Den siste tiden har det stormet rundt prosessen om varslingsombud i etaten. Og nok en gang får man tydeliggjort hvorfor det er viktig at noen sier fra. At noen ikke godtar. At noen er tydelige på vegne av de ansatte om hva som er greit og ikke.

Vi var fornøyde da justisministeren ville opprette et varslingsombud i etaten. Endelig var det en justisminister som ville ta tak i varslingsproblematikken og faktisk gjøre noe med det. Selv om det er et ombud for hele arbeidslivet som er målet, tenkte vi at et ombud for politiet var en god start.

Frem til oppdragsbrevet ble skrevet og sendt fra Justisdepartementet til Politidirektoratet, var det stille. Vi ønsket å bidra, slik at dette skulle treffe mål, men det var ikke ønskelig fra departementet. Da oppdragsbrevet lå på bordet var innholdet ukjent for oss, og dessverre helt urimelig for hva som måtte til for å få et ombud mer enn bare i navnet. Vi hadde ikke noe annet valg enn å si nei og rykke tilbake til start. Samtidig var varsling satt ytterligere på kartet, og vi fikk fortgang i arbeidet med de interne varslingsrutinene.

Så begynte VG gravejobben, med noen teorier som i starten virket helt usannsynlige, men som dessverre viste seg å være sanne. For hva var Politidirektoratets bidrag i et oppdragsbrev vi ikke kunne godta? Hadde Justisdepartementet kun valgt å lytte til dem og ikke hva Politiets Fellesforbund mener et ombud må være?

Vi har gjennom mange år poengtert arbeidsgivers begredelige håndtering av varsling i etaten. Politiets Fellesforbund har vært kritiske til tidsbruken, ivaretagelsen, den manglende opplæringen og oppfølgingen. Håndteringen av varslingssaker har vært for dårlig, og eksemplene på ødelagte mennesker i kjølvannet av dette, er dessverre mange. Dette er ofte også varsler om forhold som kan være grunnleggende avgjørende for publikums tillit til politiet. Summen av dette gjorde at vi måtte fatte et vedtak om å fraråde våre medlemmer å varsle, fordi det ikke er trygt.

Men det var Politidirektoratet, som ikke ønsker et varslingsombud, som ble bedt om råd for hvordan man skulle opprette et slikt ombud.

Når i tillegg arbeidsgiver ga et inntrykk av å ikke være en del av dette, ble spillet skittent og uredelig. Følelsen av å bli forsøkt lurt har satt seg. Sånn kan det ikke være. Derfor var det viktig å sette ned foten, si ifra at nok er nok, og kreve noen tiltak. Uten tillit til prosessene vil de feile. Nå må denne tilliten gjenopprettes.

Hva skal vi med fagforeninger, tenker kanskje noen? Jo, nettopp dette. Å passe på at prosesser foregår riktig og tørre å sette ned foten når de ikke er det. Hvis ikke, vil noen fortsette å ta snarveier, fortsette å kjøre over, og fortsette å tenke at «dette går nok bra, fordi ingen vil oppdage det».

Nå håper jeg at dere kan gå inn i julehøytiden med senkede skuldre og nyte noen gode dager, uansett hvordan – og om – dere feirer jul. Tusen takk til hver og en av dere som passer på oss. Vi som blir passet på er både stolte og takknemlige for at dere gjør den jobben.

Så skal Politiets Fellesforbund fortsette å jobbe for at dere skal fortsette å ha lyst til akkurat det. Og vi lover å fortsette å si fra. Det er derfor du har oss. God jul!