Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
I Lørenskog-saken har politiet, etter fire års
etterforskning hverken funnet offeret eller gjerningspersonen. Det har medgått
enormt med politiressurser over lang tid, uten resultat.
Kan man da hevde at
politiet har jobbet så godt og effektivt som det er mulig?
Ja, forutsatt at Lørenskog-saken
ble løst i morgen, og hvis offeret ble funnet og gjerningsperson(ene) tilstår.
I så fall ville antakelig både media, politikere – og kanskje også forsvarerne –
berømmet politiet for både et grundig, rettssikkert og effektivt utført politiarbeid.
I denne kronikken behandles begrepene rettssikkerhet og
effektivitet, vurdert opp mot politiets regelstyrte etterforskning. Er det
prosessuelle regelverket tilrettelagt godt nok for politiet, slik at det kan
gjennomføre en effektiv og rettssikker etterforskning?
Effektive lover
Da den nye straffeloven ble vedtatt i 2005, avløste den
straffeloven av 1902. En hundre år gammel lov skulle endelig gjennomgå en totalrevisjon.
Under lanseringen av den nye straffeloven pratet politikerne nesten over seg om
hvor mye mer rettssikkerhet den nye loven ville gi, og hvor mye mer effektivt
den nye loven ville fungere – ikke minst overfor rettsandvenderne.
Det noe
beklemmende for politikerne, herunder for skiftende regjeringer, var imidlertid
at det måtte gå ti år fra lovvedtaket var fattet i 2005 til
iverksettingsvedtaket ble fattet i 2015.
En gjennomgang av den tiårige iverksettelses-prosessen for
straffeloven etterlater seg et «læringspotensial», som det noe skånsomt heter.
I 2012 (sju år etter lovvedtaket) ble for eksempel den da ennå ikke iverksatte straffeloven
vurdert av departementet til å kunne frigjøre «flere hundre årsverk.»
Til dags dato har undertegnede, gjennom sine undersøkelser, hverken
funnet, eller kunne konstatere et eneste «frigjort årsverk», eller andre «effektiviseringsgevinster»
som det ofte heter i skiftende regjeringers budsjettproposisjoner, om lovers
økonomiske og administrative konsekvenser.
Høynes etterforskningseffektiviteten i form av økt
saksproduksjon med lavere kostnader, vil det kunne gå ut over rettssikkerheten
– i negativ forstand. Våre prosessuelle regler om hvordan en sak skal
etterforskes av politiet er nedfelt i en rekke lover. Lovenes formålsparagrafer
garanterer gjerne både økt rettssikkerhet og økt effektivitet – samtidig.
Blant disse lovene er straffeloven, straffeprosessloven, politiregisterloven,
personopplysningsloven, sikkerhetsloven og flere med. Desto flere
saksbehandlingsregler en prosess-lov inneholder, desto flere rettslige hensyn
må etterforskningen, det vil si rettsandvenderen i politiet, ta hensyn til,
vurdere og tolke – rettmessig. Ikke enkelt!
I mylderet av bestemmelser om personvern, rettssikkerhet,
taushetsplikt, og innsynsrett, vil det dessuten ligge et utall av muligheter for
partene i saken til å problematisere (noen vil si vidløftiggjøre) «uriktig
lovforståelse» av politiet under etterforskningen.
Saken trekker da lett i
langdrag, og kan i verste fall, sett fra et effektivitetssynspunkt, ende uten
resultat – det vil si henlegges.
Men, paradoksalt nok – for gjerningspersonens ståsted vil en
henleggelse kunne bli oppfattet som en seier, og et «bevis» for at politiet har
ivaretatt rettssikkerhetshensynet godt nok. Men, hva med rettssikkerheten til
offeret? Vil ikke også den både kunne være truet og svekket hvis saken trekker
i langdrag, og dessuten blir henlagt, uten resultat? Et tankekors for mange
burde det være – kanskje også for lovgiver og for departementet?
Rettssikkerheten
Professor Anne Robberstad problematiserer i sin
doktoravhandling «Mellom tvekamp og inkvisisjon» (1999)
rettssikkerhetsbegrepet. Hun mener at begrepet brukes på en måte som gjør at
det knapt har noe presist språklig innhold: Det inneholder alt og derfor
ingenting.
«’Rettssikkerhet’ har fått status av en samlebetegnelse
for en serie ulike verdier og alle slags saksbehandlingsregler», skriver hun,
ifølge Erik Nadheims doktorgrad om kriminalitetsofre og rettssikkerhet.
Jeg er nesten tilbøyelig til å være enig med professor Robberstad.
Hvis «manglende rettssikkerhet» skal kunne påberopes på rettslig grunnlag fra
enhver person som ikke oppnår den rettighet vedkommende mener han er berettiget
til, blir den juridiske verden vanskelig å leve i.
Det kan vel av og til hende
at en NAV-jurist, en skattejurist eller en politijurist kan ha litt rett når
vedkommende konkluderer med å si at «din rettssikkerhet er godt nok ivaretatt i
denne saken og i henhold til regelverket».
Avslutningsvis kan det være illustrerende for temaet å
trekke inn det motsetningsforhold det ofte kan være, mellom en rettssikker, og
en effektiv politietterforskning. Eksempelet er hentet fra etterforskningen av
den komplekse og sammensatte arbeidslivskriminaliteten.
En effektiv etterforskning av arbeidslivskriminalitet krever
en betydelig samordning av informasjon mellom politiet og andre etater. Behovet
for en god samordning betyr ikke bare at etatene må samarbeide godt, men også
at de lover og regler som teamet skal etterforskes i henhold til er
harmonisert.
Dersom etatene må lete og diskutere taushetsplikt med utgangspunkt
i sju lover og 20-30 forskriftsbestemmelser, kan det gå ut over effektiviteten
i etterforskningen, for å si det forsiktig.
I juni 2022 kom en ny forskrift for informasjonsdeling i
kampen mot arbeidslivskriminalitet. Datatilsynet var blant de institusjoner som
hadde store innvendinger mot forskriftsforslaget. Tilsynet mente det forelå en
«betydelig mangel» ved forslaget – sett ut fra et
rettssikkerhets/personvern-perspektiv.
Og hva skjer så – når tunge høringsinstanser som Datatilsynet
hevder at departementets forskrift både har betydelige mangler, både når det
gjelder personvern og rettssikkerhet? Jo, da ender det gjerne med at
departementets jurister forsøker å finne en omforent, ja tilnærmet salomonisk løsning, så å
si. I den gode hensikt selvsagt, av at de tunge høringsinstansene – ofte med
ulik vekting av rettssikkerhet og effektivitet – i alle fall blir litt
fornøyde, om ikke helt fornøyde med sluttresultatet.
Problemet som gjenstår, er
dessverre at salomoniske løsninger på et forskriftsarbeid gjerne har en tendens
til å gjøre forskriften enda mer flertydig og vanskelig tolkbar – for
rettsandvender – og for politiet.
Det finnes dessverre verken noen enkle rettslige eller
politiske «grep» som kan tas, for å gjøre politiets etterforskning bedre – altså
mer effektiv – enn i dag. Flere jurister i politietaten, høynet lønn for
etterforskere og økte salærsatser for forsvarsadvokatene løser nok ikke hele
problemet. Løsningen ligger antakelig i at lovgiver og departement må våge å
tydeliggjøre bedre enn i dag, at effektivitet ikke kan gjennomføres for enhver
pris, men at det (muligens) heller ikke kan gjelde for rettssikkerheten.
Og hvis begrepet rettssikkerhet kan tolkes som «alt og
ingenting», ja så må vi nok godta å leve med problemet en stund til.
---
Artikkelforfatteren har gjennom studier og
utredninger både for Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet i
perioden 2018-2022, levert rapporter med hovedtemaet «lovens funksjonalitet». Gjennomgang
av straffeloven, straffeprosessloven og politiregisterlovens
tilblivelseshistorier har vært noe av grunnlaget for de konkusjoner som trekkes
– også i denne kronikken.