Statsadvokat Stein Vale påstår i en kommentar publisert på Rett24 og Politiforum 25. april at det hersker misforståelser blant samfunnsdebattanter og politikere om betydningen av Riksadvokatens brev av 9. april.

I innlegget avslører han imidlertid bare at han selv har misforstått – både innholdet i brevet, og lovverket.

For det første, fremgår det klart av Riksadvokatens brev at dette er en presisering av gjeldende rett, og ikke en endring av rettstilstanden, slik Vale hevder. Det blir dermed feil å snakke om «tilbakevirkende kraft». Brevets datering av 9. april 2021 er ikke et skjæringspunkt.

Kravet til relevant etterforskningsformål er ingen ny oppfinnelse; bruk, besittelse, erverv og oppbevaring av mindre mengder narkotika har vært bøteforhold siden 1998; og straffeprosessloven § 170 a har vært en del av lovverket siden 2000.

Riksadvokaten klargjør i brevet at kroppslig undersøkelse, slik som å tvinge noen til å avlegge en urin- eller blodprøve, er et uforholdsmessig inngrep når mistanken kun angår bruk av narkotika.

Slik førsteamanuensis Katrine Holter ved Politihøgskolen og professor Jon Petter Rui ved juridisk fakultet i Bergen poengterer i podkasten Rett og Slett, er det særlig to forhold som spiller inn i vurderingen av handlingens alvor: At lovbruddet ikke har noen fornærmet tredjepart, og at det her er snakk om lovbrudd som lenge har vært bøteforhold.

Til tross for at dette var situasjonen lenge før Riksadvokatens brev, har kroppslige undersøkelser ved mistanke om narkotikabruk likevel blitt utført i praksis.

Hvorfor har man ikke tidligere gjort en grundigere forholdsmessighetsvurdering? I delrapporten fra Rogaland statsadvokatembeter pekes det på to forhold som kan forklare dette:

• For det første har man blandet sammen alvorligheten av narkotikakriminalitet som et samfunnsproblem og alvorligheten av det individuelle narkotikalovbruddet.
• For det andre har forebyggende hensyn og etterforskningshensyn blitt blandet sammen på en uheldig måte på narkotikafeltet.

Det siste bekreftes av Vale selv når han forsvarer kroppslige undersøkelser med at de i «hovedsak blitt benyttet overfor mindreårige som har vært mistenkt for narkotikamisbruk og som det har vært viktig å forhindre at fortsetter med bruk narkotika».

Her blir et forebyggende hensyn brukt for å begrunne bruk av tvangsmidler som er klart uforholdsmessige sett opp mot lovbruddet man etterforsker.

I et rettsikkerhetsperspektiv bør det være klart at politi- og påtalemyndighetens gode intensjoner om å forebygge skadelig adferd, ikke kan rettferdiggjøre inngripende tvangsmiddelbruk i saker som angår mindre alvorlige lovbrudd.

Paradoksalt nok virker det som om Vale mener det skal mindre til for å bruke tvangsmidler overfor mindreårige, når det utvilsomt skal mer til for at slike inngrep skal være forholdsmessige overfor barn.

Vale argumenterer også for at gjennomgang av mobiltelefonen til noen som er tatt for bruk eller besittelse kan rettferdiggjøres som etterforskning av det forutgående ervervet.

Men idet man har konstatert at noen har besittet eller brukt et rusmiddel, er i realiteten også ervervssaken (kjøp eller gave) nødvendigvis oppklart: Vale sier det samme selv når han skriver at «enhver som er i besittelse av narkotika også har begått en annen straffbar handling, nemlig erverv av narkotika».

Dessuten presiserte Riksadvokaten allerede i 2014 at det ikke skulle opprettes sak på ervervet i konkurrens med besittelsen. Å gjennomgå mobiltelefonen til en person som er siktet for bruk eller besittelse av narkotika, forfølger derfor ikke et relevant etterforskningsformål. Dette er situasjonen i dag, og det var også situasjonen før 9. april 2021.

Mye kan tyde på at politiets etterforskning av erverv har vært sett på som en mulig «inngang» til større narkotikasaker.

Vale skriver at det at «selve ervervet kan etterforskers, har frem til 9. april 2021 vært et forhold som har legitimert en gjennomgang av mobiltelefonen i bevissikringsøyemed. Om man ved en slik gjennomgang skulle finne frem til selgeren av narkotikaen og derigjennom også kyniske bakmenn og profitører, har hittil vært sett på som nyttig i bekjempelsen av narkotikakriminaliteten.»

Implisitt ligger her en innrømmelse av at etterforsking av ervervet egentlig bare har vært en unnskyldning for å etterforske andre forhold. Loven krever imidlertid skjellig grunn til mistanke om det forholdet man søker oppklart. Dersom man i realiteten leter etter informasjon om bakmenn på mobilen, må reglene om tredjemannsransaking være oppfylt.

Det er forståelig at en påtalejurist som har «sett alt for mange tragiske menneskeskjebner som følge av narkotikamisbruk», har et engasjement for å opprettholde samfunnets innsats mot narkotikakriminalitet.

Men hensikten helliger ikke alle midler. Det er dypt problematisk hvis denne type engasjement går på bekostning av borgernes rettssikkerhet.