Det har vært mange og gjentagende nyheter i Lørenskogsaken. Folk trodde det var bevis langt utover det som er presentert i det offentlige rom, da Tom Hagen ble pågrepet. Det som er presentert for allmennheten, kan neppe kalles bevis, men mer uttrykk for tilleggsargumenter for hva noen tror.

Da vi kunne lese om avlytting forut for pågripelse i VG, regnet de fleste med at det ville komme noe derfra. Men det har uteblitt. Enten har politiet noe de har valgt å sitte på, eller så har det ikke vært noe som underbygger politiets oppfatning av Hagen som skyldig utover en tro og oppfatning at han er skyldig.

For oss som ikke har vært bak kulissene, er det naturlig å stille spørsmålet om hvorfor Hagen skulle arrangere en bortføring eller noe mer alvorlig fra egen bolig i «beste sendetid»? Oppfatningen er at dette er nøye planlagt. Sloraveien ligger i et tett befolket område. Det er trafikkerte veier nær boligen (i enden av Langvannet), samt turvei helt inntil boligeiendommen.

Eiendommen har innsyn fra flere sider. Det er formentlig flere turgåere, pendlere og hundeluftere som passerer eiendommen i morgentimene. Hvorfor skulle noen løpe så høy risiko at de da ba noen de selv skulle stå i ledtog med, hjem til seg for å begå en så alvorlig forbrytelse på et slikt tidspunkt? Sjansen for å bli koblet til medvirkere ville vært stor. Og hvorfor vente til dagslyset var på vei?

I tillegg til å bli koblet til personer, ville man kunne bli knyttet til gjerningen gjennom spor gjerningsmennene har etterlatt seg. Gjerningsmennene har åpenbart etterlatt seg fottøyavtrykk, brev, strips, med mer. Det er mottatt betaling som muligens senere kan spores. Det kan foreligge andre linker man ennå ikke kjenner. Hvorfor skulle Hagen kaste ut så mange bumeranger i en slik sak? Retten trenger ikke ta stilling til skjellig grunn til mistanke mot person for å ransake et hus når en alvorlig straffbar handling er begått på en adresse. Da er det tilstrekkelig at det kan antas å finne bevis eller ting som kan beslaglegges.

Det som er kjent gjennom VGs krimpodd, er at en eks-svoger ikke tror man står overfor en kidnapping. Det er også fremkommet opplysninger om det man kaller «kryptomannen», som skal ha hatt noe kontakt med Hagen. Siktelsen mot ham ble nedsubsumert i forbindelse med løslatelsen, og politiet vil sikkert avklare og følge opp den linken som har vært mellom de to.

Det som er kjent for offentligheten, er at Hagen i politiavhør skal ha opplyst at vedkommende ville ha Hagen til å investere i kryptovaluta. Hagen hadde konkludert med at han ikke ville det. Politiet antas å sjekke dette samlet og begge hver for seg.

Lekkasjen fra politiet var skremmende stor i sakens innledende fase. Det var uheldig og lite tillitsvekkende. Hvorfor hadde polititjenestemenn behov for å informere deler av pressen på etterretningsstadiet? Pressen var åpenbart invitert til pågripelsesfesten. Det kan si litt om uheldig stemning, oppfatning og fart innad i politigruppa.

Hvorfor lage en forestilling av pågripelsen av en godt voksen mann i offentlighet, med publikum, når det kunne vært gjort mer elegant/skånsomt? Det er lekket om privatlivets gråsoner fra taushetsbelagte politidokumenter. Hva var beveggrunnen for det? Dette vet man er godt stoff for pressen. Å kunne meske seg med privatliv, uenighet og skarpe utsagn flere tiår tilbake i tid hos en formuende mann, under dekke av at dette er viktig i en pågående straffesak, selger godt.

Det er en belastning å få brettet ut privatlivet for offentligheten slik det har skjedd i denne saken. Særlig når man ser hen til at overordnet domstol løslot den som var siktet. Det svekker tilliten til politiet på flere arenaer når lekkasjer skjer på denne måten. Det kan og spre usikkerhet blant kolleger om man har skjulte lekkasjer fra noen i en etterforskningsgruppe.

Saken har åpenbart vært vanskelig og arbeidskrevende. Sett helt fra utsiden og uten kunnskap om sakens dokumenter, viser det som har fremkommet i det offentlige rom til nå i saken at man samtidig må kunne ettergå flere alternativer med tilstrekkelig energi og entusiasme.