Drept av sine egne

Om morgenen 25. januar i år, går fire menn rolig inn dørene på et kasino i byen Jekabpils i Latvia. Et øyenvitne legger merke til at fire av dem bærer vindjakker med påskriften «POLICIJA» på ryggen. Kort tid etter hører hun noe som minner om skudd fra kasinoet.

Fra kontoret sitt ser vitnet en mann og to sikkerhetsvakter bli dratt inn i lokalet. Knappe tre minutter etterpå går de fire mennene med politijakker ut av kasinoet. De bærer med seg to bager, som det senere skal vise seg inneholder ransutbyttet på drøye 1,1 millioner kroner.

En femte mann er sjåfør i fluktbilen, en Chrysler Voyager med stjålne registreringsskilter. I det bilen kjører av sted, høres sirener: En handlekraftig sikkerhetsvakt har rukket å utløse alarmen, og politiet er på vei. På motorveien blir ranerne innhentet. I biljakten som følger blir en politimann alvorlig skadet.

For politimannen Andris Znotins, med 11 års fartstid i etaten, blir biljakten skjebnesvanger. I en skuddveksling mellom politiet og ranerne blir 33-åringen truffet. Znotins dør på stedet.

I skuddvekslingen blir ytterligere én politimann og tre av ranerne skadet. Først da overgir ranerne seg til politiet, og først da blir politiets illevarslende mistanke bekreftet:

Fire av de fem ranerne er selv politimenn.

Halverte lønninger

– Det var et utrolig sjokk. Tenk deg det, væpnede ransmenn i politiuniform.

Agris Suna, presidenten i LAPA (det latviske politiets fagforening), rister på hodet. Siden 2005, året før det ble lovlig for politiet å organisere seg, har han kjempet en tøff kamp for bedre lønn og bedre arbeidsforhold for sine kollegaer.

For til tross for en gradvis, generell velstandsøkning siden landets selvstendighet i 1991, ble politiet hengende stadig lengre etter i lønnsutviklingen. Når så myndighetene endelig kom på gli, ble Latvia rammet av finanskrisen.

– Lønna vår har blitt kuttet med 50 prosent. Vi mistet forsikringsordningene våre. Vi mistet ti betalte feriedager. Vi mistet barnebidraget. I dag er politimenn over hele Latvia i kategorien lavtlønte, sier fagforeningsleder Suna.

Av de rundt 7500 politimennene i Latvia - tallet er halvert siden 90-tallet - anslår han at minst 1000 lever under fattigdomsgrensen. De aller fleste er avhengige av å ha en eller to ekstrajobber for å kunne forsørge familien.

I dag er gjennomsnittslønna for en politimann på drøye 2700 kroner i måneden.

– Vi ønsker ikke at våre politimenn skal være tiggere. Folk skal virkelig ønske å jobbe i politiet, men ingenting blir gjort for å gjøre yrket attraktivt. I dag har politiyrket liten prestisje i Latvia, og etter politidrapet i Jekabpils, ble folk mer mistenksomme mot politiet. Tilliten sank, forteller han.

Det synet deler politikaptein Diana Sirdtina. Hun er ansatt på politistasjonen i distriktet Kengaraga i Riga, et av hovedstadens mest kriminelt belastede områder, hvor ran, biltyveri og innbrudd er dagligdags.

– Vi opplever et holdningsproblem, i forhold til hvordan folk oppfatter politiet. Innbyggerne respekterer ikke politiet. Vi har ingen autoritet. Akkurat det er et problem i hele Lativa, medgir Sirdtina.

_ Har ikke noe valg

Politikapteinens egen stasjon gir også et dystert bilde av materiellsituasjonen for det latviske politiet. Når Politiforum kommer til politistasjonen, må minibussen stoppe noen hundre meter unna bygget. Nærmere er det umulig å komme med bil.

Politiet i Kengaraga-distriktet har nemlig kontorer i en nedlagt togstasjon. Både politibetjenter og pågrepne må krysse toglinja for å komme til og fra politistasjonen, gjerne i fullt åsyn for ventende togpassasjerer.

Forholdene innendørs er ikke mye bedre. Malingen flasser av på veggene, møblementet er beskjedent og tydelig slitt, og på flere kontorer står tyvegods stablet opp langs veggene.

Det samme er tilfellet på toalettet, for politistasjonen har ikke noe oppbevaringsrom for stjålne gjenstander. Stasjonens celler er to åpne bur, plassert i et rom.

– Alle bruker den samme cellen. Alkoholikere, kriminelle, alle er der. De som er smittefarlige også. Og vi har ingen steder å vaske hendene, sier politibetjent Juris Ozols.

Drikkevann fikk stasjonen først da sjokkerte representanter fra politiorganisasjonen i Nederland spyttet inn penger i fjor. Det ble satt pris på, men utgjorde kun en dråpe i havet i arbeidet for å få standarden opp på et akseptabelt nivå.

– Det er cirka 100 politibetjenter på denne stasjonen, men både ansatte og innsatte må dele på ett toalett. Vi har ikke noe fellesrom hvor vi kan slappe av, eller noe sted å spise lunsj, forteller politikaptein Sirdtina.

– Liker du jobben din?

Politikvinnen trekker på skuldrene.

– Jeg har ikke noe valg. Jeg må jobbe.

- En ussel lønn

Da de fatale skuddene ble løsnet etter kasinoranet i januar, var det 20 år siden forrige gang politibetjenter i Latvia hadde skutt mot hverandre.

Drapet på 33 år gamle Andris Znotins kom som et sjokk på både politiet, regjeringen og folk flest i Latvia. Men i løpet av vinteren har imidlertid etaten blitt rystet av en rekke andre hendelser som har satt politiet i et dårlig lys:

I november ble fire politibetjenter arrestert for å ha latt seg bestikke.

Samme måned havnet en syklist i koma etter å ha blitt påkjørt av en politibil. Sjåføren, en politibetjent, stakk fra stedet, og nektet senere å la seg promilleteste.

I februar ble to politibetjenter arrestert for å være fulle på offentlig sted, iført politiuniform.

To politibetjenter ble samme måned arrestert for tyveri fra en bil.

En politibetjent som jobbet i regjeringsbygningen i Riga, ble arrestert for narkotikasalg.

På en pressekonferanse i februar, ble det dessuten offentliggjort at flere av politibetjentene som var involvert i kasinoranet måneden før, også hadde medvirket til en rekke andre ran.

Fagforeningsleder Agris Suna mener det desperate kasinoranet og de andre hendelsene er en klar indikator på at det står svært ille til med politiet i Latvia. Til det latviske nyhetsbyrået LETA, gikk han i etterkant av drapet langt i å legge skylden på arbeidsforholdene og lønnsnivået i politiet.

– Folk i politiets uniformer forlanges å være ansvarlige, profesjonelle, ærlige og klare til å ofre seg selv. For alt dette får de betalt en ussel lønn, som ikke engang er nok til å forsørge en familie, raste Suna.

Mens latviske politifolk har blitt oppsagt og lønnen til de gjenværende kuttet, har rettssystemet blitt spart, påpekte han videre.

– For det må ikke være noen risiko for korrupsjon i disse institusjonene. Men etter den 25. januar, innser regjeringen og politiledelsen hvilken risiko som eksisterer innenfor de tjenestene som har ansvar for offentlig sikkerhet og kampen mot kriminalitet?

Vil kutte 2000

Overfor Politiforum utdyper Suna sin frykt for det latviske politiets framtid, som følge av kutt og nedbemanning.

– De siste to årene har vært utrolig stressende for oss, siden ingen av oss vet hva som kommer til å skje i framtiden. Situasjonen er svært alvorlig. Politiet er virkelig pessimistiske, og nå er nye reformer på vei. Det snakkes nå om at nye 2000 politimenn skal sparkes. Vi lever i frykt. Noen ganger mistenker jeg at noen ønsker å ødelegge det latviske politiet, sier Suna.

I forkant av besøkene på politistasjoner i og rundt Riga, påpeker han at det langt ifra er sikkert at de ansatte tør å snakke fritt til utenlandsk presse.

– Noen politibetjenter kan få problemer på grunn av besøket, for det er ikke alle som ønsker at utenlandsk politi skal få se hvordan forholdene her er. 2000 forsvinner i neste reform, kanskje kommer de som snakker med dere til å bli blant dem, sier fagforeningslederen til Politiforum.

Det er bekymringsfullt for politibetjentene som klamrer seg til jobben, til tross for dårlig lønn og dårlige arbeidsforhold. Men med en generell arbeidsledighet i Latvia på hele 18,3 prosent, er det heller ikke aktuelt å friste skjebnen som arbeidsledig.

Samtidig er det en kjensgjerning at svært mange politiutdannete i Latvia finner seg jobber utenfor etaten. Anslagsvis 80 prosent av de som gikk ut fra politiskolen i 2006, har aldri jobbet innenfor politiet. I stedet velger de bedre betalte jobber i vekterbransjen, eller blir ansatt i private sikkerhetsfirmaer.

Arbeider alene

Vekterbransjen profitterer også på de lave lønningene hos de som jobber i politiet. Svært mange politiansatte har vekteryrket som sin jobb nummer to, noe som er åpenbart da Politiforum ankommer politistasjonen i byen Sigulda, fem mil utenfor Riga.

Der står en vekterbil parkert utenfor stasjonen. En politibetjent har åpenbart ikke rukket hjemom mellom sine to jobber, noe stasjonssjef August Popows anser som uproblematisk. Dobbeltrollen vekter og politibetjent er langt fra det verste han har å stri med.

– Vi brukte å ha tre politibetjenter på patrulje, nå har vi bare én. Han arbeider alene. Når noen ringer, og betjenten er ute, kan det ta flere timer for ham å nå fram, forklarer Popows, og illustrerer avstanden på et kart på veggen.

– I dag er det fysisk umulig for ham å gjennomføre sine arbeidsoppgaver. Dersom de sparker 2000 til...

Popows puster inn.

– Jeg kan ikke forestille meg hvordan det blir mulig å gjøre jobben vår da.

Betalt overtid er det bare å glemme. Avspasering uten ekstra lønn, er det beste politibetjentene tilbys for å legge inn ekstra innsats på jobb.

– Som ansatte i politiet, risikerer vi livet i jobben. Da er vi nødt til å bli tilstrekkelig kompensert for det, i form av en anstendig lønn, understreker Popows.

Ministeren trekker seg

For 33 år gamle Andris Znotins er det uansett for sent. Politiførstebetjenten ble begravet i hjembyen den 29. januar, med hele politikorpset og familien til stede. Under begravelsen lød politisirener over hele Latvia - i respekt for den drepte kollegaen.

Alle kostnadene ved begravelsen ble dekket av myndighetene. Znotins’ etterlatte mottok også en engangssum på nærmere 600.000 kroner, som kompensasjon for dødsfallet.

Den drepte 33-åringen var en av rundt 2500 medlemmer i politiforeningen LAPA. I etterkant av drapet, var fagforeningsleder Suna raskt ute i media og krevde innenriksminister Linda Murnieces avgang.

Først 17. februar fikk han det som han ville, da innenriksministeren annonserte at hun «føler sitt politiske ansvar» og vil gå av til sommeren.

Før den tid, planlegges imidlertid en rekke små og store tiltak i det latviske politiet. Blant annet skal den statlige grensekontrolltjenesten overta enkelte av politiets funksjoner i de landlige delene av Latvia.

Samtidig ønsker innenriksministeren at det latviske heimevernet skal bistå politiet i langt større grad enn i dag.

Det er også satt ned en gruppe, som innen 1. juni skal komme med en anbefaling til landets politidirektør om hvordan det latviske politiet kan «optimaliseres» - med andre ord hvor mange politibetjenter som må gå.

– Latvia må ha en liten og kompakt, men samtidig profesjonell og tilstrekkelig lønnet politistyrke, understreket Aija Kalnaja fra det latviske politidepartementet i en pressekonferanse 4. mars.

Hvor mange som må gå, ønsket hun imidlertid ikke å kommentere overfor det latviske nyhetsbyrået LETA.

Gir aldri opp

For fagforeningsleder Suna, er ikke endringsforslagene godt nytt. Etter å ha følt konsekvensene av tøffe reformer på kroppen, er han skeptisk til enda flere.

– Vi ønsker reformer som gir virkelige forbedringer for politiet og innbyggerne. De siste 20 årene har det blitt gjennomført mange reformer, men de har ikke forbedret noen ting. Det politiet trenger, er retningslinjer fra EU, som pålegger oss en minimumsstandard, sier han.

Standarden må gjelde både lønn, arbeidsvilkår og utrustning, fortsetter Suna. Kun da kan politiansatte i Latvia senke skuldrene, og konsentrere seg fullt og helt om å tilby gode polititjenester.

– Vi er nødt til å holde et anstendig nivå på linje med andre EU-land. Det er ikke normalt at politiansatte lever under fattigdomsgrensen, fortsetter han.

Kampen, som på mange måter startet med opprettelsen av LAPA i 2006, akter ikke Suna å gi opp. Fagforeningslederen, med to voksne barn, valgte selv å pensjonere seg etter 20 år i etaten. I dag vier 45-åringen alle sine krefter til det frivillige og ulønnete arbeidet i LAPA.

Suna sier hans høyeste ønske er å se at politibetjenter over hele Latvia kan slippe stresset og usikkerheten de har hatt hengende over seg de siste par årene.

– Jeg er bekymret for stressnivået, og kommer ikke til å la myndighetene være i fred. Men dersom de ikke tillater en minimumsstandard fra EU...vel, da er det en stor sjanse for at vi rett og slett ikke kommer til å eksistere om et par år.