Ingen blir overrasket om det har gått ei kule varmt bak lukkede dører på rektors kontor

I den norske politiutdanningens verden er det uforutsigbarheten som råder. Du må være den reneste Nostradamus for å ha en aning om hvor mange politistudenter som skal tas opp om to år, eller hvordan de skal fordeles på Politihøgskolens tre (eller blir det fire?) studiesteder.

Den beste strategien synes å være kvalifisert gjetting. Og slik har det stort sett vært de siste 15 årene. Historien om Politihøgskolen etter 2005 er som en Dan Brown-roman - full av uventede vendinger.

Det kan ikke være lett å være rektor på Politihøgskolen og forsøke å planlegge for mer enn ett år framover. Ja, noen ganger er det ikke så lett å planlegge for ett år framover heller, som da Solbergregjeringen i 2018 besluttet å legge ned bachelorutdanningen på Kongsvinger, tre måneder før studiestart.

Utad er rektor Nina Skarpenes prisverdig diplomatisk og rolig. Men ingen blir overrasket dersom det kommer for en dag at det har gått ei kule varmt eller tre bak lukkede dører på rektors kontor, etter hvert som den ene regjeringen etter den andre har staket ut nye kurser for Politihøgskolen.

Som da Solberg-regjeringen i en liten bisetning i statsbudsjettet for 2020 slo fast at store deler av studentmassen på Politihøgskolens studiested i Oslo skulle kuttes - mot de faglige rådene til både Politidirektoratet og Politihøgskolens styre.

Eller som når Ap/Sp-regjeringen nå går inn for å oppheve vedtaket de selv stemte fram som opposisjonspolitikere for ett år siden, om å starte planleggingen av en ny politihøgskole som skal erstatte dagens skole på Majorstua.

Disse beslutningene og politiske kuvendingene gjør det ekstremt krevende å skape et forutsigbart undervisningsmiljø for studenter og ansatte ved Politihøgskolen.

Få ting er like beskrivende for denne tendensen enn grafen over studentopptaket til Politihøgskolen, som lett kan forveksles med skissen til Tusenfryds nye berg og dalbane.

Stadige og voldsomme endringer i studentmassen gjør det umulig å opprettholde en nødvendig kontinuitet blant skolens ansatte. I verste fall går dette ut over kvaliteten på politiutdanningen. Det er ingen tjent med.

Dessverre er gjerne dette en utilsiktet bieffekt når noe ender opp som en politisk kampsak - slik politiutdanningen og politibemanningen i stadig større grad har blitt på 2000-tallet. Det politiske fokuset på politiet har bidratt til en nødvendig profesjonalisering av etaten, men i iveren etter forbedringer har Politihøgskolen blitt offer for en altfor omfattende detaljstyring.

Regjeringen og Stortinget skal selvfølgelig fortsatt legge føringer og sette de økonomiske rammene for Politihøgskolens drift. Men det vil være langt mer hensiktsmessig om politikerne i større grad lytter til - og tar til seg - faglige råd fra Politihøgskolens ledelse. Både når det gjelder organiseringen av studentmassen og behovene for nye eller oppgraderte undervisningsfasiliteter.

Slik kan ledelsen og de ansatte på Politihøgskolen få den forutsigbarheten de trenger for å kunne gi studentene nødvendig kontinuitet og kvalitet i undervisningen. Og et bedre undervisningsmiljø vil sette skolen i stand til å utdanne enda bedre polititjenestepersoner i årene som kommer.

Det er noe også politikerne bør ha interesse av.