Politikultur - et produkt av våre daglige valg

«Politiet har utfordringer med kultur, holdninger og ledelse». Mantraet fra 22. juli kommisjonen retter en viktig pekefinger. Men det har også sin bakside. Hver gang mantraet gjentas basert på generelle utledninger om norsk politi, stemples selv en konkret, håndterbar utfordring eller åpenbar interessekonflikt som et produkt av «ukulturen» i politiet eller «politikultur».

Et allerede diffust kulturbegrep utvannes og konkrete ledelsesutfordringer usynliggjøres. Så, hvordan kan vi søke å forstå kultur, og benytte denne forståelsen for å videreutvikle fremtidens politiorganisasjon?

Kulturelle ulikheter

Til tross for at jeg har valgt å ikke definere begrepet, vil jeg påstå at begrepet «politikultur» innad i politiorganisasjonen trolig vil ha begrenset nytteverdi. Spesielt for politiledere som skal bedrive kulturelt endring- og utviklingsarbeid. Årsaken til dette er at generell kategorisering av «politikultur» visker ut de kulturelle særegenhetene (normene) innad i de ulike avdelingene (subkulturene).

Politiet er en etat preget av kulturelle ulikheter blant annet som følge av alle de mange ulike interessene politiet skal ivareta, gjenspeilet i politiets omfattende oppgaveportefølje. Til tross for at politiet i Norge fremstår som enhetlig, bidrar en rekke interessekonflikter innad i etaten til å utfordre organisasjonens lederskap på flere nivåer.

For å forstå hva kultur kan være i sin bredeste form, kan verden deles inn i to. Alt kan kategoriseres som naturlige eller kulturelle fenomener. Planeter, planter, dyr og mennesket er å betrakte som naturskapte. Staten, organisasjoner, politiet og selv de lovene vi til daglig håndhever er kulturelt betingede fenomener, skapt av mennesker.

Til tross for at staten og politiet kan fremstå som naturskapte er de likefult sosiale konstruksjoner som mennesker har arbeidet frem over flere generasjoner. Vi stiller ikke spørsmål ved staten eller politiets eksistens. Kategoriseringen over forklarer ikke hva en kultur består av, men den gir oss likevel et bilde på hvor omfattende det kontekstavhengige (gruppe, organisasjon, samfunn) kulturbegrepet kan være.

Sosial konstruksjon

Politiet er en organisasjon. En organisasjon er en sosial konstruksjon av mennesker som søker å nå et felles mål gjennom å løse bestemte oppgaver som tjener organisasjonens formål. Politiets formål er å beskytte sine borgere innenfor statens eget territorium, og har i likhet med håndhevelse av militærmakt historisk sett vært en stats ubetingede fremste formål.

Hvordan politiet skal utføre denne oppgaven finner vi i politilov, straffeprosesslov, instruksverk og rundskriv. Formaliteter som endres med tid og samfunnsutvikling, fremhevet av både «22. juli-rapporten» og «politianalysen». Politiets oppgaver er altså ikke hugget i sten.

I politiet finnes det en rekke underliggende kulturer (subkulturer), påvirket av de menneskene som inngår i denne sosiale konstruksjonen. Eksempelvis «beredskapskultur», «rettssikkerhetskultur», «sentrumskultur» eller «lensmannskultur». Disse subkulturene kan ha bestemte kjennetegn ut fra hvilke interesser de søker å ivareta. Interessene som uttrykkes gjennom valgte handlinger, språk og atferd oppnår tilslutning blant menneskene som inngår i den sosiale konstruksjonen (politiet), og omsider får status som en norm.

Påtalejuristen vil høyst sannsynlig ha større bevissthet om rettssikkerhetshensyn, og følgelig være en større bidragsyter til at denne interessen ivaretas enn operasjonslederen. Sistnevnte vil derimot trolig ha større bevissthet om beredskap, og dermed sørge for at politiets krisehåndteringsapparat står bedre rustet til å takle en større krise enn påtalejuristen. De to nevnte interessene står ikke i et direkte motsetningsforhold til hverandre, men når mennesker prioriterer ulike interesser som virkeliggjøres gjennom de samme begrensede midlene (penger, tid, oppmerksomhet) så vil en interessekonflikt kunne oppstå.

Selv om politiets formål står tydelig uttalt i politiloven vil interessene til de menneskene som inngår i den sosiale konstruksjonen påvirke hvordan organisasjonen løser sine oppgaver. Ulike interesser blant menneskene som utgjør organisasjonen kan føre til at «politikulturen» dreier i retning av «beredskapskultur» eller «rettsikkerhetskultur». En slik kamp om prioritering av ulike interesser er i utgangspunktet sunt, fordi det skaper diskusjon som et grunnlag for å utvikle organisasjonen i en ønsket retning. Noe som krever ledelse. «God» ledelse.

Koordinering

22. juli-kommisjonen påpekte ledelsesutfordringer i politiet. Koordinering og samvirke er utfordrende. Spesielt ved tidskritisk innsats. Det er også blitt tilkjennegjort at både politidirektorat og justisdepartement har hatt ledelsesutfordringer før, under og etter denne rapporten ble fremlagt. Hadde ditt tjenestested blitt lagt under lupen, ville nok også det fått sine bemerkninger. Ettersom ledere burde være i den beste posisjon til å påvirke menneskene som inngår i den sosiale konstruksjonen politiet, er lederne de fremste endringsagentene. Også når det gjelder kultur. Betyr dette at «dårlig» ledelse er et produkt av «politikultur»?

Aktiviteten å lede vil ofte utarte seg i et spenn mellom ulike interesser. På et ordensavsnitt må divisjonsleder og ordenssjef ofte veie fotfolkets interesser opp mot stasjonens og distriktets interesser. På politimesternivå må distriktets etterforskningskapasitet veies opp mot befolkningens krav om mer synlig politi i gatene. Politidirektøren må vurdere om en desentralisert eller sentralisert distriktstruktur gir «best» polititjeneste til befolkningen. Hver gang beredskap prioriteres fremfor etterforskning, vil «politikulturen» dreie i retning av «beredskapskultur».

Prioriteringer kan finnes i ulike former som penger, opplæring, materiell, stillinger eller noe så banalt som pikettprat. Felles for disse prioriteringene er at lederen ofte er beslutningstaker eller har størst mulighet for påvirkning. Lederen står med andre ord til daglig ovenfor en rekke interessemotsetninger som skal prioriteres, noen ganger med synlige følger og umiddelbar virkning på den sosiale konstruksjonen og dermed også for den vidtfavnende kategorien «politikultur».

«Operativ kultur»

Ethvert tjenestesett hvor divisjonslederen velger å ta ut patruljer til å drive polititaktisk trening i arbeidstiden, er divisjonslederen med på skape en kultur som dreier i retning av det som trolig vil falle innunder det vi omtaler som en «operativ kultur». Nettopp fordi divisjonslederen kunne gjort et bevisst valg å prioritere andre gjøremål.

Jo oftere dette gjøres, desto større sannsynlighet er det for at operative normer manifesterer seg hos de menneskene som inngår i den sosiale konstruksjonen «divisjon». Og slik fortsetter alle våre daglige gjøremål å påvirke subkulturene på våre tjenestesteder og dermed også politikulturen som burde være summen av alle de ulike kulturene innad i politiet.

Kultur kan derfor påvirkes i en ønsket retning. Den kan ikke utelukkende styres ved hjelp av påbud, lover og instrukser, nettopp fordi de sistnevnte er virkemidler for å påvirke den sosiale konstruksjonen av mennesker. Mennesker i grupper påvirkes i stor grad av de rollemodellene som leder dem i det daglige. Derfor er også muligheten for å endre politikulturen i en ønsket retning tilstede ved en lederskikkelses mange daglige valg.

Hva som er ønsket politikultur vil trolig forbli et spørsmål om hvilke moralske verdier som styrer oss som mennesker og hvilke interesser vi søker å ivareta. Et spørsmål vi aldri blir ett hundre prosent enige om i en opplyst verden. Heldigvis.