Olav Gunnar Ballo.
Olav Gunnar Ballo.

KRONIKK

Avdeling for rettsmedisinske fag ved UiO (tidligere Rettsmedisinsk institutt) bør underlegges offentlig gransking

Dette er mitt tilsvar til Bente Mevåg, tidligere seksjonsleder ved Rettsmedisinsk institutt.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Gjennom de siste tiårene har Norge opplevd at enkeltpersoner urettmessig har blitt dømt for drap de ikke har begått, med påfølgende lange fengselsstraffer. De siste to sakene det har vært særlig fokus på er dommen mot Viggo Kristiansen i Baneheiasaken, og dommen mot Birgitte Tengs fetter. I begge saker har tidligere dommer blitt omgjort.

Dette er det svært alvorlige bakteppet for mine uttalelser til Politiforum i oktober i år.

Intervjuet i Politiforum var i sin helhet basert på en skriftlig besvarelse jeg ga til advokat Sigurd Klomsæt 7. april 2022, etter at han hadde bedt meg om en redegjørelse for hvordan biologisk materiale Bente Mevåg hadde hevdet at ikke fantes likevel eksisterte, og da i form av 199 reagensrør i en av fryserne ved seksjonen Bente Mevåg ledet da spørsmålet kom opp.

I redegjørelsen jeg ga til Klomsæt er Mevågs navn aldri nevnt.

Restmateriale fra Baneheia

I april 2010 ble jeg, i kraft av å være direktør ved Rettsmedisinsk institutt, oppringt av leder for Den rettsmedisinske kommisjonen, Tarjei Rygnestad. Han beskrev at han hadde blitt kontaktet av forsvarsadvokat Klomsæt, med spørsmål om utlevering av eventuelt restmateriale fra Baneheiasaken til reanalyse. En kontroll ved Seksjon for biologiske spor ble så gjort på mitt initiativ.

Kontrollen avdekket at det fantes 199 reagensrør med biologisk materiale fra Baneheia ved seksjonen. Det er dette materialet som gjennom reanalyse i ettertid ikke har vist biologiske spor etter Viggo Kristiansen som kan knyttes til Baneheia.

Mangelen av funn etter reanalyse har i vesentlig grad bidratt til at Kristiansen har fått sin sak gjenopptatt, og der han nå kan forvente full frifinnelse.

Funnet står i motstrid til Mevågs tidligere redegjørelse overfor to rettsinstanser, om at det i det biologiske materialet fantes spor fra to gjerningspersoner, og at det ene funnet kunne være forenlig med biologisk materiale fra Viggo Kristiansen.

Selv med forbehold om at det også kunne stamme fra andre enn Kristiansen, var det under de to domfellelsene, med bakgrunn i Jan Helge Andersens forklaring, ingen mistanke om at en gjerningsperson nummer to kunne være noen annen enn Viggo Kristiansen.

Påvisning av biologisk materiale fra to personer på åstedet ville dermed, så lenge materialet kunne stamme fra Kristiansen, for retten framstå som om det faktisk stammet fra ham.

Bente Mevåg hadde i 2009 og 2010 gjentatte ganger, både overfor Gjenopptakelseskommisjonen, Den rettsmedisinske kommisjonen og advokat Sigurd Klomsæth hevdet at noe restmateriale fra Baneheia ikke fantes.

På spørsmål fra nevnte instanser om å få dette skriftlig ga imidlertid Mevåg aldri noen slik bekreftelse, selv om hun muntlig holdt fast ved at noe slikt materiale ikke fantes.

På spørsmål fra nevnte instanser om å få dette skriftlig ga imidlertid Mevåg aldri noen slik bekreftelse, selv om hun muntlig holdt fast ved at noe slikt materiale ikke fantes.

I mars 2009 skrev Dagbladet at Rettsmedisinsk institutt bare svarte på fire av 124 henvendelser fra Den rettsmedisinske kommisjonen fra januar 2007 til oktober 2008. Bente Mevåg svarte den gang Dagbladet at Rettsmedisinsk institutt ikke hadde svarplikt.

Dette sier noe om hvilket oppryddingsarbeid det var behov for å ta fatt i da jeg startet som direktør ved instituttet 1. oktober 2009.

Når personer som skal opptre som medisinsk sakkyndige for retten ikke så behov for å bidra med svar til å oppklare faktiske forhold så jeg på det som høyst alarmerende.

En absurd påstand

Det er en styrke for det norske rettssamfunnet at riksadvokat Jørn Sigurd Maurud har gått ut med en offentlig beklagelse i forbindelse med erkjennelsen av de feil som er begått overfor uskyldig tiltalte og dømte i flere rettssaker, blant dem i Baneheia-saken og dommen mot Birgitte Tengs' fetter.

Men noen slik ydmykhet kan jeg ikke finne spor av hos Bente Mevåg. I stedet beskylder hun meg for å komme med grove, usanne og injurierende påstander. Noe injuriesøksmål vil hun likevel ikke gå til.

Mevåg hevder i sitt tilsvar at jeg som tidligere direktør ved Rettsmedisinsk institutt selv ønsket å møte som sakkyndig i retten. Dette er en absurd påstand uten noe belegg i faktiske forhold.

Det jeg derimot gjorde som direktør var å møte som tilhører i flere drapssaker i Oslo tinghus, for på den måten å gjøre meg kjent med det arbeidet ansatte ved instituttet utførte som rettsmedisinsk sakkyndige.

Jeg var også til stede under obduksjoner og dro ved ett tilfelle også ut med rettspatologen til åstedet for et mistenkelig dødsfall, også dette for å gjøre meg kjent med arbeidet de ansatte utførte.

Av samme grunn tilbragte jeg tid med å gjøre meg kjent med analyser av biologiske spor ved den seksjonen Bente Mevåg ledet, slik jeg også fikk se analysearbeidet på nært hold ved Seksjon for familiegenetikk.

Mens det var mitt klare inntrykk at de ansatte generelt satte pris på at jeg viste interesse for å lære om deres arbeidsoppgaver, var min opplevelse at Bente Mevåg så på økt innsyn som truende.

Jeg mener imidlertid at all offentlig virksomhet må tåle å ha et kritisk søkelys på seg, når hensikten er å bedre kvaliteten på arbeidet, og å sikre seg selv og andre mot at feil blir begått.

Jeg mener imidlertid at all offentlig virksomhet må tåle å ha et kritisk søkelys på seg, når hensikten er å bedre kvaliteten på arbeidet, og å sikre seg selv og andre mot at feil blir begått.

Mevåg avslutter sitt innlegg i Politiforum 3. desember med: «Mye peker i retning av at Ballo, til tross for at det nå har gått 12 år siden han fratrådte som leder, fortsatt bærer nag og synes å holde meg ansvarlig for at han i 2010 måtte fratre som leder.»

Dette er en oppsiktsvekkende påstand, ikke minst fordi den er usann. I motsetning til hva Mevåg hevder måtte jeg ikke fratre som leder. Jeg sa opp stillingen høyst frivillig.

Bakgrunnen for oppsigelsen var at jeg etter funnet av de 199 reagensene i Baneheia-saken kontaktet styreleder ved Rettsmedisinsk institutt, Egil Myklebust, og spurte hva vi burde gjøre med en så alvorlig feilinformasjon som den Bente Mevåg hadde gitt, om at restmaterialet fra Baneheia ikke fantes.

Da Myklebust svarte meg at vi ikke skulle gjøre noe med saken så lenge ingen andre krevde det, sa jeg opp, fordi jeg da skjønte at det ikke var mulig å skulle rydde opp i forholdene uten styreleders og Universitetsledelsens støtte.

En styrke for rettssikkerheten

Etter at jeg sluttet ved Rettsmedisinsk institutt i mai 2010 har jeg ikke på eget initiativ uttalt meg om forhold ved instituttet. Men spørsmål fra media har jeg valgt å besvare, fordi jeg mener at de kritikkverdige forholdene jeg ble kjent med ved instituttet bør komme fram i lyset.

Det er en styrke for rettssikkerheten at media setter søkelys på disse forholdene, slik det generelt er en styrke for et levende demokrati at vi har en fri og åpen presse.

I Aftenposten 9. desember 2022 forteller tidligere forskningsleder og overlege ved Avdeling for rettsmedisinske fag (tidligere RMI), Vigdis Vindenes, om forholdene ved avdelingen slik de framstår i 2022.

Også hun, som jeg, valgte å si opp sin stilling, etter opplevelsen av å bli motarbeidet og mistenkeliggjort når hun prøvde å rydde opp i kritikkverdige forhold.

Ut fra innholdet i Aftenpostens artikkel ser det ut til at det fortsatt er behov for et betydelig oppryddingsarbeid ved Avdeling for rettsmedisinske fag (tidligere RMI). Når Mevåg klarer å utlegge mine uttalelser som om det handler om at jeg skulle bære personlig nag til henne sier det noe om i hvor liten grad hun tar alvoret i saken innover seg.

Dette handler om å sikre trygge arbeidsforhold for ansatte, med muligheter for faglig utvikling. I dette ligger også retten til å stille kritiske spørsmål uten å bli møtt med trusler om represalier.

Mevåg, som nå er pensjonist, kan ikke bære ansvar for forholdene slik de framstår i dag. Men hun har vært del av en kultur som det er viktig å få ryddet opp i, og som krever en innsats utenfra, siden flere tiår nå har gått uten at man internt har lyktes med dette.

Som en konsekvens av dette synet mener jeg at Avdeling for rettsmedisinske fag (tidligere Rettsmedisinsk institutt) bør underlegges offentlig gransking. Granskingen bør også inkludere den tiden jeg selv var direktør ved instituttet.

Som del av granskingen bør bruken av rettsmedisinsk sakkyndige i norske rettssaler gjennomgås. Et sentralt spørsmål vil være hvor vidt Norge som rettssamfunn kan føle trygghet for at fremstillingene som gis i retten i regi av rettsmedisinsk sakkyndige er balanserte og forståelige.

Bare når dette er sikret kan den rettsmedisinske sakkyndigheten bidra til en balansert og rettferdig rettsprosess.

Powered by Labrador CMS