Drømmen om en TV-pågripelse

Året var nok 2004. Jeg var jeg relativt nybakt lensmannsbetjent i Oppegård og kjørte patrulje med min faste makker og en student jeg nylig hadde fått ansvar for å villede.

Det var blitt godt ut på den varme sommernatta. Sent nok til at stillheten og mørket hadde senket seg og akkurat den tiden av nattevakta der man satt og småduppet i svetteeimen opp fra den klamme, ikke-persontilpassede vernevesten.

Brått kom oppkall fra OPS-en om innbruddsalarm i en dagligvarebutikk på Nesoddtangen. Et større tobakkstyveri var på gang. Selv om det godt kunne friste med en lavtflyvende blålystur utover et kupert og svingete Nesoddlandskap, valgte vi heller å stille oss opp i bunn av bånnebakkene – den ene innfartsveien til kommunen – og vente på dem som nesten måtte komme.

Og ganske riktig, bare etter få minutter kom en bil av rette sorten, med tre personer inni og åpenbart dårlig samvittighet. Jeg mener ikke å være fordomsfull, men dårlig samvittighet er gjerne årsaken når voksne folk løper til skogs ved synet av blålys.

Studenten min hadde 100 i innsats og satte etter de to mest spretne utover noen jorder, mens makkeren min og jeg lente oss på to års erfaring i tjenesten og kastet oss etter den av dem med høyest BMI.

Ikke ville vi risikere å tape en løpekonkurranse, ei heller gå tomhendt fra oppdraget. Taktikken fungerte, for kjeltringen var i rødt etter få meter.

Jeg måtte skrike til studenten at han måtte vente, for kontroll og håndjern tok litt tid – dessverre akkurat tid nok til at de to andre kom seg to-tre hundre meter over jordet, og inn i skogbrynet på andre siden.

Politiets Helikoptertjeneste var nytt for oss på den tiden, så for første gang ba vi om bistand, og jaggu tok de oppdraget. Studenten og jeg var derfor store optimister da vi satte etter rømlingene innover i skogen.

Vi visste at det var lite annet enn fjord å finne på den andre siden, og på film hadde jeg sett hva helikoptertjenestens termiske kamera kunne utrette.

Det ble en strabasiøs tur, men vi ble drevet frem av lukten av pågripelse og de svake lydene av kvister som knakk under kjeltringføtter langt foran oss. En ting var at skogen var tett, etter hvert gikk det også oppover, bratt oppover. Tiden gikk, og kvistlydene vi mente å ha hørt, var der ikke lenger. Håpet vårt begynte å svinne hen.

Akkurat da vi trengte det som mest, meldte politihelikopteret seg på sambandet. De hadde funn med termisk kamera av de to rømlingene, som lå og gjemte seg i et buskas på åstoppen over oss. Kom melkesyre, her skal du motstand finne! Vi stormet videre oppover, mens helikopteret fortsatte å melde at rømlingene lå i ro.

Vel oppe gikk vi over i listemodus, og til slutt meldte helikopteret at vi var mindre enn 5 meter unna de to stakkarene. Det var kun et stort buskas mellom oss og en skikkelig TV-pågripelse. Vi så på hverandre og gliste over sjokket vi nå skulle påføre de intetanende. Så tok vi nedtelling og stormet gjennom busken.

Overraskelsen var stor da vi på andre siden av busken snublet rett inn i en enorm maurtue med yrende byggeaktivitet! Tydeligvis med omtrent samme termiske signatur som to tobakktyver.

Skuffelsen var omtrent like stor som trangen til å komme seg vekk fra tua. I det vi tuslet slukøret nedover mot sivilisasjonen igjen, lød den tørre meldingen:

«Vi trenger flere håndjern til alle de der…»