Kjære Storting. Kjære Regjering, kjære Bevæpningsutvalg. Det er andres liv dere gambler med.

Idag har jeg fulgt med på Bevæpningsutvalgets fremlegging av deres rapport. Den heter:

NOU 2017:9
Politi og bevæpning
Legalitet, nødvendighet, forholdsmessighet og ansvarlighet.

Etter det jeg har lest igjennom, må jeg si det fremstår som en grundig rapport. Svært mange tydelige, alvorlige, grundige og interessante overskrifter nedover i rapporten.

Ord som etikk, prinsipper, maktbruk, virkelighetsforståelse, krig, risiko, tillit, statistikk, historie, samfunns- og kriminalitetsutvikling. Listen er lang. 285 sider.

Jeg har spesielt lagt merke til ”Vedlegg 1” om argumentasjon i bevæpningsdebatten. Der er forfatterne inne på mange viktige momenter. Men Hasle-utvalgets mandat var tre hovedpunkter:

1. Evaluere og vurdere gjeldende bevæpningsmodell og perioden med midlertidig bevæpning
2. Vurdere og anbefale fremtidige modeller for bevæpning av politiet
3. Øvrige vurderinger

Det er mye bra som nevnes. Et imponerende antall vinklinger og perspektiver er tatt inn i rapporten. Det er veldig bra. Og det er helt nødvendig.

Det er likevel noe jeg savner i NOU 2017:9 som jeg er usikker på om utvalget i det hele tatt har vurdert. Jeg har ikke funnet noe overskrift som omhandler en konkret anbefaling av for eksempel:

”Hva skal en polititjenestemann gjøre når den neste uforutsette situasjonen skjer og tjenestemannen eller andre befinner seg i akutt livsfare uten å ha mulighet til å håndtere det med de maktmidler han har med seg i dagens situasjon?”

Kanskje burde utvalget især ta for seg situasjoner som fremstod som ufarlige og rolige, hvor politiet ikke har opplysninger om at situasjonen kommer til å totalt snu brått.

De har så vidt meg bekjent heller ikke kartlagt eller konkludert med eksakt når den neste situasjon av denne typen oppstår. Det mener jeg er fundamentalt for å kunne vurdere konsekvensen av bevæpning slik utvalget var satt til. Det er nemlig en del av virkeligheten som innsatspersonell må forholde seg til.

Jeg savner at utvalget setter seg såpass inn i virkeligheten at de også kan komme med en anbefaling, ikke bare til Regjering og Storting, men også til innsatspersonell i politietaten, om hva i alle dager man skal gjøre hvis fredstid blir til krigstid på sekunder, og noen har bestemt at man ikke skal ha nødvendige redskaper til å håndtere situasjonen. Alle kjenner jo den følelsen.

De kunne hatt såpass innlevelse at de i det minste forteller oss hva de selv ville gjort i en slik situasjon. Gjerne delt sine erfaringer med oss slik at vi hadde hatt mulighet til å forstå denne rapporten. Det mener jeg helt klart ligger innenfor utvalgets mandat. Hva ville de selv gjort? Og hva anbefaler de at politifolk gjør i slike uforutsette situasjoner?

Ikke et ord er nevnt. Har ikke utvalget noen anbefaling å komme med her?

Men jeg registrerer samtidig at utvalget har tatt for seg risikovurdering i punkt 3.3.2 Risiko og sorte svaner. Der skriver de:

(...) Det er verken ønskelig eller mulig å fjerne enhver risiko. Dette gjelder både for samfunnet generelt, men også for politiets virksomhet spesielt. Akseptabel risiko er den risikoen vi godtar å leve med i en gitt situasjon. Vi kan akseptere risikoen fordi vi enten vurderer sannsynligheten for at en hendelse skal inntreffe som liten, eller konsekvensene av hendelsen som små, fordi omkostningene ved å iverksette tiltak for å fjerne eller redusere risikoen blir for store, eller fordi nytteverdien av eventuelle tiltak er usikker eller liten. (...)

Sånn sett kan man si at rapporten på en fin måte vekter risikoen tjenestemennene står i mot den risikoen samfunnet må ta dersom politiet blir permanent bevæpnet. Jeg synes punkt 3.3.2 på en fin og (u)menneskelig måte nevner at i et samfunn som det norske, er det bedre at en polititjenestemann risikerer å bøte med livet fremfor at man bryter tradisjonen med et tilbakeholdent politi. Det er rett og slett en kalkulert og ønsket risiko samfunnet tar på vegne av hver enkelt tjenestemann. Og omkostningene er selvsagt for store ved å gjøre noe med det.

Som utvalget i pkt 3.8 så fint skriver:

(...) 3.8 Utvalgets vurderinger
Utvalget ønsker å bevare kjernen i den tilbakeholdne polititradisjonen. Legitimitet, tillit og befolkningens aksept beror på begrensning av maktbruk. (...)

Det er en tradisjon som er null verdt i en uforutsett stridssituasjon. Selv om ledere i ulike aviser fremstiller det annerledes. Jeg frykter kanskje at dette sterke ønsket som utvalget sier de har hatt, har kommet litt i veien for en uhildet og virkelighetsnær konsekvensutredning av problematikken.

Men ellers var det en meget grundig rapport synes jeg.

Jeg vil gi ros til ”utvalgets mindretall, medlemmet Snortheimsmoen” som igjen står i bresjen for realitetsorientering. Takk til en klok mann.

Det er synd at utvalget har lagt frem sin endelige rapport uten at de har fått prøve seg på scenario-trening ved et av politiets øvingssentre. Nå er det snart justis- og rikspolitikere som skal på banen.

Jeg har ikke avklart det med noen - men jeg tror at instruktør-avdelingene i samtlige av landets politidistrikter, med glede, hadde lagt til rette for at også representanter fra de lovgivende myndigheter hadde fått førstehånds innblikk i virkelighetsnære hverdagslige scenarier. Hvis de bare hadde turt å ta utfordringen å stå i våre sko bare for en dag, bare på trening.

Hvordan kan du egentlig ta riktige beslutninger for noen andre uten å ha førstehånds kunnskap? Hvordan tør du? Utfordringen er herved gitt.

Det er andres liv dere gambler med.

Politiforum kjenner til artikkelforfatterens identitet.