Retten til rettferdig rettergang er nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det omfatter både rett til innsyn i sakens bevis og retten til å imøtegå /gi sin versjon av saken. For å kunne gjøre det, må man reelt gis tilgang til alle bevis. I Birgitte-saken ble dette «tilslørt».

Dommeren, forsvareren og fetteren ble ikke gjort kjent med flere sentrale bevis. Bevis som klart ville ha brakt fetteren ut av saken allerede den gang. Man ser gjerne ikke i kampens hete når man er i gråsonene for overtramp av fair play. Men man er klar over når man klart er på feil side. Hverken dommeren, forsvareren eller fetteren selv fikk vite om sentrale bevis for utelukkelse da man fengslet en tenåring i en drapssak. Uretten i Birgittesaken var mye mer enn selve avhørssituasjonen og var etablert før fenglingsmøte av fetteren.

Jeg viser til mitt tidligere innlegg i Politiforum fra mai 2020, ett år før pågripelse av den nå siktede 52- åringen.

Før politiet pågrep og varetektsfengslet fetteren i 1997, foretok de en omredigering av sakens dokumenter. Dette ble gjort for å tilpasse bevisene med fetteren som gjerningsmann. De flyttet sentrale vitner ut av saken og la de i noe de kalte null-dokumenter (dokumenter uten betydning for saken). Dette omfattet også den nå tiltalte 52–åringen sine forklaringer. Tips fra psykologen, politiet og rapporten fra den sivilt ansatte med opplysning om 52–åringens modus og straffehistorikk ble fortiet og var hverken i hoveddokumenter eller null-dokumenter. 52- åringen var reelt fjernet fra saken.

«Bestemte» bort beviset

Null-dokumenter inneholdt vitner som kjente fetteren og Birgitte - og som ville ha observert dem om politiets hypotese stemte. I tillegg omfattet det en rekke vitner som avdekket at forklaringen fra politiets hovedvitne ikke stemte. For forsvarer og dommer medførte dette at sentral informasjon ble gjort utilgjengelig da fetteren ble fengslet.

Forut for fengsling måtte politiet rydde vekk bilsporet og hårsporene for å kunne lykkes med sin hypotese. Dette ble blant annet gjort ved at etterforskningsleder bestemte at man skulle se bort ifra at Birgitte kunne ha blitt med en bil. Observasjonene politiet hadde i sine rapporter om bilen i Øygardsveien med stor fart inn mot østre del av Gamle Sundsvei skulle ses bort fra. Rapportene fra politiets møter var ikke en del av sakens dokumenter. Etterforskningsleder «bestemte» bort beviset.

Politiet tok et skoavtrykk fra fetterens sko. Da avtrykket ikke stemte med skoavtrykk på åstedet, ble dette destruert av etterforskningslederen. Det ble ikke skrevet rapport. Det ble fortiet under fengslingsmøte. Det var ingen opplysninger om dette i sakens dokumenter. Et utelukkelsesbevis ble gjort utilgjengelig for forsvarer og retten.

Fant bildørhåndtak

I tiden før fetteren ble siktet la politiet til grunn at dødstidspunktet var 0030. Dette fremgår av rapport fra evalueringsmøte hvor både Kripos-leder og politimester var tilstede. Dette tidspunktet ble også opplyst til journalist HP Aass, som skrev en artikkel og sendte denne til faktasjekk hos etterforskningsleder før den ble publisert i august 1995. Dødstidspunktet 0030 var ikke forenlig med politiets hypotese om fetteren som gjerningsmann. Dagbøker og rapporten som legger 0030 til grunn ble ikke gjort til sakens dokumenter. Dette stemte ikke med politiets hypotese da det ville utelukket fetteren både fra å gå opp til åstedet sammen med Birgitte og fordi han var hjemme på det tidspunkt.

Det stemte heller ikke med det tidspunkt politiets hovedvitne skulle ha observert fetteren. Det var ingen ny rapport som forklarte hvorfor man endret dette tidspunktet. Kunne det vært av interesse for dommeren som fengslet fetteren, for forsvareren og for fetteren å vite dette - selv om etterforskningslederen mente det var helt uten betydning?

En sivilt ansatt ved Haugesund politikammer fattet interesse for saken. Hun fant et bildørhåndtak som stakk opp av en myr like ved åstedet. Hun innleverte dette til politiet. Hun skrev samtidig en rapport på over 20 maskinskrevne sider om den nå fengslede 52- åringen. Vedkommende fattet mistanke til tiltalte og mente at en totalvurdering av modus, strafferegister og at han manglet alibi gjorde at politiet burde sjekke han inn/ut av saken. Denne rapporten ble ikke fulgt opp av politiet.

Flere i politiet visste om og holdt tett om dette da fetteren ble fengslet. Kunne det i det minste vært aktuelt med en ærlig egenrapport – fremfor å holde tett i to instanser? Da kunne den nå tiltalte vært sjekket inn eller ut i 1995/ 1996. Den sivilt ansatte som varslet ble senere tiltalt for brudd på taushetsplikten.

På tidspunktet da fetteren ble fengslet var det funn av hår av antatt gjerningsmann i Birgittes hender og på hennes jakke. Flere av disse var klassifisert å være av type HLA 3. Birgitte hadde type HLA 4. Det var flere evalueringsmøter hvor det ble redegjort for at man var sikker på at man hadde gjerningsmannshår både på Birgitte og hennes jakke. På politiets evaluerings- og oppsummerings-møter deltok både etterforskere, påtaleledere og noen ganger overordnet påtalemyndighet(statsadvokat/riksadvokat). Det er flere ganger redegjort for at man har gjerningsmannshår i Birgittes hender og på jakken. Disse utelukket fetteren.

Ikke dokumentført

Etter ett år sendte man enkelte hår til England for DNA undersøkelse. Etter lang tids venting kom det tilbakemelding om at flere hår tilhørte Birgitte. Ville det ikke vært av interesse for dommer, forsvarer og fetter i fengslingsmøte å vite at man hadde et skriftlig resultat fra RMI som konkluderte med at det var flere hår fra andre enn fetteren etter HLA klassifisering og at det heller ikke var DNA som matchet med fetteren? Etterforskningslederen «satt» på disse opplysningene selv. De var ikke dokumentført i saken og ble først inntatt etter at forsvarer fikk opplyst fra RMI høsten 1997 at etterforskningsleder var kjent med resultatene.

Man hadde motstrid mellom HLA og DNA. Det hadde frem til det tidspunktet ikke tidligere vært rapportert om feil med HLA. Flere har reist spørsmål om det er foretatt forveksling eller ombytte av hår. Det var mer enn 50 hår sikret i saken.

Ville det vært av betydning for dommeren som fengslet tenåringen, for advokatens vurderinger og for fetterens motstandsevne overfor hjernevaskingen som fant sted om disse forholdene var opplyst og lagt inn i saken når de fengslet en uskyldig tenåring i en drapssak?

Det var en utspekulert prosess. Den ble ødeleggende for fetterens liv. Familierelasjoner ble brutt og mørke skyer har lagt seg over fetteren og Birgittes familie livet ut. Politimannen som tok avhøret valgte senere å ta sitt liv. En prosess som var illojal mot regelverket og verdiene bak resulterte i at man unnlot å ettergå Birgittes drapsmann. Politiets samfunnsoppdrag ble ikke utført av de som var satt til å forvalte det. Det har vært en ryddigere prosess den siste tiden.