En hilsen fra en takknemlig kollega

9. oktober i 2018 ble jeg hasteinnkalt til et møte ved Diakonhjemmet sykehus i Oslo. Livet slik jeg kjente det ble brått endret. Jeg fikk beskjed om at de plagene jeg hadde hatt i flere måneder ikke var ufarlige som først antatt, men skyldtes en alvorlig kreftdiagnose. Det var avdekket en ondartet svulst som måtte fjernes - raskt.

De mentale utfordringene stod i kø, men det aller verste som far til to små barn var å forstå og akseptere at jeg kanskje ikke skulle være her for barna mine i årene fremover. Disse tankene var uutholdelige – og uvirkelige. Men likefullt reelle.

Tilsynelatende lå det til rette for en kurativ behandling – men usikkerheten var der.

Møte med mennesker

Jeg fikk innblikk i et på mange måter velfungerende helsevesen. Men størst inntrykk gjorde enkeltpersoner. Den kompetente kirurgen som gikk de ekstra milene, bokstavelig talt ved å kjøre meg hjem. Den ryddige og dyktige onkologen som møter meg med faglig og menneskelig omsorg. De utrolige sykepleierne som i en stressende hverdag finner tid. Jeg fant mange paralleller til vår egen etat.

Betydningen av alle som gjør en god jobb i møte med medmennesker, om det er i patruljen, i forvaltningen eller i etterforskningen. Møtepunkter hvor vi kan utgjøre en forskjell i andres liv.

Midt i den krisen min familie og jeg befant oss i kjente vi på en enorm støtte og omtanke fra alle nivåer. Det ble levert mange buketter på døren. Meldingene strømmet på, og mange ringte.  Det var rørende og betydde utrolig mye.

Jeg har gitt uttrykk for det ved flere anledninger – jeg følte jeg hadde en hel etat i ryggen da jeg trengte det som mest. Min familie og jeg stod ikke alene. Og det som har vært så fantastisk er at denne støtten og omtanken har vedvart. Gjennom en omfattende operasjon, igjennom en tøff cellegiftkur og inn i tiden etter at behandlingen er avsluttet. Det har løftet og trøstet.

Jeg kommer aldri til å glemme. Jeg er svært takknemlig for å være en del av et så flott fellesskap. Jeg er sikker på at jeg ikke hadde kommet meg på bena igjen så raskt og følt meg beredt til på nytt å gyve løs på oppgaver, uten denne støtten. 

Det handler også om at jeg i likhet med mange i vår etat har spennende oppgaver. Som er helt fundamentale for vårt samfunn – i likhet med et velfungerende og kompetent helsevesen. Oppgaver som gir mening, og som betyr noe for andre. Det er lett å forstå at vi blir fulgt tett i samfunnsdebatten - at folk bryr seg om hvordan vi løser vårt samfunnsoppdrag. 

Profesjionalitet

Jeg har i de siste månedene fulgt debatten om politireformen fra sidelinjen. Selv om mine tanker i en vanskelig tid primært har vært opptatt av annet, har jeg ikke helt klart å la være å følge med.

Jeg tror fortsatt at politireformen er nødvendig, og at de politiske og faglige intensjonene er gode og mulige å oppnå. Dette handler i bunn og grunn om en profesjonalisering av vår etat, om å sikre kvaliteten i det vi gjør - hver gang vi gjør det. At vi er rustet for fremtidens utfordringer og kriminalitet.

Vi kan ikke fortsette å jobbe som om tiden står stille. I en digital tid må vi kunne tilby flere digitale løsninger. I enkle saker er det ingen grunn til at publikum må oppsøke politiet, vi bør derfor kunne tilby gode nettløsninger. I den andre enden av skalaen finner vi økonomisaker hvor vi må ha tallknusere og etterforskere som kan følge spor i komplekse selskapsstrukturer.  Og for å bekjempe overgrep mot barn må vi kunne identifisere og straffeforfølge overgripere som bestiller voldtekter av barn i andre land over nett. Da trenger vi dataeksperter i kompetente fagmiljøer som har kapasitet og kompetanse. Bedragerier, ID-tyverier, trusler og trakassering skjer i dag i større grad på nett. Vi må ha systemer og personell som kan møte denne kriminaliteten. 

Men vi må også evne å lytte til løypemeldinger fra vår egen etat og fra lokalsamfunn.

Justere der det er nødvendig

Etter hvert som vi gjør oss tilstrekkelige erfaringer må vi vise at vi kan justere der det er nødvendig. Selv om vi ønsker enhetlige løsninger kan politifaglige argumenter og andre hensyn tilsi at vi gjøre fornuftige tilpasninger.

Vi må kunne vise klare sammenhenger, skape en felles forståelse, slik at det vi blir enige om kan følges opp i hverdagen av de som ivaretar oppgavene. Og dette må vi kunne gjøre på en måte som ivaretar og skaper engasjement. Det gjør inntrykk når kollegaer rundt omkring i etaten varsler at de føler seg fremmedgjorte, og ikke makter å gjøre en god nok jobb. Vi har åpenbart fortsatt en vei å gå – sammen. Det er fremskaffet mye informasjon vi kan gjøre oss nytte av – blant annet ved PHS.

Det er hva vi faktisk gjør i situasjoner, i møter med enkeltpersoner, som betyr noe. Jeg vet bedre enn noen gang før betydningen av akkurat det. Hvor viktige møtepunkter er når du selv er på ditt mest sårbare.

Og ingen skal fortelle meg at ikke vår etat er full av engasjerte, kunnskapsrike og omsorgsfulle medarbeidere – akkurat som i helsevesenet.

Jeg gleder med derfor stort til å komme tilbake i jobb igjen. Først noen måneder i Politidirektoratet før jeg gjenopptar jobben som sjef PU.