Å prioritere forebyggende arbeid er både klokt og nødvendig, skriver artikkelforfatteren.

Risikosamfunnets forebyggende politi

En trend i tiden er at samfunnet ønsker å forebygge uønskede hendelser og kriminalitet, fremfor å reparere skadene i etterkant. Denne trenden har også truffet politiet.

Publisert

Politiet har i dag vedtatt forebygging som etatens primærstrategi. Strategien innebærer naturligvis at politiet som etat på sikt må dreie noe av sitt fokus, og dermed også prioriteringer og ressurser, bort fra deler av den reaktive virksomheten – i retning av det mer proaktive. Dette skiftet innebærer både metodiske og prinsipielle utfordringer som staten og politiet er nødt til å ha et bevisst forhold til.

Simen Bakke, sikkerhetsrådgiver.

Politiets forebyggende tradisjoner må betraktes i lys av etatens historiske utvikling. Organisasjonen har vært preget av en desentralisert struktur, hvor tjenesteutførelsen har bygget på politiets ti grunnprinsipper. Dette har i lang tid sikret et lokalt forankret politi med en sivil tilnærming, i tett kontakt med befolkningen som det samme politiet er satt til å tjene. Politiets organisatoriske endringer med gjennomføringen av Nærpolitireformen som siste bidrag, utfordrer enkelte av disse prinsippene. Endringene har imidlertid ikke inntruffet i et vakuum da teknologien, befolkningssammensetningen og kriminaliteten har endret etatens forutsetninger til å bedrive effektiv kriminalitetsbekjempelse.

Risikosamfunnets framvekst

Vi kan nok alle være enige om at et lokalt tilstedeværende politi som møter lokalbefolkningen jevnlig – også de som er i faresonen for å begå kriminalitet – vil kunne ha en forebyggende effekt i et lokalsamfunn. Dialog mellom kommunale myndigheter (helse, brann, skole, barnevern) og lokalt tilstedeværende statlige myndigheter (herunder politiet), slik at de kan dele informasjon om personer, trender, utviklingstrekk og kriminalitetsforebyggende tiltak – er slik sett en nødvendighet. Dette er i dag en godt forankret arbeidsmetodikk, og blir betraktet som viktig for å redusere risikoen for utvikling av kriminalitet og andre alvorlige hendelser. Både på individ- og lokalsamfunnsnivå.

Men, hva om politiet eller gjerningspersonene i mindre grad er å betrakte som lokale? Hva om personkunnskap og relasjoner mellom tjenesteperson og lovbryter, svekkes? I så tilfelle endres også noen av de viktigste forutsetningene som det forebyggende politiet tradisjonelt sett har arbeidet etter.

Parallelt med den beskrevne utviklingen, har risikosamfunnet gradvis vokst frem. Tanken om risiko som noe objektivt og styrbart, har blitt en rådende oppfatning i det industrialiserte og digitaliserte samfunnet. Også denne utviklingen har truffet politiet. Til tross for at styring av risiko som fenomen tidligere var forbeholdt fagretninger med større grad av naturvitenskapelig og matematiske innslag, har metodikken de senere årene fått innflytelse på øvrige samfunnsområder.

Politiet som opererer i et åpent, demokratisk og dynamisk samfunn, vil måtte forholde seg til helt andre forutsetninger enn i et kontrollerbart miljø.

Politiet som opererer i et åpent, demokratisk og dynamisk samfunn, vil måtte forholde seg til helt andre forutsetninger enn i et kontrollerbart miljø hvor ingeniørene kan styre tilnærmet alle forutsetninger som systemet bygger på. Enten dette er en oljeplattform, et datasystem, en flyvemaskin eller et aksjemarked. Og det er her ideen om risikosamfunnets forebyggende politi, møter både metodiske og prinsipielle utfordringer.

Antakelse om framtiden

La oss starte med de metodiske utfordringene: Ideen om at hendelser og handlinger kan forebygges på personnivå, samtidig som personkunnskap og relasjon mellom de kontrollerende (myndighetene) og den kontrollerte (borgeren), distanseres – er i bestefall en sannhet med modifikasjoner. I verstefall er det en kontraproduktiv tilnærming som fører mer ondt enn godt med seg. Bruk av metoder for å vurdere og styre risiko kan fungere på systemnivå, hvor man på bakgrunn av spesifikke forutsetninger og antakelser forsøker å redusere usikkerhet hos en beslutningstaker som skal fatte preventive tiltak.

På individnivå vil derimot bruk av risikovurderingsmetodikk kunne bidra til fordomsfullhet på et mer systematisk plan. Slike metoder er ikke noe annet enn en strukturering og systematisering av informasjon, men har likevel en tendens til å bidra til rasjonalisering av beslutninger. Beslutningstakeren kan med andre ord føres bak lyset, i troen på at metoden bidrar til å presentere en form for objektiv sannhet. Sannheten er imidlertid at metodene i de fleste tilfeller kun vil bidra til å presentere en antakelse om fremtiden. En antakelse som innebærer usikkerhet og som både fra analytikeren og beslutningstakerens side, vil være preget deres verdisyn og personlige erfaringer.

Og så over til det mer prinsipielle: Den proaktive (forebyggingen) tilnærmingen skiller seg nemlig vesentlig fra den reaktive (etterforskningen). Da den reaktive tilnærmingen slik vi kjenner den har flere rettsstatlige mekanismer innebygget for å ivareta individets rettssikkerhet, vil den proaktive aldri kunne tilby noe tilsvarende jf. de metodiske utfordringene beskrevet i avsnittene ovenfor. Derfor vil det i de fleste tilfeller betraktes som etisk uforsvarlig å innføre frihetsinngripende kontrolltiltak ovenfor et individ, i forebyggende øyemed. Det finnes imidlertid noen unntak fra denne hovedregelen, ved de aller mest alvorlige lovbruddene på forberedelse- og forsøksstadiet. Slike proaktive inngrep er og bør fremdeles likevel være unntaket.

Straff som forebygging

Den individual- og allmennpreventive effekten som straff i etterkant av et lovbrudd, med påfølgende etterforskning og domstolsbehandling – er derimot noe fundamentalt annet. Etter mitt syn, bør ikke dette omtales som forebygging dersom samfunnet (og politiet) ønsker å ha en tydeligere konseptuell tilnærming til hva forebygging skal være. De to konseptene forholder seg til vidt forskjellige lov- og kontrollregimer, og forebyggende frihetsinngrep har med god grunn vært problematisert av opplysningstidens filosofer og rettsstatens grunnleggere helt siden sent på 1700-tallet.

Dette må imidlertid ikke prioriteres på bekostning av, men i tillegg til politiets tradisjonelle kriminalitetsforebyggende arbeid som foregår i nær dialog med lokalsamfunnet.

Det eksisterer med andre ord svært gode grunner for at politiet må tenke nøye igjennom hvordan etaten skal operasjonalisere en strategi som fastsetter forebygging som primær arbeidsmetodikk. Samtidig er det et uforløst potensiale og et mulighetsrom dersom politiet flytter deler av sitt forebyggende fokus fra det individ-rettede til det mer system-rettede. Politiets reaktive tradisjoner fører til at risiko og tiltak ofte blir vurdert på personnivå fremfor systemnivå. Ved å flytte fokuset fra individ-rettede tiltak til samfunnspreventive reguleringer, vil alles mulighet til å begå bestemte former for kriminalitet, kunne reduseres. Tiltakene vil ha større effekt, og et vesentlig bredere nedslagsfelt.

Ett eksempel på et mer system-rettet tiltak fra politiets side, kan være utvikling av digitale informasjonskanaler som gir politiets mange samarbeidspartnere enkel tilgang på saksrelevant informasjon. Slik at de ulike aktørene som skal bidra til forebygging nettopp settes i stand til å vurdere trussel- og kriminalitetsbilde for egen virksomhet og samfunnsoppdrag.

Et annet eksempel er hvordan politiet kan arbeide proaktivt for reguleringer, enten dette er gjennom lov- og forskriftsregulering, by- og arealplanlegging eller andre former for vedtak i forvaltningen – som sammen bidrar til samfunnets totale risikoreduksjon. Kombinert med tilstrekkelig lokale politiressurser, målrettet, presis og troverdig etterretning, samt en velregulert straffesakskjede som påtaler lovbrudd og effektivt straffesanksjonerer ved domfellelse – vil dette langt på vei kunne legge til rette for nødvendig risikoreduksjon og kriminalitetsbekjempelse. Dette må imidlertid ikke prioriteres på bekostning av, men i tillegg til politiets tradisjonelle kriminalitetsforebyggende arbeid som foregår i nær dialog med lokalsamfunnet.

Å prioritere forebyggende arbeid er både klokt og nødvendig. Denne endringen handler imidlertid ikke primært om hvordan politiet forvalter sin egen virksomhet, men om hvordan en av rettstatens viktigste institusjoner forvalter makt på vegne av sine borgere. Samfunnet ville derfor vært tjent med en bredere diskusjon om hvordan politiet skal gjennomføre det paradigmeskiftet som det nå legges opp til.

Powered by Labrador CMS