Erik Inderhaug, redaktør i Politiforum.
Erik Inderhaug, redaktør i Politiforum.

Tålmodighetsprøven

Ventetida på resultatene av politireformen er ikke over. Politiet er fortsatt i tidsklemma.

Publisert

– Mye av det arbeidet vi har gjort så langt, er å sette i gang reformer som ikke har begynt å virke, sa Fremskrittspartiets leder Siv Jensen, med henvisning til blant annet politireformen – unnskyld, Nærpolitireformen.

Dette var 15. august, i det Herrens år 2014. Altså snart fem og et halvt år siden. I politiet venter man fortsatt på at politireformen skal begynne å virke.

Rett skal være rett, den utskjelte Nærpolitireformen ble formelt sett ikke igangsatt før 1. januar 2016. Men internt i Politidirektoratet (POD) hadde arbeidet med reformen allerede startet da Jensen kom med sin uttalelse. To dager tidligere hadde Politihøgskolens rektor Håkon Skulstad blitt håndplukket til å lede arbeidet med reformen. Og to uker senere anbefalte POD at framtidens politi skulle bestå av ni politidistrikter.

Det var da politiansatte fikk føle på de første konsekvensene av den kommende reformen, når stabene i politidistriktene Follo, Østfinnmark og Vestfinnmark ble nektet videreutdanning på Politihøgskolen.

De skulle jo uansett ikke være en del av den framtidige distriktstrukturen som ikke var vedtatt enda.

Siden har politiet – i større eller mindre grad – levd i endring. Nye distrikter. Nye politimestre. Nye hovedseter. Nye arbeidsmåter. Ny intern organisering. Nytt kriminalitetsbilde.

Nye justisministre, kunne vi kanskje lagt til. Men det er en annen diskusjon.

Poenget alle politiansatte blir formanet på jevnlig basis, er at omstillingene i kjølvannet av Nærpolitireformen, tar tid. Og tålmodighet, blir politiansatte fortalt, er en dyd.

– Dette vil kreve tid og penger, sa daværende politidirektør Odd Reidar Humlegård sommeren 2015, etter at framdriftsplanen for reformen ble lagt fram.

– Det er forståelse for at gjennomføringen vil ta tid, sa reform-sjef Skulstad et halvår senere.

Så gikk det formelle startskuddet, 1. januar 2016. Siden da har Humlegård takket for seg og Skulstad – som nå er assisterende politidirektør – forsvunnet ut av rollen som reformgeneral.

Men stoppeklokka tikker fortsatt.

– Dette er en omfattende og tung statlig reform. Det kommer til å ta tid, det vet man blant annet fra NAV-reformen, sa politidirektør Benedicte Bjørnland til VG, nesten på dagen fem år etter at Siv Jensen først slo fast at ventetida kom til å bli lang.

Hun har unektelig et poeng. Politireformen innebærer en voldsom omveltning av politi- og lensmannsetaten. Alle skjønner at det er krevende. Alle forstår at det tar tid. Og man må anta at politilederne og politikerne som har staket ut kursen har gjort det med en genuin tro på reformen vil gjøre politiet bedre. Da vil de selvsagt ikke gi seg på halvveien.

Ja, muligens med unntak av Arbeiderpartiet, men det er også en annen diskusjon.

Problemet med store reformer som tar så innmari lang tid før de begynner å virke, er politikkens naturlov om at en reform alltid etterfølger en annen. Knapt 10 år etter at Politireform 2000 var iverksatt, kom en ny bestilling til POD. Nå skulle politiet reformeres på nytt.

Den såkalte «Resultatreformen» rakk så vidt å utradere 13 lensmannskontorer i Follo før 22. juli 2011 snudde opp ned på alt, og reformen endte sitt liv i en skuff.

Så kom «Nærpolitireformen» noen år senere. Nå har det gått fire år. Når denne reformen en gang erklæres fullført, og politiet returnerer til en slags normaltilstand, hvor mange år vil det gå før en ny regjering ser behovet for en ny reform? Fem år? Ti år?

Vårt råd er at politikerne dropper skippertaksmetoden neste gang. Istedenfor å snu opp ned på alt samtidig, foreslår vi jevnlige justeringer basert på kontinuerlig dialog med politiet, og respekt for faglig forankrede innspill om etatens behov.

Vårt råd er at politikerne dropper skippertaksmetoden neste gang.

Det er lov å håpe. For hver dag som går, rykker neste reform nærmere.

Heldigvis er vi, ifølge PODs opprinnelige reformplan, allerede godt i gang med Nærpolitireformens tredje fase. Under den forlokkende overskriften «Høste gevinster», skriver POD at målene for reformen «er i ferd med å bli innfridd etter hvert som vi nærmer oss 2020».

Nå er 2019 straks over, og skal vi tro meldingene fra fortvilte politifolk, sinte ordførere og en stadig mer krassere opposisjon, er det ikke så mange der ute i politiet som går rundt og «høster gevinster» i disse tider.

Spørsmålet er hvem dette er en gevinst for? I hvert fall ikke for politiet, slik politidirektør Humlegård så inderlig ba om under politireformens startfase:

– For å få med folk på de endringene vi gjør, så må vi få beholde en del av gevinsten. Dette har vi kommunisert veldig tydelig til politikerne: Ikke ta fra oss disse pengene, sa han.

Men regjeringen tok «disse pengene». Siden Erna Solberg ble statsminister, har den blåblå regjeringen realisert mer enn 600 millioner kroner i gevinster – penger som er trukket ut av politibudsjettet.

Regjeringen har altså høstet gevinster i mange år allerede. Samtidig har de brukt enhver anledning til å påpeke at reformen «må få tid til å virke».

Reformen, som altså ennå ikke virker helt som den skal, har altså likevel fungert såpass at den har gitt effektiviseringsgevinster i hundremillionersklassen. Forstå det den som kan.

Vi ser med gru fram mot den dagen reformen virker akkurat som den skal, og regjeringen virkelig begynner å høste gevinster.

Vi ser med gru fram mot den dagen reformen virker akkurat som den skal, og regjeringen virkelig begynner å høste gevinster.

Det ville nok vært en bedre gevinst for politiet om de fikk bruke pengene til mer prekære behov, som å ansette noen av de 700 politifolkene som står arbeidsledige, kjøpe inn nødvendig utstyr og få på plass den nye organisasjonen – ja rett og slett «smøre reformen».

Det var bred enighet om et behov for å endre politiet. Men uten tilstrekkelige bevilgninger er vi nå i en situasjon hvor tilliten og troverdigheten til politireformen er særdeles tynnslitt.

Man får det man betaler for.

Og klokka, den tikker.