Politijuristene har nok en gang ropt et varsko til regjeringen og Stortinget om deres «uholdbare og uakseptable arbeidssituasjon». Utslitte og overarbeidede politijurister tildeles stadig flere (straffe)saker, med sterk risiko for at de blir liggende ubehandlet.

Restansene øker, og misnøyen stiger, både i og utenfor etaten. Utålmodighet og frustrasjon preger partene som venter på fremdrift og avgjørelser i «saken». For politijuristene utgjør situasjonen et økende HMS-problem, et kompetanseproblem og et kapasitetsproblem. Dypest sett står samfunnet overfor et stigende rettssikkerhetsproblem som «alle» berøres av, og som angår «alle».

Hvordan skal problemet løses?

Når saksmengden i politiet øker, eller fremdriften i en sak stopper opp, er politikernes svar enten å øke politibudsjettet enda mer, eller tilføre politietaten enda flere stillinger. I fortvilelsen over manglende resultater av økte politibudsjetter, foreslås nå også å øremerke midler og stillinger til ulike deler av politiets kriminalitetsbekjempende arbeid. Dette som for riktig å vise at bevilgende og lovgivende myndigheter skjønner hvor skoen trykker i en overbelastet politietat – og straffesaks-system.

I denne artikkelen er hverken økte budsjetter, øremerkede midler eller nye stillinger noe sentralt tema. Derimot rettes leserens oppmerksomhet mot de rettslige betingelser politiet i dag er underlagt, og som etaten forventes å drive en effektiv kriminalitetsbekjempelse i henhold til. Artikkelen spør mer konkret:

Hvilken betydning har lover og regler som styrer og regulerer politiets saksbehandling (særlig deres behandling av saks- og personopplysninger) for effektiviteten i deres arbeid?

Et komplekst regelverk

Lovverket som regulerer hva politiet kan samle inn, registrere, bruke og dele av saksopplysninger er strengt og begrensende. Nye og skjerpede krav til personvern er en del av det nye strenge rettsregimet - et regime som både etterforskere og politijurister må forholde seg til. Politiets arbeid med personvern og informasjonssikkerhet har dermed blitt både mer ressurs- og tidkrevende enn hva lovgiver kunne forestille seg for bare noen år siden.

Saksbehandlingsregler eller prosessuelle regler for hvordan behandlingen av opplysninger skal foregå i politiet finnes i en rekke lover og forskrifter og instrukser nasjonalt. De finnes også i en rekke overordnede, men like fullt rettslig bindende, EU/EØS-forordninger og direktiver.

Det samlede regelverket som regulerer politiets saksbehandling har i de seneste årene blitt enormt omfattende, komplekst og detaljert.

Derfor, og for å være på den sikre juridiske siden, eller for å unngå å «bli tatt i» å tolke en bestemmelse om «formål», «innsyn», «register», «opplysning» eller «taushetsplikt» feil, vil den kvalitetsbevisste saksbehandler måtte besitte god nok juridisk kunnskap, avsette nok tid og ressurser til saksbehandlingen, og generelt vise at han/hun har et godt judisium.

Konsekvensanalyser

For å finne ut av hvor tids- og ressurskrevende det nye personopplysningsregelverket har blitt, og hvilke administrative og økonomiske konsekvenser det synes å ha fått for politiets kapasiteter, har undertegnede studert nærmere en del nye saksbehandlings/prosess-regler. Det gjelder først og fremst politiregisterlovens regler, og noen av straffeprosesslovens behandlingsregler.

Disse studiene har skjedd som del av et forsknings/utredningsarbeid foretatt blant annet for Justisdepartementet og Politidirektoratet i årene 2017-2020.

Min hensikt har først og fremst vært å finne ut av, hvordan nevnte lover med sine strenge krav til politiets håndtering av saksopplysninger (spesielt nye personvernkrav) kan ha påvirket effektiviteten og fremdriften i (straffe)saksbehandlingen.

En straffesak som blir liggende ubehandlet og uferdig fra politiets side over lang tid er en belastning, og til skade og ulempe for mange.

Til skade for offeret for ugjerningen som venter på at antatt gjerningsperson skal få sin straff som fortjent. Til skade for antatt gjerningsperson som antakelig venter på at hans juridiske oppfatning av skyld og straff skal bli lagt til grunn i en rettskraftig dom. Og til skade for politiet generelt, og for politijuristen spesielt.

Politiets saksbehandlere, det være seg etterforskere eller politijurister vil oppleve kritikken om sendrektig saksbehandling både som urettferdig og med feil adresse. Likevel rettes kritikken mot dem, internt og eksternt. Fra advokater, politikere, fra andre aktører i straffesakskjeden, og fra folk flest.

Enklere og effektive?

Er nye lover enklere og mer effektive enn de gamle? Gjennomgangen av lovforarbeider om de nye lovers virkninger, viser en sterk politisk tro på at nye lover på alle måter vil virke «bedre» enn de gamle. Bedre i betydningen av at den nye loven vil gi økt rettssikkerhet, økt personvern, økt kvalitet, og ikke minst - økt effektivitet i den saksbehandlingen som lovene regulerer.

Mye kan tyde på at slike løfter ikke lar seg innfri. Kanskje først og fremst fordi man sjelden kan vise til erfaringsbasert kunnskap (evalueringer) som viser at den gamle loven ikke ga nok rettssikkerhet, eller ikke virket effektivt nok.

Da ny straffelov ble iverksatt, innpå ti år etter Stortingets lovvedtak, ble den nye loven omtalt av politikere som mer tilgjengelig, mer brukervennlig, enklere og bedre strukturert - og som en lov med et stort effektiviserings - og gevinstpotensial (ifølge enkelte politikere gevinster på flere hundre årsverk).

Så langt mine konsekvensanalyser av straffeloven har kunnet konstatere, om gevinster eller om økt kostnads- og saksbehandlingseffektivitet, er resultatene magre. Det man kanskje kan si er at kvaliteten på den saksbehandlingen som følger av ny straffelov har blitt «bedre». En slik slutning er imidlertid betinget av at politikerne og lovutreder har en klar oppfatning av hva «bedre» innebærer.

Et av de relativt sikre funn utredningene kan vise til, er at de de nye lovene som omfattes av analysen (straffelov, politiregisterlov og deler av straffeprosessloven) snarere krever mer juridisk kompetanse, lengre saksbehandlingstid og en større ressursbruk enn hva de gamle lovene krevde.

At de nye lovene gir lettelser i saksbehandlingen, og bereder det juridiske grunnlaget for en mer effektiv og raskere saksgang er mer enn tvilsomt.