ETTERSLEP: Øst politidistrikt har et stort etterslep av klager fra 2020, som bidrar til at gjennomsnittlig saksbehandlingstid i 2022 var på nesten 200 dager. Bildet er et illustrasjonsfoto.
Foto: Torkjell Trædal
KRONIKK
Full svikt i behandlingen av politiklager
Øst politidistrikt mottar i snitt en klagesak hver tredje dag. Behandlingstiden kan ta over et halvt år, selv om målet er innen 30 dager. Det går først og fremst utover publikum.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Når publikum klager på politiet er det i stor grad knyttet
til utøvelse av tjenesten som aggressiv og respektløs, eller nedlatende og
uhøflig opptreden. Klagesaker har frem til nå blitt behandlet av dedikerte
jurister, en lik tilnærming vi finner igjen også i andre politidistrikter.
Men Øst politidistrikt har nå endret sine rutiner for å
bedre saksbehandlingstiden. Heretter skal mellomledere på respektive
enheter stå for klagesvaret. Men gir denne praksisen ønsket resultat?
I 2022 mottok Øst politidistrikt 134 klagesaker. Den
gjennomsnittlig saksbehandlingstiden var på 195,8 dager. Da behandlingstiden på
politiklager økte med 109 prosent i 2020-2021, måtte noe gjøres for å nå målet
om 30 dagers svarfrist. Politidirektoratet skriver i sin rapport om
politiklager i 2021:
«Øst politidistrikt uttaler å ha et stort etterslep av
klager fra 2020. De viser til at saksbehandlingsfristen på 30 dager er
betydelig oversittet, noe som i hovedsak skyldes ressursmangel i kombinasjon
med stor saksmengde. Politidistriktet er imidlertid i ferd med å implementere
en ny klagesaksrutine, som skal sikre en mer effektiv klagesakshåndtering. I
tillegg skal juridisk seksjon styrkes med en ny stilling.»
Skulle bli mer effektivt
I 2022 besluttet altså Øst politidistrikt at klagesaker
skulle saksbehandles i linja. Det betyr at utredning og klagesvar skal føres i
pennen av tjenestepersoner uten juridisk bakgrunn, men under veiledning av en
jurist. Dette skulle sikre en mer effektiv klagesakshåndtering.
Opplæringen har vært mangelfull og har på ingen måte gitt en forutsetning til å besvare klagesakene med den kvaliteten som det legges opp til.
Øst politidistrikt gjennomførte samme år opplæring for
ledere på nivå 3 og 4 i saksbehandling av klagesaker. Enklere saksbehandling
ble det uttalt. Etter kun en halv dags opplæring ble grunnlaget lagt for
effektiv klagesaksbehandling. Men resultatet har blitt noe helt annet.
Opplæringen har vært mangelfull og har på ingen måte gitt en forutsetning til å
besvare klagesakene med den kvaliteten som det legges opp til.
«Du må skrive som du er visepolitimester, dette er som å
gå i hovedforhandling», uttalte en jurist. Det er helt urimelig å
forvente at mellomledere skal klare å innfri slike forventninger. Uten
nødvendige juridiske forutsetninger eller kunnskap om saksbehandling ser vi at
utfallet blir en tidkrevende saksbehandlingsprosess.
Jeg har eksempel på saker der klagesvaret har blitt
returnert seks ganger mellom saksbehandler på politistasjon og jurist, med
påtegning om endringsbehov for å møte forventet standard. Saken jeg sikter til
er fortsatt til behandling på en lokal politistasjon.
Det er lite som tyder på
at klagesaksrutinen i Øst sikrer en effektiv klagesakshåndtering. Det er
grunnlag for å reise spørsmål om hva denne ressursbruken går utover?
Klagesaker som profesjonskamp?
Det kan framstå som om det har blitt en profesjonskamp for
juristene å bevare klagesaksinstitusjonen. Derfor må nivået og kvaliteten være
deretter. Stikk i strid med hva som ble kommunisert på opplæringen. Der ble det
tatt til orde for at saksbehandlingen skulle være enklere og mer folkelig.
Resultatet av svarbrevet som signeres av visepolitimester, er en juridisk
redegjørelse over flere sider. Hver og en lekmann har ikke nødvendigvis
forutsetninger til å forstå innholdet. Hvordan er det tenkt at dette skal være
med på å bygge tillit til publikum?
Jeg opplever at vi verner om klagesaksinstitusjon som et byråkratisk institutt, i større grad enn å tenke hva et godt svar er for den som klager.
Jeg opplever at vi verner om klagesaksinstitusjon som et byråkratisk
institutt, i større grad enn å tenke hva et godt svar er for den som klager.
I 2021 endte 7 prosent av alle klagesaker i politiet med grunnlag
for kritikk. Det er tall som sier meg at politiet har en høy standard på sin
tjenesteutøvelse. Vi kan være omforent om at klagesaker skal tas på alvor, og riktig
håndtering er en faktor for å gjenoppbygge tillit.
Spørsmålet vi må stille oss er om vi også i
klagesakshåndtering kan leve med prinsippet «godt nok». Vi styrer etter det i andre
sammenhenger som i deler av vår straffesaksportefølje. Også operasjonssentralen
og patruljen må ofte styre etter dette prinsippet for å komme igjennom
oppdragsmengden sin med de ressursene de har til rådighet. Statistikk sier oss
at vi har mange tjenesteoppdrag som løses på en god måte – hvorfor tar vi ikke
heller for oss de eksemplene der vil løste oppdraget på en god måte? Det vil
medføre en positiv forsterkning, og kan i vel så stor grad være en god vei til
erfaringslæring.
Veien videre
Løsningen er å resurssette rett kompetanse til å håndtere
saksbehandlingen. Nå har vi hatt en reform som har sentralisert politiet
og styrket fagmiljøer, nettopp fordi vi ser at sterke, kompetente fagmiljøer
løser oppgavene best. Da kan vi ikke gå motsatt vei innenfor
klagesaksbehandlingen og tro at en desentralisert, lokalt forankret
sakshåndtering er det beste.
Det viktigste for klager er at svaret kommer raskt og har
nærhet i tid. Da må vi også i vår saksbehandling være villig til å se på hva
som gir god nok kvalitet, innenfor de rammene vi har ressurser til.