Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Gjennom de siste tiårene har Norge opplevd at enkeltpersoner
urettmessig har blitt dømt for drap de ikke har begått, med påfølgende lange
fengselsstraffer. De siste to sakene det har vært særlig fokus på er dommen mot
Viggo Kristiansen i Baneheiasaken, og dommen mot Birgitte Tengs fetter. I begge
saker har tidligere dommer blitt omgjort.
Dette er det svært alvorlige
bakteppet for mine uttalelser til Politiforum i oktober i år.
Intervjuet i Politiforum var i sin helhet basert på en skriftlig besvarelse jeg ga til
advokat Sigurd Klomsæt 7. april 2022, etter at han hadde bedt meg om en redegjørelse
for hvordan biologisk materiale Bente Mevåg hadde hevdet at ikke fantes likevel
eksisterte, og da i form av 199 reagensrør i en av fryserne ved seksjonen Bente
Mevåg ledet da spørsmålet kom opp.
I redegjørelsen jeg ga til Klomsæt er Mevågs
navn aldri nevnt.
Restmateriale fra Baneheia
I april 2010 ble
jeg, i kraft av å være direktør ved Rettsmedisinsk institutt, oppringt av leder
for Den rettsmedisinske kommisjonen, Tarjei Rygnestad. Han beskrev at han hadde
blitt kontaktet av forsvarsadvokat Klomsæt, med spørsmål om utlevering av
eventuelt restmateriale fra Baneheiasaken til reanalyse. En kontroll ved Seksjon
for biologiske spor ble så gjort på mitt initiativ.
Kontrollen avdekket
at det fantes 199 reagensrør med biologisk materiale fra Baneheia ved
seksjonen. Det er dette materialet som gjennom reanalyse i ettertid ikke har
vist biologiske spor etter Viggo Kristiansen som kan knyttes til Baneheia.
Mangelen av funn etter reanalyse har i vesentlig grad bidratt til at
Kristiansen har fått sin sak gjenopptatt, og der han nå kan forvente full
frifinnelse.
Funnet
står i motstrid til Mevågs tidligere redegjørelse overfor to rettsinstanser, om
at det i det biologiske materialet fantes spor fra to gjerningspersoner, og at
det ene funnet kunne være forenlig med biologisk materiale fra Viggo
Kristiansen.
Selv med forbehold om at det også kunne stamme fra andre enn
Kristiansen, var det under de to domfellelsene, med bakgrunn i Jan Helge Andersens
forklaring, ingen mistanke om at en gjerningsperson nummer to kunne være noen
annen enn Viggo Kristiansen.
Påvisning av biologisk materiale fra to personer
på åstedet ville dermed, så lenge materialet kunne stamme fra Kristiansen, for
retten framstå som om det faktisk stammet fra ham.
Bente Mevåg hadde i 2009 og 2010 gjentatte ganger, både overfor
Gjenopptakelseskommisjonen, Den rettsmedisinske kommisjonen og advokat Sigurd
Klomsæth hevdet at noe restmateriale fra Baneheia ikke fantes.
På spørsmål fra nevnte instanser om å få dette skriftlig ga imidlertid Mevåg aldri noen slik bekreftelse, selv om hun muntlig holdt fast ved at noe slikt materiale ikke fantes.
På spørsmål fra
nevnte instanser om å få dette skriftlig ga imidlertid Mevåg aldri noen slik
bekreftelse, selv om hun muntlig holdt fast ved at noe slikt materiale ikke
fantes.
I mars 2009 skrev Dagbladet at Rettsmedisinsk institutt bare svarte på
fire av 124 henvendelser fra Den rettsmedisinske kommisjonen fra januar 2007
til oktober 2008. Bente Mevåg svarte den gang Dagbladet at Rettsmedisinsk
institutt ikke hadde svarplikt.
Dette sier noe om hvilket oppryddingsarbeid det
var behov for å ta fatt i da jeg startet som direktør ved instituttet 1.
oktober 2009.
Når personer som skal opptre som medisinsk sakkyndige for retten
ikke så behov for å bidra med svar til å oppklare faktiske forhold så jeg på
det som høyst alarmerende.
En absurd påstand
Det er en styrke for det norske rettssamfunnet at riksadvokat Jørn
Sigurd Maurud har gått ut med en offentlig beklagelse i forbindelse med
erkjennelsen av de feil som er begått overfor uskyldig tiltalte og dømte i
flere rettssaker, blant dem i Baneheia-saken og dommen mot Birgitte Tengs' fetter.
Men noen slik ydmykhet kan jeg ikke finne spor av hos Bente Mevåg. I
stedet beskylder hun meg for å komme med grove, usanne og injurierende
påstander. Noe injuriesøksmål vil hun likevel ikke gå til.
Mevåg hevder i sitt tilsvar at jeg som tidligere direktør ved
Rettsmedisinsk institutt selv ønsket å møte som sakkyndig i retten. Dette er en
absurd påstand uten noe belegg i faktiske forhold.
Det jeg derimot gjorde som
direktør var å møte som tilhører i flere drapssaker i Oslo tinghus, for på den
måten å gjøre meg kjent med det arbeidet ansatte ved instituttet utførte som
rettsmedisinsk sakkyndige.
Jeg var også til stede under obduksjoner og dro ved ett tilfelle også
ut med rettspatologen til åstedet for et mistenkelig dødsfall, også dette for å
gjøre meg kjent med arbeidet de ansatte utførte.
Av samme grunn tilbragte jeg
tid med å gjøre meg kjent med analyser av biologiske spor ved den seksjonen
Bente Mevåg ledet, slik jeg også fikk se analysearbeidet på nært hold ved
Seksjon for familiegenetikk.
Mens det var mitt klare inntrykk at de ansatte generelt satte pris på
at jeg viste interesse for å lære om deres arbeidsoppgaver, var min opplevelse
at Bente Mevåg så på økt innsyn som truende.
Jeg mener imidlertid at all offentlig virksomhet må tåle å ha et kritisk søkelys på seg, når hensikten er å bedre kvaliteten på arbeidet, og å sikre seg selv og andre mot at feil blir begått.
Jeg mener imidlertid at all
offentlig virksomhet må tåle å ha et kritisk søkelys på seg, når hensikten er å
bedre kvaliteten på arbeidet, og å sikre seg selv og andre mot at feil blir
begått.
Mevåg avslutter sitt innlegg i Politiforum 3. desember med: «Mye peker i
retning av at Ballo, til tross for at det nå har gått 12 år siden han fratrådte
som leder, fortsatt bærer nag og synes å holde meg ansvarlig for at han i 2010
måtte fratre som leder.»
Dette er en oppsiktsvekkende påstand, ikke minst fordi den er usann. I
motsetning til hva Mevåg hevder måtte jeg ikke fratre som leder. Jeg sa opp
stillingen høyst frivillig.
Bakgrunnen for oppsigelsen var at jeg etter funnet
av de 199 reagensene i Baneheia-saken kontaktet styreleder ved Rettsmedisinsk
institutt, Egil Myklebust, og spurte hva vi burde gjøre med en så alvorlig
feilinformasjon som den Bente Mevåg hadde gitt, om at restmaterialet fra
Baneheia ikke fantes.
Da Myklebust svarte meg at vi ikke skulle gjøre noe med
saken så lenge ingen andre krevde det, sa jeg opp, fordi jeg da skjønte at det
ikke var mulig å skulle rydde opp i forholdene uten styreleders og
Universitetsledelsens støtte.
En styrke for rettssikkerheten
Etter at jeg sluttet ved Rettsmedisinsk institutt i mai 2010 har jeg
ikke på eget initiativ uttalt meg om forhold ved instituttet. Men spørsmål fra
media har jeg valgt å besvare, fordi jeg mener at de kritikkverdige forholdene
jeg ble kjent med ved instituttet bør komme fram i lyset.
Det er en styrke for
rettssikkerheten at media setter søkelys på disse forholdene, slik det generelt
er en styrke for et levende demokrati at vi har en fri og åpen presse.
I Aftenposten 9. desember 2022 forteller tidligere forskningsleder og overlege
ved Avdeling for rettsmedisinske fag (tidligere RMI), Vigdis Vindenes, om
forholdene ved avdelingen slik de framstår i 2022.
Også hun, som jeg, valgte å si opp sin
stilling, etter opplevelsen av å bli motarbeidet og mistenkeliggjort når hun
prøvde å rydde opp i kritikkverdige forhold.
Ut fra innholdet i Aftenpostens artikkel ser det ut til at det fortsatt
er behov for et betydelig oppryddingsarbeid ved Avdeling for rettsmedisinske
fag (tidligere RMI). Når Mevåg klarer å utlegge mine uttalelser som om det
handler om at jeg skulle bære personlig nag til henne sier det noe om i hvor
liten grad hun tar alvoret i saken innover seg.
Dette handler om å sikre trygge arbeidsforhold for ansatte, med
muligheter for faglig utvikling. I dette ligger også retten til å stille
kritiske spørsmål uten å bli møtt med trusler om represalier.
Mevåg, som nå er
pensjonist, kan ikke bære ansvar for forholdene slik de framstår i dag. Men hun
har vært del av en kultur som det er viktig å få ryddet opp i, og som krever en
innsats utenfra, siden flere tiår nå har gått uten at man internt har lyktes
med dette.
Som en konsekvens av dette synet mener jeg at Avdeling
for rettsmedisinske fag (tidligere Rettsmedisinsk institutt) bør underlegges
offentlig gransking. Granskingen bør også inkludere den tiden jeg selv var
direktør ved instituttet.
Som del av granskingen bør bruken av
rettsmedisinsk sakkyndige i norske rettssaler gjennomgås. Et sentralt spørsmål
vil være hvor vidt Norge som rettssamfunn kan føle trygghet for at
fremstillingene som gis i retten i regi av rettsmedisinsk sakkyndige er
balanserte og forståelige.
Bare når dette er sikret kan den rettsmedisinske
sakkyndigheten bidra til en balansert og rettferdig rettsprosess.