Slik løste distriktet fire drap på 15 måneder

I oktober i fjor rykket Ålesund-politiet ut. I en brennende leilighet fant de en død mann. Etterforskningen viste at mannen ikke hadde dødd av brannen. Han døde av stikkskader og et økseslag mot hodet natten før.

9. juni sitter de tre tiltalte i Spjelkavik-saken i rettssalen. En 22-åring tiltalt for drap, to tidligere kamerater tiltalt for å ha hjulpet ham med å dekke over gjerningen ved å tenne på huset. I rettssalen sitter pårørende av offeret, pårørende av de tiltalte og presse. Og bak i salen, langs den ene veggen sitter etterforsker Hans Martin Gridseth.

– Jeg jobber vanligvis med å etterforske andre ting enn drap. Men når store saker som dette skjer i et lite distrikt som Sunnmøre, må hele organisasjonen tas i bruk, forteller Gridseth.

Sunnmøre politidistrikt, som fra 2005 til 2012 kun hadde tre drap, fikk plutselig hendene fulle fra sent i august 2013. Fire drap ble begått i distriktet på 15 måneder. Men i en tid der distriktenes robusthet og «kalde saker» fyller mediebildet – de ansatte i lille Sunnmøre politidistrikt løste raskt alle fire sakene. Hvorfor lykkes de?

Alle mann til pumpene

Aksla-saken var den første av de fire sakene. Saken der studenten Anja Weløy Aarseth noen dager etter hun ble meldt savnet, ble funnet drept på byfjellet i Ålesund. Men etterforskerne holdt fra første stund mulighetene åpne for at noe kriminelt kunne ligge lå bak. Raskt iverksatte leder retts og påtale distriktets egen «storsak»-instruks, forteller leder for voldsavsnittet i Sunnmøre, Oscar Lilleås.

– Det betyr at vi opphever organisasjonen og lager en ny organisasjon for den saken det gjelder. Alle ressurser i distriktet sidestilles og er tilgjengelige.

– Det tydeliggjøres hvem som gjør hva i den nye organisasjonen. Etterforskningsleder, påtaleleder og andre funksjoner utpekes. De lokale kontorene ble i Aksla-saken tidlig bedt om å avgi personell med biler i én uke av gangen, forteller etterforsker Gridseth.

I distriktet har man dannet seg et bilde over kompetansen ulike ansatte sitter på. På den måten kan kompetansen til Gridseth og andre som ikke vanligvis jobber med å etterforske vold, utnyttes raskt når en stor sak skjer. Den hurtige omorganiseringen gjør at alle deler av politiet tas i bruk.

– Hvis man for eksempel kjenner til en operativ politimann som er god på å ta avhør under alminnelig straksetterforskning, kan han tas inn til å drive avhør i drapsetterforskningen, forteller Gridseth.

Under Aksla-saken ønsket politiet tips fra publikum. Politirevisor Arve Engene var blant de rundt 40 personene fra Sunnmøre politidistrikt som ble involvert i saken, da han meldte seg til tjeneste og ble satt til arbeid på tipsmottaket. Den samme jobben har han gjort også i de tre sakene som fulgte Aksla-saken.

– Det skiller seg veldig fra det jeg gjør til vanlig. I Aksla-saken hadde vi 8-900 tips, sier Engene.

Vibecke Valkvæ jobber som konsulent på etterforskning. Hun registrerer anmeldelser, svarer på publikumshenvendelser, registrer post og jobber med beslag. Under de fire drapssakene har hun ledet et dokumentsenter, der hun sammen med Kripos har kodet alle tips, avhør, rapporter og andre dokumenter inn i databaser.

– Slik knytter vi sammen opplysninger som framkommer. I store saker gir du det du har. Vi som jobber i politiet ønsker jo å hjelpe andre, og i så alvorlige saker vil jo alle bidra til at de blir løst raskest mulig, sier Valkvæ.

Lokal styring

Under alle sakene har Sunnmøre hatt bistand for Kripos, men det var flest fra Kripos involvert i Aksla-saken. I denne saken var det Jon-André Nilsen fra Kripos som ledet bistanden fra Kripos.

– Tidlig i saken ble vi enige om at dette var en sak vi skulle lære av, og det tok vi med oss videre, forteller Lilleås, leder for voldsavsnittet.

Etterforskningsmodellen distriktet benyttet seg av med Nilsen til stede i Aksla-saken har også vært nøkkelen i de tre neste drapene i Ulstein, på Hareid og i Spjelkavik.

– Nøkkelen i modellen er at etterforskerne må få etterforske. Administrerende støtteelementer må ta seg av resten, forklarer etterforsker Gridseth.

Ressursene er ikke et spørsmål i de store sakene.

– Det er vanskelig å ha tom pengesekk. Men det skal etterforskningsledelsen ta seg av. Sammen med administrative ledere, tas disse diskusjonene utenfor etterforskningsgruppen. Etterforskerne skal ikke bry seg med dette når saken pågår, konkluderer Lilleås.

– Et delprosjekt i Aksla-etterforskningen hadde 20 etterforskere. Man kan ha åtte teknikere og ti mann på video. Da kan ikke bindeleddet i etterforskningen ligge på alle fire med munnbind. Vedkommende må lede, sier Gridseth.

I tillegg har lokal prosjektledelse vært et viktig element, uavhengig av hvor mange som bistår fra Kripos, forteller Lars-Eirik Steinsland, som er nestleder i PF på Sunnmøre i tillegg til å ha jobbet på flere av sakene.

– Kripos har vært en støtte. Selv om vi selv besitter fagkompetansen innen de fleste fagfelt, er det nødvendig med støtte og ekspertise når det er snakk om så store mengder informasjon som det ofte er i slike saker, særlig med tanke på tekniske og elektroniske spor og analyse. Men det lokale ansvaret er viktig for oss, sier Steinsland.

Gjennom lokal styring over saken, og at man bruker samme språk under etterforskningen i distriktet og hos Kripos, gjør at Kripos kan dra hjem etter initialfasen og vite at distriktet nå tar seg av resten, mener etterforskerne.

Jon-André Nilsen, mannen bak etterforskningsmetoden Sunnmøre nå benytter seg av i de store sakene og som underviser i faget på PHS, husker at det var lett å få fristilt ressurser til etterforskningen.

– Vi la en plan innledningsvis og fikk gehør for det hos ledelsen. Vi fikk etter kort tid et stort team oppe å gå. Det er bra, selv om man ikke har så mye valg i slike saker. Jeg har vært på mange saker rundt omkring. Min erfaring er at distriktene setter ned gode team og ressurser for å løse sakene, sier Nilsen.

Styrket samhold

Samtidig som stemningen i gangene er konsentrert og preget av respekt for folk i krise under de store sakene, har arbeidsmetoden ført til et tett samhold. På Sunnmøre inviteres alle til morgenmøter i parolesalen når store saker pågår, selv de som ikke jobber direkte med saken. Det gir hele distriktet et forhold til saken, og kan gjøre at de som ikke jobber direkte med saken, føler at jobben de gjør er viktig for at saken kollegene jobber med skal løses. I tillegg blir de ekstra øyne og ører for å fange opp tips.

– Vi inviterte alle, både her på huset og ute i distriktet inn på huset under Aksla-saken. På den måten kunne man prate og ta del i fellesskapet. Det var full åpenhet internt og det ga tillit i organisasjonen, forteller Gridseth.

Samtidig koster det å ha flere store saker. Restansene øker og det er dyrt.

– Så mange store saker over en relativt kort tidsperiode høyner jo belastningen for organisasjonen, og går samtidig utover andre oppgaver, sier etterforsker og tillitsvalgt Steinsland.

De ansatte har brettet opp ermene også i tiden etter sakene, men det har kostet å hanke inn igjen en økonomisk slakk, samtidig som slakk med tanke på måltallene skal hentes inn.

I 2013 fikk Sunnmøre politidistrikt ekstrabevilgning på 1,7 millioner for å løse store saker. I fjor fikk de én million.

– Det er fint å få ekstra penger fra POD, men selv om det er dyrt tar vi selvsagt sakene som kommer. Så får vi hanke det inn igjen når sakene er løst. Da må vi holde trykket oppe, sier politimester i Sunnmøre, Ingar Bøen.

Han mener et godt fagmiljø som har vært sugne på mer kunnskap har vært en av nøklene til suksess i de fire store sakene.

– Vi får ikke bistand bare for å få hjelp, men for å lære. I tillegg er en suksessfaktor alle de som jobber her til daglig, som ikke er etterforskningsledere eller sitter på pressekonferansene, slår politimesteren fast.

– Å etterforske disse sakene er «learning by doing» sier etterforsker Gridseth.

– Dere har opplevd mange store saker på kort tid. Har dere noen gang tenkt ”oi, enda en sak”?

– Hvis du spurte meg for to år siden, så var vi aldri forberedt på fire saker. Men det handler om å stille samme kravene til hver sak, mener Lilleås.

Etterforskerne omtaler organisasjonen som trimmet. De vet hva som skal skje i akuttfasen, hvem og hva det skal spilles på, forteller Gridseth.

– Vi har opparbeidet oss kompetansen her. I de siste sakene har vi brettet opp ermene og sagt: «Dette har vi gjort før. Nå gjør vi det igjen».