- Straff øker sosiale skiller, og forsterker utenforskap for allerede marginaliserte grupper

Det gir ingen mening i å fortsette å «skrive ut mer av den medisinen som ikke virker», skriver Ivar Solum, medlem av LEAP og pensjonert forebygger i politiet.

Publisert

Forslagene i det regjeringsoppnevnte Rusreformutvalget skal innen sommeren 2021 skal forhåpentligvis gi oss en etterlengtet ny ruspolitikk her til lands. Svært mange av oss som har sett de negative konsekvensene av dagens feilslåtte ruspolitikk anser dette som en viktig reform og imøteser reformen med stor forventning.

Mange er sterkt imot reformen, blant annet sterke røster i politiet, og frivillige organisasjoner som IOGT. IOGT, som startet som en måteholdsorganisasjon i USA for 170 år siden, fremstår i dag som en avholdsorganisasjon.

Motstanderne av reformen mener vi ikke må røre ved dagens ruspolitikk, mens vi som fullt og helt støtter reformen mener at dagens ruspolitikk har spilt totalt falitt og er utgått på dato. Den har lite av humanisme i seg, og vi ser daglig resultatet av dette blant annet med politiets håndtering av rusmisbrukere.

Vi som har levd en stund husker sikkert hvordan politiet i sin tid, mens løsgjengerloven hadde gyldighet, «jakta» på rusa mennesker. Før narkotikaen kom til landet var «ofrene» for politiets håndtering i stor grad ressurssvake mennesker, eller såkalte «løsgjengere». Mange av disse var krigsseilere med store psykiske skader som følge av opplevelser under krigen, og som på grunn av sitt rusmisbruk ble et yndet objekt for pågripelse og trakassering fra offentlige myndigheter. Dette er en skamplett som vi har levd med til langt ut på 1970-tallet. 

Skyver sårbare mennesker fra seg

I nyere tid har narkotikarusmisbrukere fått gjennomgå på samme måte. Mangel på humanitet i denne sammenheng er enorm. De er blitt jaget rundt i byene våre - fra "Plata" til Slottsparken, tilbake til Plata». Bøtelegging med trussel om ubetinget straff har etter hvert blitt hverdagen for disse personene. Uten at dette virkemidlet hverken har gavnet rusmisbrukerne eller samfunnet for øvrig. 

Den enkle sannheten, som også regjeringens rusutvalg understreker, er at straff ikke virker, hverken for å hindre folk i å ruse seg eller for å få de til å slutte med rus. 

Derfor gir det ingen mening i å fortsette å «skrive ut mer av den medisinen som ikke virker.» 

Straff fungerer ikke for dem som vi trenger å nå, og straffregimet blir et hinder for at offentlig myndighet med rett kompetanse (les helseetaten) kan ha en fornuftig samtale med dem om sitt rusbruk. Dessuten koster straffen mye både for de som rammes og de som skal håndheve lovverket. Og sist, men ikke minst, strafferegimet skyver sårbare mennesker fra seg slik at de ikke lenger føler de har noe mer å tape. Straff øker de sosiale skillene, og forsterker utenforskap for allerede marginaliserte grupper. Relasjoner brytes og fremtidshåp knuses. 

LES OGSÅ: Medlem av rusreformutvalget: - Frykter færre ungdommer får hjelp

Bekymringssamtaler

Dagens regime, med bekymringssamtaler i regi av politiet og påfølgende påtaleunnlatelse med vilkår om ruskontrakter, urinprøver mm, skaper flere tapere enn vinnere. Stigmatisering og kriminalisering gir unge i sårbare situasjoner, og deres pårørende en «bekreftelse» på at de er et problem, og man får en negativ selvforsterkende effekt. Bl.a. derfor er alternativet, som utvalget foreslår, langt å foretrekke. 

Den viktigste grunnen til at vi trenger en ny ruspolitikk, sett med mine øyne, er den vedtatte usannheten om at straff er forebyggende for unge. Den «sannheten» må utfordres, fordi den kun er sann for de unge som likevel ville klart seg godt i samfunnet. De som politiet kommer i kontakt med, og de som trenger hjelpen mest, er de som skyves bort med dagens ordning. 

I bunnen ligger det for meg en grunntanke om at det er feil å straffe mennesker for det de velger å gjøre med egen kropp. Om de hopper i fallskjerm, spiser feit mat eller inntar rusmidler, så er det personlige valg som vi ikke har noe med å straffeforfølge. At bruk kan føre til adferd som skader andre, har vi helt andre lovbestemmelser som håndterer. 

Og med den grunntanken som utgangspunkt blir samfunnets (les politiet) reaksjon på atferden begrunnet i en «moralsk forargelse» over at noen gjør valg som ikke er optimale i forhold til egen helse. 

Humanisme

Det humanistiske tankesett, nemlig at man tilskriver enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet, tilsier at man i 2020 må komme seg videre og ikke krenke enkeltmennesket, slik dagens ruspolitikk gir oss anledning til. 

Humanisme er en generell holdning og tankeretning som setter mennesket i fokus, som selvstendig aktør, ser på mennesket som selv ansvarlig for å skaffe seg kunnskap på best mulig måte ved hjelp av sin kritiske fornuft og praksis, og tilskriver enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet. 

Det tilligger ikke det offentlige, her ved politiet, å straffe individer for valg de gjør mot egen kropp. Dette er og blir et helseproblem som bør løses av helt andre offentlige etater enn politiet. 

LES OGSÅ: Denne delstaten har legalisert cannabis – nå advarer Colorado-politiet Norge

Powered by Labrador CMS