Justissektoren renvasker seg selv

Nok en gang gransker justissektoren selv anklagene de får mot seg. Denne gangen er det håndteringen av det såkalte «narkovarselet» i Bergen. Tiden er moden for ekstern offentlig utreding om alt fungerer slik vi ønsker i justissektoren.

12. mai signerte sjefen for Spesialenheten for politisaker vedtaket for det siste varselet i Vest politidistrikt, det såkalte «narkovarselet». Ledelsen i politi og påtalemakt frikjennes nok en gang – av seg selv. For de som kjenner Monika-saken, og hvordan det varselet ble håndtert, så er ikke den siste avgjørelsen til Spesialenheten noen overraskelse.

Jeg mener justissektoren har dokumentert at de ikke kan evaluere seg selv. Eksemplene er det flere av. Hvordan kan det for eksempel ha seg at påtaleansvarlig, ledelsen i distriktet og statsadvokaten fortsatt «går fri» når de til synelatende har «motarbeidet» gjenopptaking av Monika-saken? Og først noen timer etter at saken ble kjent i media, så beordret de gjenopptagelse? Uten at var lagt fram nye opplysninger de siste seks månedene! Hallo, er det noen hjemme? De ble ikke etterforsket for om de hadde motarbeidet gjenopptagelse. Det sørget justissektoren selv for at de ikke ble.

I «narkovarselet» så feiler man også. Først ber man en jurist hos statsadvokaten se på varselet, til tross for at han var en av de som varselet omhandler! Når omsider han blir erkjent inhabil, griper POD direkte inn i varslingsgruppen sitt arbeid lokalt. POD som kjente til at narkotikakriminalitet ble nedprioritert i Bergen ble ikke kjent inhabil.

Spesialenheten er selektiv i valg av hvilken informasjon de vektlegger. Riksadvokaten toer sine hender, i spenning? Eller vel vitende? Det kan se ut som om han mener det er greit at Vest politidistrikt unnlater å pågripe og tiltale en kjent narkotikaforbryter som over tid selger kilovis med heroin til byens langere. Opplysninger som navn, bostedsadresse, telefon, ja alt lå til rette for å arrestere han. Men nei, han skal fortsatt få lov til å selge dop i Bergen, og sende penger til Nigeria. En lovlig og nødvendig økonomisk prioritering slår POD fast. Samtidig har justis- og beredskapsdepartementet igangsatt et konsulentselskap for å se hvor pengene i politiet blir av.

Riksadvokaten har ansvar for alt som har med påtale i politiet å gjøre, og ser seg ikke tjent med at det ikke fungerer innen påtalemakten. Derfor må det jo heller ikke være feil der. Han har jo ansvaret. Når jeg leser spesialenheten sitt arbeid både i denne saken, og i Monika-saken, får jeg følelsen av «hvitvaskingsarbeidet» av påtalemakten sin egen rolle. For; i tillegg til å ha ansvar for påtaleleddet, har Riksadvokaten også ansvaret for nettopp statsadvokaten og spesialenheten for politisaker. Hallo, hallo? er det fortsatt ingen hjemme?

Vi har flere utfordringer. Handtering av varsler må bedres. Her har Stortinget vedtatt endringer i arbeidsmiljøloven. Lite er lært av Monika-saken når det kommer til hvordan varsler og varslere blir behandlet i praksis. Måten en håndterer feil og utfordringer på i justissektoren virker som «kameraderi» på flere av oss utenforstående. Feil forklares med eksterne årsaker. Er vi trygg på at de forklaringer er de rette?

Vi rister på hodet når vi hører USAs President Trump ønsker å kontrollere hvem som skal etterforske ham. Her hjemme hegner vi tilsynelatende om det samme systemet i justissektoren. Jeg mener tiden er moden for en gjennomgang. I Høyres valgprogram for 2017-2021 går vi til valg blant annet på at politiet skal ha gode og effektive metoder for å bekjempe kriminalitet, men sikre at politimetoder alltid avveies mot hensynet til personvernet og rettssikkerheten.

Jeg tenker da at det kan være på sin plass å starte med en gjennomgang som tar for seg ytringskulturen i hele justissektoren med erfaringene hentet fra Monika-saken og øvrige varslingssaker, og se på om det integrerte politi- og påtalesystemet vi har er en ulempe. Kan det svekke rettsikkerheten?