvalfangst som i sin tid tok familien fra Island til Norge – er Espen Sturlason tredje generasjon fotograf i familiebedriften Fotograf Sturlason. Under faren Svein Sturlasons ledelse fikk bedriften våren 1981 innpass på den daværende Politiskolen.

– Jeg ble oppsøkt av to hyggelige studenter ved navn Holmestrand og Gautefall, som lurte på om vi kunne være behjelpelige med å ta årets bilder. Det sa jeg selvfølgelig ja til, både fordi det hørtes spennende ut, og fordi vi selvfølgelig var interessert i flere kunder, sier Svein Sturlason i dag.

Ifølge Sturlason var bakgrunnen at studentene var misfornøyde med bildene som ble tatt året i forveien.

– Hvis du noen gang er på Politihøgskolen og ser på bildene av 1980-kullet, så ser du at de ikke ser bra ut, sier fotografen.

En av de to initiativtakerne, Terje Gautefall, sier skolen den gangen ga beskjed om at fotograferingen av studentene hadde opphørt. Da han tilfeldigvis passerte Fotograf Sturlasons atelier i Oslo og så flere skolebilder i vindusutstillingen, tok han kontakt med fotografen.

Sammen med klassekamerat Jørn Holmestrand koordinerte han Sturlasons første fotooppdrag på Politiskolen.

– Det ble mange turer opp og ned fra Majorstuen, og mye jobb med korrekturlesing, fotolister og bestillinger. Det var litt av en kabal som skulle gå opp i tillegg til ordinær undervisning, men det gikk veldig greit. Jeg synes det er moro at jeg fikk være med på å få dette opp å gå, sier Gautefall i dag.

Det var Svein Sturlason selv som sto for fotograferingen av de 401 avgangsstudentene i 1981-kullet på den daværende Politiskolen.

– Det var en veldig hyggelig affære, erindrer han.

– Studentene organiserte dette selv, mens skolen hjalp dem med å stille et klasserom til disposisjon. Studentene sørget for å møte opp til avtalt tid, mens skolen håndterte det praktiske med å gi oss adgang til skolebygget, fortsetter Sturlason.

Året etter tok han selv kontakt med skolen for å få lov til å ta bilder av det neste kullet igjen. Siden har det bare ballet på seg for Fotograf Sturlason. I løpet av de 40 årene som har gått, har Svein og Espen Sturlason, samt mangeårig fotograf Vilde Sandaas, fotografert rundt regnet 16.000 politistudenter.

Fotograf Sturlasson

  • I 1933 overtok Svein Abraham Sturlason driften av fotostudioet Polyfoto i Oslo. Noen år senere etablerte han også Sturlason Pressebyrå AS.
  • I 1972 overlot han driften av begge selskapene til sønnen Svein Sturlason. Noen år senere slo de to sammen til ett selskap.
  • I 1981 begynte Fotograf Sturlason å ta bilder av avgangsstudentene ved den daværende Politiskolen.
  • Tidlig på 2000-tallet tok Espen Sturlason over driften, som tredje generasjon Sturlason.
  • I år tar Fotograf Sturlason bildene av sitt 40. kull med politistudenter.

Med stor sannsynlighet har de tre dermed møtt og fotografert alle uniformerte polititjenestemenn og -kvinner som er i jobb i dag – og mange flere.

– De vi fotograferte de første årene er vel pensjonister i dag, humrer Sturlason senior.

Selv holdt han kameraet fram til sønnen Espen overtok familiebedriften tidlig på 2000-tallet. Espen Sturlason returnerte i 2001 som nyutdannet fotograf fra studier i England, og generasjonsskiftet sammenfalt med at overgangen fra analog til digital fotografering virkelig skjøt fart.

– Vi hadde en liten overlapping, mens han tok mer og mer over. Han kom inn på rette tid med sin digitale kunnskap, sier Sturlason.

Tredje generasjon

Som tredje generasjons fotograf var det ikke tilfeldig at også Espen Sturlason havnet inn i familiebedriften. Hans første møte med politistudentene var da han i ung alder tilbragte ferier og lørdager med å framkalle bilder av dem i mørkerommet.

– Jeg synes det var kjempegøy, og det var gode penger for en ung gutt. Mitt første møte med studentene var en gang i 1991-92. Det var fridag på skolen og jeg var med fader’n på jobb. Tilfeldigvis skulle han fotografere på Politiskolen denne dagen. Jeg var med på å registrere de som kom i døra, og dro rett i mørkerommet etterpå, minnes Espen Sturlason.

Han ville gjerne følge i farens og bestefarens fotspor, men ønsket å jobbe mer kreativt innen faget. Portrettfotografering i den analoge tidsalderen var tidkrevende og nokså ensformig arbeid, og det ville være utfordrende for Espen Sturlason å gjøre dette parallelt med den typen fotografering han brant for. Redningen kom i form av overgangen til digital fotografering.

– Da jeg kom hjem fra England, satte jeg og fader’n oss ned for å finne ut av hvordan vi skulle jobbe sammen. Vi endte med å skrote det analoge, og ble de første som begynte med digital fotografering på denne type oppdrag. Det effektiviserte mye, forteller Espen Sturlason.

Samtidig begynte de å utvikle ordresystemer på nett, for å slippe det tidkrevende arbeidet med manuell utsendelse av avkryssingslister og store pakker med studentbilder til Politihøgskolen.

SAMLEBÅND: Med totalt mer enn 550 studenter å fotografere, må det nødvendigvis gå unna. Espen Sturlason bruker maks et par minutter per student. – Teknisk er det ikke vanskelig i det hele tatt å ta bilde av 150 studenter på en dag. Men det er veldig mye psykologi i det å ta et bilde, og der ligger det vanskelige, sier fotografen.
SAMLEBÅND: Med totalt mer enn 550 studenter å fotografere, må det nødvendigvis gå unna. Espen Sturlason bruker maks et par minutter per student. – Teknisk er det ikke vanskelig i det hele tatt å ta bilde av 150 studenter på en dag. Men det er veldig mye psykologi i det å ta et bilde, og der ligger det vanskelige, sier fotografen.

– Etterarbeid og klargjøring av portrettbildene kommer vi ikke unna, men vi kjøpte oss mye tid med å gå over til et digitalt ordresystem. En viktig forutsetning da var ordentlig sikkerhet. Personvern er kjempeviktig for oss, med tanke på de kundene vi har. Vi fotograferer der døra er låst, og da må vi være gode på det. Vi har jo fotografert folk som man ikke skal vite eksisterer en gang, understreker han.

Sikkerhet og personvern har stått sentralt helt siden Fotograf Sturlason begynte å ta bilder av politistudentene. Pappa Svein forteller at de i starten ikke annonserte utad at de fotograferte framtidens politifolk.

PERSONVERN: Sikkerhet og personvern har stått sentralt helt siden Fotograf Sturlason begynte å ta bilder av politistudentene.
PERSONVERN: Sikkerhet og personvern har stått sentralt helt siden Fotograf Sturlason begynte å ta bilder av politistudentene.

– Vi hadde et lukket system, hvor alt foregikk på huset. Vi framkalte filmene selv i vår egen lab, og involverte ingen mellomleverandører. Det var en helt intern affære mellom oss og skolen, sier Svein.

Etter hvert kom det likevel for en dag at Fotograf Sturlason satt på et arkiv med bilder av politifolk.

– Jeg husker spesielt en episode, hvor en politimann hadde vært involvert i en hendelse og kommet i et uheldig lys. Da ble vi oppringt av VG, som hadde funnet ut at vi fotograferte politistudentene. De ville ha bilde av ham, men jeg sa nei og henviste dem til Politiskolen. Vi fikk pepper av VG, husker jeg. Og skolen ville selvfølgelig ikke dele ut disse bildene til pressen. Slik gjorde vi det hver gang vi fikk forespørsler om bruk av bilder. Vi har aldri vært slepphendte, og det tror jeg også er en grunn til at vi har fått beholde denne jobben i så mange år, sier Svein Sturlason.

Noen takker nei

Mye har skjedd siden den dagen i 1981 da han møtte Terje Gautefall for første gang. Revolveren har blitt til pistol, konstabler og politikamre har blitt til politibetjenter og politistasjoner, og både bilpark og uniform har blitt oppdatert gjentatte ganger.

57 politidistrikter har blitt til 12, Politidirektoratet så sitt lys i år 2000 og politiutdanningen har gått fra å være en toårig etatsutdannelse til et treårig bachelorstudium. De nyutdannete studentene som skal ut og søke jobb i dag, har en helt annen sammensetning, kompetanse og bakgrunn enn 1981-kullet.

Men merker egentlig fotografen noen forskjell på studentene?

– Vi fotografer konsentrerer oss egentlig bare om å få en kjapp kontakt og et godt uttrykk. I et sånt opplegg som fotografering av masse studenter får du egentlig ingen personlig kontakt, bortsett fra de to-tre som du har kontakt med for organisering av fotograferingen. Så det kan jeg egentlig ikke gi noe svar på, annet enn at det alltid har vært ålreit, sier Sturlason senior.

Sønnen Espen har lagt merke til én ting siden han startet med fotografering av politistudenter for 20 år siden.

– Det er nok litt tjukkere lag med sminke på damene i dag enn tidligere, uten at det er noe negativt. Det handler om at det er mer forberedt. Jeg tror det gjenspeiler samfunnet generelt, at man er mer opptatt av hvordan man framstår. Dagens 20-åringer er nok langt mer bevisste på utseendet enn for 20 år siden, sier han.

Denne trenden har han sett over flere år.

– Det er ingen som ser seg selv så mye som dagens 20-åringer gjør gjennom sosiale medier. Jeg tror kanskje også det sosiale presset spiller inn, sier Espen Sturlason.

Ut over dette er det vanskelig å huske enkeltpersoner når du møter flere hundre på en dag.

– Du har jo alle typer, de som er enkle å ta bilder av og de mer utfordrende. Det blir et gjennomsnitt av befolkningen. Men jeg kan merke forskjell mellom de enkelte klassene. For noen betyr det veldig mye å ha hele gjengen samlet på bilder når man blir uteksaminert. De gangene det er veldig god stemning og godt samhold, er det mange som bestiller bilder i etterkant, sier Espen.

Han ser også at dersom det er en eller to i en klasse som ikke ønsker å la seg fotografere, er det gjerne flere i samme klasse som trekker seg.

RELASJONSBYGGER: – Som fotograf har du veldig kort tid til å opprette kontakt med hver enkelt, og er avhengig av at personen responderer på måten du kommuniserer på. Du må bli «kompis» med hver enkelt, sier Espen Sturlason.
RELASJONSBYGGER: – Som fotograf har du veldig kort tid til å opprette kontakt med hver enkelt, og er avhengig av at personen responderer på måten du kommuniserer på. Du må bli «kompis» med hver enkelt, sier Espen Sturlason.

– De fleste klassene er fulltallige, men det er alltid noen som ikke vil være med. Det skyldes kanskje kommende karrierevalg, og det må vi ta hensyn til. Noen ønsker ikke å synes i det hele tatt, sier fotografen.

Ofte handler det om å informere studentene godt om hvordan bildet kan bli brukt.

– Dette er todelt. Det ene er kullboka, som er ganske utleverende på grunn av omtalen om studentene, men den er det studentene selv som lager. Kullbildet er vår produksjon, og den skal skolen også ha. Der kan du være mer anonym, og vi forsøker å informere godt om dette. Det er alltid noen vi må ta noen ekstra runder med, men vi respekterer selvfølgelig de som ikke ønsker å bli avbildet, sier Espen Sturlason.

Fotograf Sturlasons kontaktperson på Politihøgskolen, stedlig leder for drift, Vibeke Sandstrøm Andersen, har samarbeidet med både Svein og Espen Sturlason. Hun karakteriserer dem som «en drøm å samarbeide med».

– De er proffe og hyggelige. Jeg håper vi får samarbeide med dem i mange år til, sier hun.

Fotopsykologi

Veldig mye har også forandret seg på fotografifronten de siste 40 årene. Smarttelefoner gjør at det tas flere bilder enn aldri før, og digitale speilreflekskameraer er allemannseie. Hvordan har det påvirket interessen for de offisielle portrettbildene?

– Når digital fotografering bredte om seg og alle kunne ta bilder selv, var jo spørsmålet hva vi skulle med fotografer. Teknisk er det ikke vanskelig i det hele tatt å ta bilde av 150 studenter på en dag. Men det er veldig mye psykologi i det å ta et bilde, og der ligger det vanskelige, forklarer Espen Sturlason.

Dermed er vi tilbake i klasserommet på Politihøgskolen.

– Som fotograf går du inn i portrettbildemodus. Du har veldig kort tid til å opprette kontakt med hver enkelt, og er avhengig av at personen responderer på måten du kommuniserer på. Du må bli «kompis» med hver enkelt, og du må ha et visst energinivå. Det handler om å få dem til å smile litt med øynene og se naturlig ut. På papiret ser det veldig enkelt ut, men for å få dette til å bli bra, må du ha erfaring. Det er der håndverket ligger, sier han.

Espen Sturlason understreker at selv om dette på mange måter er et psykologisk «spill», er det ikke noe falskt over relasjonene han skaper med studentene.

– Jeg er hyggelig fordi jeg liker å være hyggelig, smiler han.

Det har også sin bakgrunn i at han selv synes at politistudentene er fine å jobbe med.

– Dette er veldig ordentlige studenter, blide og hyggelige folk. Det er aldri noe tull. Politistudentene er vant til å organisere og å bli organisert, er voksne og pliktoppfyllende, og møter til de tidene de skal. Det er en av grunnene til at jeg gjør dette år etter år, sier Espen Sturlason.

– Blir det 40 år til?

– Jaja, smiler han, og fortsetter:

– Da er jeg 84 år og litt eldre enn fader’n er nå. Ingenting er en selvfølge når det gjelder oppdrag, men vår filosofi er at vi er mer opptatt av å holde på de kundene vi har enn å skaffe nye. Vi er opptatt av å levere et godt produkt til Politihøgskolen, slik at de vet hva de får. Kullbildet har blitt en tradisjon, og tar man ikke vare på tradisjoner, blir man kulturløs. Sånn sett er vi en tradisjonsbærer, og så lenge skolen vil opprettholde den tradisjonen, er vi der. Så ja, vi går for 40 år til.

LES OGSÅ: Rekordhøy kvinneandel blant PHS-søkerne