Det er brukt store ressurser på at politietaten skal arbeide mer kunnskapsbasert. Vi har i tillegg etterretningsstillinger – som innhenter, EL3, EL2 – som skal bidra til innhenting, systematisering, beslutningsstøtte og arbeid med etterretningsdoktrinen. 

Disse funksjonene bruker mye tid og ressurser på å produsere ulike rapporter og å påse at informasjon kan gjøres om til tiltak gjennom ulike beslutninger.

Hvordan brukes rapportene på de ulike ledelsesnivåene? Hvordan forholder generalisten og førstelinjelederne til det kunnskapsstyrte?

I desember 2023 var jeg heldig som fikk være sensor ved Politihøgskolen i forebyggende. Politistudentene fortalte på muntlig eksamen hvordan politigeneralisten skal arbeide forebyggende, og hvordan man skal arbeide mer kunnskapsbasert. Herunder med fokus på etterretningsdoktrinen og en kunnskapsbasert tilnærming til yrkesutøvelsen.

I en tid hvor forebyggende dessverre må vike for andre gjøremål, og hvor mange erfarer at de må kutte stillinger, blir tiden knapp og slitasjen stor. Jeg erfarer at det studentene lærer, er nokså langt fra der vi er, og hva vi faktisk gjør. Samtidig mener jeg det finnes muligheter – lavthengende frukter.

Forståelse og kunnskap

For at generalisten skal få eierskap til forebyggerrollen, må generalisten ha eierskap til etterretningsdoktrinen og den kunnskapsbaserte tilnærmingen til utfordringene. I første omgang betyr det at generalisten må forså sin rolle som innhenter og formidler av det vedkommende erfarer i tjenesten, og ikke minst – at generalisten er en relasjonsbygger mellom politiet og samfunnet.

De forebyggende strategiene er lokalorienterte, situasjonelle og personorienterte. Gjennom EL3 systematiserer vi informasjon og kunnskap, slik at vi kan prioritere og iverksette ulike tiltak.

Politibetjenten skal vite hva han skal foreta seg ved ledig tid. For at generalisten skal ha dette eierskapet må også ledelsen ha kunnskap og forståelse.

Kan politigeneralisten i større grad bli en operativ forebygger ved å forenkle og forstå lokalorientert forebygging? Den lokalorienterte forebyggingen kjennetegnes ved at den er desentralisert, bygger på en lokal analyse, den opplevde tryggheten og samarbeid med andre aktører.

Hvis en politigeneralist hadde et prosjekt å forholde seg til, hvor de ulike utfordringene var beskrevet, og videre hvor flere konkrete tiltak var spesifisert – ville kanskje tjenesten vært mer inspirerende og styrt. 

Patruljeledelsen kunne i samarbeid med betjentene plukket et eller flere tiltak som patruljen satte som mål å arbeide med i løpet av dagen, uken eller måneden.

Poenget med en forenkling av et KUBA-prosjekt, er at tiltakene blir noe mer autonome, og at politigeneralisten og førstelinjelederne kan velge i en verktøykasse av tiltak. Dette er en ikke uttømmende liste over konkrete tiltak som kunne vært i verktøykassa til det lokalorienterte prosjektet:

• Oppsøke medborgere for dialog og relasjonsbygging på kjøpesenter, sentrum, og så videre. Styrke relasjonen mellom politiet og publikum. For eksempel gjennom fotpatrulje, sykkelpatrulje eller å oppsøke arenaer hvor politiet ellers ikke er – og snakke med eldre og andre.
• SLT-samarbeid. Hva sier våre samarbeidspartnere? Hvordan arbeide sammen?
• Økt tilstedeværelse i spesifikke områder.
• Innbyggerstemmen – intervju med medborgere for å bygge relasjon og få kunnskap.
• Oppsøke skoler i storefri. Snakk med elever og lærere.
• Vær strategisk plassert for kontakt med publikum.
• Bistå nettpatruljen med innholdsproduksjon fra ditt lokalmiljø. Geostyring av innhold.
• Deltakelse på foreldremøter.
• Bruk av lokale medier for å fremme en sak og bygge relasjon.
• Tilstedeværelse på ulike arrangementer – dialog med medborgere.
• Støtt lokale tiltak som fremmer uformell sosial kontroll – for eksempel natteravn.

Den lokalorienterte forebyggingen handler dypest sett om å bygge en relasjon mellom politi og lokalsamfunn. Alle tiltak som fremmer relasjoner mellom politiet og resten av samfunnet bør vurderes. Politigeneralisten har en viktig rolle i denne sammenheng.

Konkrete tiltak som fremmer dette arbeidet, bør vurderes opp mot det kunnskapsbaserte – hva erfarer lokalsamfunnet? Det vanskelige med den lokalorienterte forebyggingen er at en som oftest ikke merker effekt av tiltakene umiddelbart. Forebygging generelt er vanskelig å måle. Vi må derfor ha tillitt til at disse tiltakene har en langsiktig effekt.

Andre strategier

På bakgrunn av det lokalorienterte får politiet kunnskap om enkeltindivider, grupper og situasjonelle utfordringer. De løser vi ved situasjonell og personorientert forebygging. 

I det situasjonelle er det viktig at vi samarbeider med andre sikkerhetsaktører. I det personorienterte er relasjonsbygging, samarbeid og tverrfaglighet viktig.

Politigeneralisten kan være politirepresentant i ungdomsoppfølging og ungdomsstraff. Politigeneralisten bør også ha en grunnleggende kunnskap om ungdommer, ungdomsmiljø, oppholdsplasser, utfordringer – og ikke minst, hvilke tiltak vi bør gjennomføre for å nå ønsket effekt.

Hva angår det situasjonelle var jeg nylig i et samarbeidsmøte mellom handelsnæringen og en annen stor aktør i samfunnet som hjelper sårbare mennesker. Ved å bringe store samfunnsaktører sammen, bidrar politiet til anerkjennelse av utfordringer, relasjonsbygging og ikke minst – en god diskusjon rundt hvilke tiltak som bør iverksettes for å forebygge.

Hvem har ansvar for hva, og hvordan løser vi utfordringen sammen?

Hvis generalisten og førstelinjelederne hadde et prosjekt for enkle og konkrete kontinuerlige tiltak, hadde tjenesten ved ledig tid hatt mål, styring og prioritering. Og ikke minst hadde vi fått dokumentert tiltakene. 

På den måten kunne man også kontinuerlig besvart ulike informasjonsbehov. Prosjektet, prioriteringene og tiltakene ville vært dynamiske.

Det gjøres mye god forebygging der ute i dag. Ofte er denne formen for politiaktivitet basert på den enkeltes initiativ, og dessverre nokså tilfeldig. Forebygging er vår primærstrategi.

Innbyggerstemmen er en viktig bestanddel i utviklingen av det moderne norske politiet. Vi må lytte og bygge relasjoner. 

For å møte innbyggerstemmen må vi være på ulike arenaer, og vi må ta med «hjem» det vi erfarer. Informasjon må systematiseres og gjøres om til tiltak som politiet kan iverksette ut ifra en helhetsvurdering.

Politigeneralisten kan med noen enkle grep bli er operativ forebygger som gjennom prosjekt dokumenterer relasjonsbyggende og kriminalitetsforebyggende tiltak. 

Dette fordrer at ledere på alle nivåer forstår etterretningsdoktrinen, prosessene og hvilke muligheter som ligger i å arbeide prosjektbasert og kunnskapsstyrt.