Når siste utvei for politiet er å uskadeliggjøre

Noen ytterst få ganger står politibetjenter i en situasjon der de på et øyeblikk må beslutte om de skal uskadeliggjøre et menneske for å redde liv. Denne handleplikten er, som siste utvei, en del av politiets samfunnsoppdrag.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Politiet i Norge bevæpner seg oftere enn tidligere. Mellom 2009-2019 var det i gjennomsnitt 5700 væpnede oppdrag årlig, med en klar økning de siste årene. I denne perioden har vi årlig i gjennomsnitt måttet true med våpen 76 ganger og avfyre skudd 4,5 ganger, med 2 skader.

Til sammen døde tre personer i hele 11-årsperioden. Fra 2020 og til medio november 2021 døde fire personer etter skudd fra politiet.

Hver gang noen blir skadet eller dør under en politiaksjon, blir det stilt spørsmål ved politiets handlemåte. Det mener vi er et sunnhetstegn for rettsstaten, demokratiet og ytringsfriheten.

Politiet, som samfunnets eneste sivile maktapparat, må og skal tåle et kritisk blikk.

Politiet, som samfunnets eneste sivile maktapparat, må og skal tåle et kritisk blikk. Innbyggerne har høy tillit til norsk politi, en tillit vi hver dag jobber for å bevare. En del av denne jobben er å forklare vår rolle, våre vurderinger og handlinger.

Politiets hovedoppgave er å sikre innbyggernes rettssikkerhet og trygghet. For å ivareta disse oppgavene er politiet gitt myndighet og tvangsmakt. Å være politi medfører at vi i gitte situasjoner har en handleplikt og må utsette oss selv for en ikke ubetydelig fare.

Derfor plikter Staten som arbeidsgiver gjennom opplæring, realistisk trening og nødvendig verneutstyr å sørge for et tryggest mulig arbeidsmiljø. I tillegg til å beskytte innbyggerne, pålegges vi også å beskytte både oss selv og våre kollegaer.

Strengt regulert

Politiets bruk av makt er strengt regulert. De maktmidler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens art og formål og omstendighetene for øvrig.

Skytevåpen er vårt kraftigste maktmiddel og skal bare brukes når det er absolutt nødvendig og hvor mildere metoder forgjeves har vært forsøkt, eller åpenbart ikke vil føre frem.

Skytevåpen er vårt kraftigste maktmiddel og skal bare brukes når det er absolutt nødvendig og hvor mildere metoder forgjeves har vært forsøkt, eller åpenbart ikke vil føre frem.

Nødvendig, forholdsmessig og forsvarlig maktbruk er summen av bestemmelser fra politilov, straffelov, arbeidsmiljølov, våpeninstruks, taktiske direktiver, etikk, normer og treningsmetoder anvendt i den situasjonen politibetjentene oppfatter at de står i der og da.

Siden alle situasjoner utvikler seg forskjellig, finnes det ingen fasit for nødvendig, forholdsmessig og forsvarlig maktbruk, og politibetjentene må på et øyeblikk anvende sitt beste skjønn. Dette skjønnet utvikles gjennom teoretisk og praktisk trening på ulike scenarier, mentale forberedelser og gjennom erfaring.

Vi er mennesker, og har de samme mentale barrierene for å usette oss for fare som alle andre.

Vi trener på handlingsmønstre som har høyest sannsynlighet for å lykkes i flest mulige situasjoner. Vi er mennesker, og har de samme mentale barrierene for å usette oss for fare som alle andre.

For å unngå mental overbelastning, tunnelsyn, svakere hørsel og lammelser i muskler, trener vi på å utvide vårt toleransevindu for å være skjerpet og klar til aksjon. Det innebærer blant annet at vi trener på realistiske måter å løse farlige oppdrag – måter vi er trygge på at vil fungere. Skader på egne politibetjenter svekker vår evne til å løse oppdraget og er noe vi må unngå.

I farlige oppdrag bruker vi skytevåpen først og fremst som et latent maktmiddel. Formålet er, i tillegg til å overbevise om, også å avskrekke den andre til å følge våre tegn og pålegg. Vi forhandler med basis i en logisk kost/nytte-vurdering hos den andre.

De aller fleste oppdragene løser seg uten dramatikk og innenfor de rammene vi etablerer.

De få personene som ikke følger våre tegn og pålegg, og angriper med gjenstander som kan skade, utsetter seg for en svært høy risiko.

De få personene som ikke følger våre tegn og pålegg, og angriper med gjenstander som kan skade, utsetter seg for en svært høy risiko. Om situasjonen eskalerer, kan det føre til at vi må skyte for å uskadeliggjøre.

Dessverre ser vi en økning blant dem som ikke er i stand til å følge den logikken vår taktikk er basert på.

Skal etterforskes

Kniv er det mest brukte drapsvåpen i Norge. Politiet møter ofte situasjoner der kniv er en del av trusselbildet. Det er bred kunnskap om at et knivangrep innenfor en avstand på 8 til 10 meter utgjør et dødelig angrep. Denne kunnskapen påvirker vår trening.

Skjer det et angrep med kniv på kort avstand er det fort både nødvendig og forholdsmessig å bruke skytevåpen fordi det ikke er tid til å prøve ut om mildere maktmidler vil føre frem. Derfor forsøker vi så langt mulig å unngå å havne i situasjoner der vi eksponeres for knivangrep på kort hold. Men enkelte ganger må vi tett inn i situasjoner for å redde liv.

Elektrosjokkvåpen er siden 2019 prøvd ut i fire politidistrikt, og innføres i politiet fra 2022. Elektrosjokkvåpen er et mildere maktmiddel enn skytevåpen, men erstatter ikke skytevåpen under dødelige angrep på kort avstand, fordi det ikke fører fram under alle forhold. I andre situasjoner kan bruk av elektrosjokkvåpen forebygge at situasjonen eskalerer slik at politiet unngår å bruke skytevåpen.

Når noen blir alvorlig skadet eller dør, skal hendelsen alltid etterforskes av Spesialenheten for politisaker uavhengig om det er mistanke om en straffbar handling, eller ikke. Spesialenheten undersøker både politiets systemer for slike aksjoner, og personlige vurderinger og handlinger som har påvirket resultatet.

Har betjenten brutt loven, står hun eller han personlig strafferettslig ansvarlig.

Det er et stort apparat i sving under slike aksjoner. Likevel er det politibetjenten som skjøt, som opplever seg sterkest ansvarliggjort i møtet med Spesialenheten og offentligheten. Har betjenten brutt loven, står hun eller han personlig strafferettslig ansvarlig. Når Spesialenheten vurderer straffeansvaret, er straffrihetsgrunnen nødverge vesentlig.

Grunnvilkårene for nødverge er at det foreligger et ulovlig angrep, at forsvarshandlingen ikke går lenger enn nødvendig og at forsvarshandlingen ikke går åpenbart lenger enn hva som er forsvarlig. Derfor er etterforskningen også rettet inn mot hvilken fare politibetjenten som skjøt oppfattet at han selv, kolleger eller andre befant seg i der og da.

Det er altså politibetjentens subjektive og øyeblikkrelaterte oppfatning av fare målt opp mot andre opplysninger i saken som her settes under lupen.

Hva andre måtte mene i ettertid og på god avstand fra hendelsen, påvirker ikke Spesialenhetens vurderinger.

Selv om Spesialenheten og riksadvokaten som klageinstans, konkluderer med nødvendig, forholdsmessig og forsvarlig maktbruk, kan det oppstå et gap mellom deres konklusjon og det mediene, sosiale medier, etterlatte og dermed deler av befolkningen mener.

Årsaken er ofte urealistiske forventninger til hvordan politiet trener og løser farlige situasjoner. Og ikke minst at Spesialenheten sitter på et bredere grunnlag for å vurdere situasjonen juridisk enn det som kommer fram gjennom andre kanaler.

Spesialenhetens konklusjon kommer dessuten lenge etter hendelsen og i mange tilfeller er det allerede skapt en oppfatning om politiets handlinger.

Spesialenhetens konklusjon kommer dessuten lenge etter hendelsen og i mange tilfeller er det allerede skapt en oppfatning om politiets handlinger. For å bevare tilliten til politiet er det likevel viktig at gapet mellom Spesialenhetens konklusjon og det som fremstilles i andre kanaler ikke blir for stort.

Politiledere bør derfor tidlig avklare med Spesialenheten om hvilken faktisk informasjon som raskt kan gis til mediene.

Evaluerer alltid

Vi evaluerer og lærer alltid etter farlige oppdrag. I etterpåklokskapens klare lys, i rolige møterom hvor vi bruker timer på å analysere sekund for sekund, er det mulig å finne alternativer. Det viktigste læringspunktet er hvordan vi skal gå frem for ikke å havne i en situasjon der vi må skyte for å uskadeliggjøre. Dette er spesielt viktig i situasjoner der den andre ikke er i stand til å gjøre fornuftige vurderinger innenfor de rammene vi etablerer og der andres liv ikke er truet.

Etter de siste års tragiske hendelser, er det nå utviklet et nytt handlingsmønster som ytterligere skal sikre at vi ikke havner i nødvergesituasjoner, der vi må skyte for å uskadeliggjøre. Dette gir likevel ingen garanti for at politiet også i framtiden må skyte for å uskadeliggjøre, men risikoen skal reduseres ytterligere.

Gjennom ny erfaring, læring, realistisk trening og å forklare våre vurderinger og handlinger forvalter vi best den tilliten samfunnet gir oss.

Powered by Labrador CMS