Riksadvokaten har siden 2010 advart om etterforskningsfeltets mangler og lave status. Situasjonen forsterket seg ytterligere i etterkant av 22. juli-terroren i 2011, der ressursene gikk til fordel for de operative disiplinene i politiet.

Etterforskeres lave, opplevde status fikk en tydelig forankring som følge av rapporter fra Riksadvokatens og Politidirektoratets arbeidsgrupper i 2012/2013. Det har imidlertid blitt innført en rekke strukturelle endringer i politiet som nærpolitireformen og etterforskningsløftet, hvilket gjør denne tematikken særlig aktuell.

Lav status

Denne fagartikkelen er basert på en kvalitativ masteroppgave som bygger på dybdeintervjuer av 12 etterforskere. Gjennom dype og informasjonsrike skildringer fra informantene, som til daglig jobber med etterforskning, var det et gjennomgående mønster at etterforskning i sin helhet er forbundet med lav status internt i politiet. Til tross for at etterforskning anses som en viktig oppgave i en moderne rettsstat er det likevel en rekke kulturelle mønstre og holdninger, og strukturelle barrierer som virker statusdempende på hele fagfeltet.

Det operative politiarbeidet ble av flere informanter assosiert med det mange anser som «det ekte politiarbeidet». De skarpe politiavdelingene som Beredskapstroppen og livvakttjenesten anses som høystatus i politiet, der action, spenning og dramatikk er i satt i høysetet. Selv om etterforskningsyrket blir beskrevet som variert, og enkelte informanter selv utfører «operative oppgaver» som bruk av tvangsmidler, blir jobben hovedsakelig beskrevet som kontorarbeid foran PC-en.

Mens Beredskapstroppen skal pågripe en bevæpnet gjerningsperson, sitter etterforskeren på kontoret med høyt sakspress, lite ressurser og en opplevelse av at saker blir behandlet som tall.

Kultur og barrierer

Flere informanter har opplevd negative holdninger til etterforskning som fagfelt helt fra de gikk på Politihøgskolen (PHS) til de begynte i arbeidslivet. Enkelte informanter påpeker at da de selv gikk ut av PHS var det få som turte å si at det var etterforskning de skulle jobbe med. Det var en implisitt forventning om at det var «ute» man skulle jobbe.

Etter endt utdanning på PHS har flere informanter møtt negative holdninger fra kollegaer på ulike arbeidsplasser. En informant beskriver hvordan etterforskere på tidligere arbeidsplass ble omtalt som «B-laget» av eldre erfarne operative kollegaer, og andre har opplevd at etterforskning innad i politiet blir ansett som «papirflytting» og «saksbehandling». Dette var arbeid som ikke ble helt anerkjent i politiet, til tross for arbeidets viktige betydning for en velfungerende rettsstat.

I tillegg til dype kulturelle mønstre opplever informantene at det er for dårlige vilkår tilknyttet det å jobbe som etterforsker. Lønnen er for dårlig og det er høy grad av turnover, da særlig de yngre tjenestepersonene søker seg til patruljetjeneste ved første mulighet. Det er videre et målstyringsfokus som overskygger det meningsfylte arbeidet. Dette er alle faktorer som bidrar til at etterforskerne i denne studien opplever statusen som lav.

Formålet med studien er ikke å generalisere funnene til hele etaten, men det er likevel interessant, da informantene ga relativt like beskrivelser av etterforskeres lave status. Dette til tross for at informantene jobbet i ulike politidistrikter med ulike stillingsbeskrivelser. Dette kan tale for en utbredelse av fenomenet.

Etterforskeres lave opplevde status virket til å være vedtatte sannheter blant informantene, hvilket Schein beskriver som grunnleggende underliggende antakelser. Det er de ubevisste antakelsene som beskriver de dype sidene av organisasjonskulturen.

En viktig generalist

Det må imidlertid påpekes at selv om informantene i denne studien opplever etterforskeres status som lav, så er ikke etterforskere en homogen gruppe. En drapsetterforsker tilknyttet Kripos eller FEE i et politidistrikt nyter høyere status enn en generalist-etterforsker tilknyttet en politistasjon/lensmannskontor.

Et gjennomgående mønster i datamaterialet er at økt kompetanse, grad av spesialisering, erfaring, og alvorlighet på sakstype, er med på å påvirke grad av opplevd status blant etterforskerne. Det interessante er at flertallet av generalistene i denne studien har mål om å spesialisere seg, og at spesialistene har mål om ytterligere spesialisering.

Dette medfører at få ønsker å jobbe med generell etterforskning, og at flertallet av informantene opplever denne typer saker som minst attraktivt å jobbe med. Vi understreker at den generelle etterforsker gjør en viktig jobb, og at en korrekt håndtering av hverdagskriminalitet synes å være svært viktig for politiets legitimitet. En statusheving av særlig de generelle etterforskerne er dermed nødvendig og viktig.

Mulig endring

Sett i lys av de senere strukturelle endringene, som etterforskningsløftet, understreker informantene at innførte tiltak som obligatorisk årlig opplæring (OÅO), innføring av Felles Straffesaksinntak (FSI), og raskere oppnormering i grad for etterforskere virker direkte statushevende for fagfeltet.

Dette, i tillegg til en økt oppmerksomhet mot fagfeltet. Slik dagens rangordning fungerer vil raskere oppnormering bidra til blant annet høyere lønn raskere ved å velge en karriere innenfor etterforskning. Informantene mener at OÅO bidrar til kompetanseheving blant etterforskerne og at FSI filtrerer vekk de minst alvorlige sakene slik at etterforskningsseksjonene blir avlastet.

Samlet sett mener flere informanter at innførte tiltak i etterforskningsløftet virker direkte statushevende, selv om ikke alle er enige om hvor mye dette nødvendigvis øker statusen. Det må imidlertid påpekes at selv om informantene mener at etterforskningsløftet er positivt hva gjelder status, mener flere at det ikke er gjort nok for å heve statusen. En slik tankegang er i tråd med et institusjonelt perspektiv med en forståelse om at endring tar tid.

Da vi som tidligere nevnt argumenterer for at etterforskningens lave status kan sees på som en grunnleggende antakelse, vil det være optimistisk å tro at 20 innførte tiltak i etterforskningsløftet drastisk vil endre dype kulturelle mønstre. Det vil dermed oppstå spenning mellom etablert kultur på den ene siden, og styring fra toppledelsen på den andre siden.

Økt oppmerksomhet kan tenkes å ha en positiv virkning på status, og det kan tenkes at grunnleggende antakelser om etterforskningsfeltet kan endres med tiden. I dette tilfellet kan imidlertid tålmodighet være en dyd. Et institusjonelt perspektiv viser at endring av dype kulturelle mønstre tar tid.

LES OGSÅ: De vil jobbe ute og ikke inne