Vikar i fire år - krav på fast ansettelse

Den såkalte «fireårsregelen» innebærer at dersom du har vært vikar eller en annen form for midlertidig ansatt i mer enn fire år, har du krav på samme oppsigelsesvern som en fast ansatt. Denne reglen står eksplisitt i arbeidsmiljøloven. Tjenestemannsloven har ikke samme eksplisitte hjemmel av denne rettigheten, og det har således hersket tvil om dette også gjelder for offentlige tjenestemenn. Det gjør den.

Men hva skal i så fall til for at du mister jobben som vikar når du har vært ansatt i fire år? Dette skal vi se nærmere på i denne artikkelen, med utgangspunkt i Høyesterettsdommen.

Skal ha bedre vern

Dommen gjaldt en tjenestemann som vikarierte i en førsteamanuensisstilling i farmakologi ved Universitet i Tromsø. Vikariatet var tidsbestemt. Ved utløpet av vikariatet hadde vikaren til sammen over fire års sammenhengende tjeneste ved universitetet. Spørsmålet var om vikaren da hadde rett til fast ansettelse i stillingen.

Staten hevdet at når et tidsavgrenset vikariat løp ut, kunne tjenestemannen sies opp, selv om vedkommende til sammen hadde fire års tjeneste. Høyesterett var ikke enig i dette. De mente at lovgiver i flere sammenhenger har uttalt at midlertidig ansatte tjenestemenn som har fire års sammenhengende tjeneste, har rettigheter som fast ansatte.

I tillegg fremhevet Høyesterett at tjenestemenn skal ha bedre vern mot oppsigelse enn andre arbeidstakere som er vernet etter arbeidsmiljøloven. Dersom ikke fire-årsregelen også fikk anvendelse for tjenestemenn, ville dette innebære at tjenestemennene hadde fått et dårligere vern enn andre arbeidstakere.

Vernet mot oppsigelse

Konsekvensen av fireårsregelen er at den midlertidige ansatte tjenestemannen bare kan sies opp dersom stillingeninndras eller faller bort, jf. tjenestemannsloven (tjml) § 10 nr. 1. Oppsigelsen er således betinget av inndragning av den stillingen som vedkommende vikarierer i, eller bortfall av de arbeidsoppgaver som vikaren utfører.

Høyesterett sier i dommen at dersom stillingsinnehaveren kommer tilbake etter utløpt vikariat, må vedkommende nødvendigvis ha rett til å gjeninntre i sin stilling. Da er det normalt ikke lenger arbeidsoppgaver å utføre for vikaren, og vilkårene for oppsigelse etter tjml § 10 nr. 1 er oppfylt.

Dersom den faste stillingsinnehaveren ikke kommer tilbake, må utgangspunktet være motsatt: At vikaren har rett til å fortsette i stillingen. Oppsigelse kan da bare skje dersom stillingen inndras eller faller bort.

I «stillingen inndras eller faller bort», (tjml § 10 nr 1), ligger det at stillingen må bli overflødig eller nedlegges. Kravet skal tolkes strengt. Forarbeidene til tjenestemannsloven sier at endringene i arbeidet som er tillagt stillingen, må være av så pass inngripende karakter at stillingen virkelig kan sies å være blitt overflødig eller nedlagt. Stillingen må således ha skiftet karakter, slik at man i realiteten står overfor et nytt arbeid og en stilling med ny identitet.

I dommen kom ikke stillingsinnehaveren tilbake til stillingen, vikaren hadde således i utgangspunktet krav på å fortsette i stillingen. Problemet var at Universitet skulle omprioritere forskningsprofilen, og ønsket således å legge ned stillingen til vikaren, men opprettet samtidig to andre stillinger. Vikaren mente at han skulle få fortsette i en av de nye stillingene.

Høyesterett kom til at stillingen hadde falt bort etter § 10 nr. 1. Da vikaren hadde forsket innenfor helt andre områder enn de områder de nye stillingene var tiltenkt, hadde han heller ikke krav på en av disse. Det forelå derfor grunnlag for oppsigelse. Høyesterett uttalte at slike beslutninger lå under arbeidsgivers styringsrett.