Veien gjennom sykdomsmarerittet

– Det kunne vært verre. Så veldig mye verre.

Anita Kjønnøy og Stein Frode Haugbjørg sitter på kjøkkenet sitt med utsikt over Trondheimsfjorden. For to år siden startet det som bare kan beskrives som et rent helvete. I en kamp på liv og død, har familien vokst, og venner, naboer, kollegaer og familie har levert.

– Vi kunne ha blitt dyttet fra hverandre og mistet oss selv oppi alt det vi har opplevd, men vi er stolt over hva vi har mestret, sier Anita Kjønnøy.

Første møte med sykehuset

I august 2013 er «Operasjon Gilde» på vei inn i rettssystemet. Nesten to år med etterforskning av organiserte dopingnettverk er ferdig. Forberedelsene før hovedforhandlingene i tingretten er i full gang.

Stein Frode er spaner i Sør-Trøndelag politidistrikt og har vært én av hovedetterforskerne i saken fra første dag og er bisitter i retten. Men er mye arbeid som gjenstår i «norgeshistoriens største dopingsak». Samtidig sitter en høygravid samboer hjemme.

Én dag i midten av august, tre uker før terminen, settes det som skal bli en veldig komplisert fødsel i gang. Meldingen fra legen var klar:

– Få ut ungen eller så dør mor.

Under graviditeten har Anita utviklet det som heter HELLP-syndrom – en komplikasjon som oppstår under svangerskapet eller like etter fødselen. Det klassifiseres som en atypisk svangerskapsforgiftning med høy risiko for alvorlige komplikasjoner hos moren. Dødeligheten anslås å være mellom tre – fem prosent hos mor og seks – 37 prosent hos barnet.

Men den dramatiske fødselen går bra, og etter én uke på intensivavdelingen på St. Olavs Hospital drar de hjem til sin nye bolig utenfor Trondheim sentrum - klare til å starte livet som en småbarnsfamilie.

Livet som nybakte foreldre har sine utfordringer: Anita er redusert etter fødselen og Stein Frode er travelt opptatt med forberedelsene til Gilde-rettsaken. Men det går. Så vidt. Fra før har Stein Frode to barn, Sunniva på ti og Kristian på tolv som med tilsyn får lov til å ta opp rollen som barnepassere.

– Det er noe som ikke stemmer

Tiltalen mot de antatte syv hovedmennene i «Operasjon Gilde» tas ut av Statsadvokaten i Trøndelag, og i løpet av oktober dømmes andre tilknyttede i Stavanger, Haugaland og Ringerike Tingrett. Den store saken i Trondheim berammes til januar i 2014.

Men på hjemmebane starter den første av mange episoder som skal prege den nybakte familien i årene som kommer:

– I oktober merker at det er noe som ikke stemmer i kroppen min, forteller Stein Frode.

Han føler det er noe rart som er på gang. Etter to – tre uker oppsøker han lege. Dagen etter blir han sendt på ultralyd og får diagnosen «ondartet kreft i hele den ene testikkelen».

Mens han sitter der kommer en sykepleier inn, tar ham i hånden og, med den alvorligste minen Stein Frode sier han har sett, sier «lykke til».

– Det får deg ikke akkurat til å se lysere på ting.

Fra han får diagnosen til han er operert og kreftfri tar det to arbeidsdager og en helg.

– Vi fikk aldri tid til å sette oss inn i hva som hadde skjedd. Vi fikk ikke gått gjennom de følelsesmessige prosessene skikkelig. Det gikk så fort, sier Stein Frode.

Nytt barn på vei

– Det var først etter du var operert at det gikk opp for oss hva det var vi hadde vært igjennom. Kreft er en så spesiell ting, det er et ord som har veldig mye i seg som du kanskje ikke helt forstår. Så det var helt surrealistisk at det gikk en helg fra du hadde det, til plutselig ikke å ha det lenger, sier hun til Stein Frode.

Testikkelkreften som ble påvist er, på grunn av gjennombrudd i kreftforskningen på 70-tallet, nærmest ikke-dødelig og med svært lav tilbakefallsprosent.

Etter operasjonen går Stein Frode inn i Gilde-saken igjen. Fra januar til mars er det hovedfokus. Ja, i tillegg til en ganske uventet graviditet som plutselig var et faktum.

– Det var nesten sånn at vi bare skulle sjekke om alt fungerte, også var jeg plutselig gravid igjen, sier Anita og ler.

Stein Frode går ut i pappapermisjon i april, etter at hovedforhandlingene er ferdig. Anita, som er politibetjent i Sør-Trøndelag, går tilbake i 50 prosent på vold- og sedelighetsavsnittet på Trondheim Sentrum politistasjon. I starten av mai faller dommen, som blir anket til lagmannsretten av de domfelte doping-produsentene.

Sommerferien blir veldig spesiell for familien. Anita opplever hetetokter og skjelvinger i takt med at barnet vokser i magen, samtidig som Stein Frode trener mye, og hardt, mot Trondheim Triatlon i slutten av august.

– Ferdig med sykehus

Stein Frode stiller på startstreken. Han er godt forberedt og planlegger å kjempe i toppen.

– I siste del av triatlonen, mens jeg sitter på sykkelen, bygger det seg opp store smerter i ryggen, forteller Stein Frode.

Han trosser smertene og avslutter som nummer åtte i sin klasse, og nummer 29 sammenlagt. Men det har tatt på. Han får feber, og i løpet av kvelden måler han 40. Men det er ikke bare han som sliter med kroppen etter løpet. Anita har skyhøyt blodtrykk og blir lagt inn på sykehus dagen etter.

Anita forteller at hun ble skikkelig sur, og ville ikke bli innlagt på sykehuset. At Stein Frode tok parti med legen og mente at det var det riktige å gjøre,

– Det gjorde meg bare enda mer forbanna, forteller Anita.

Igjen settes fødselen i gang før terminen, og igjen påvises det HELLP-syndrom. Det er nok en gang store og alvorlige komplikasjoner. Det nye tilskuddet til familien blir født med vann på lungene og slutter å puste, nesten på dagen ett år etter at det samme skjedde sist.

– Jeg gikk gjennom alle fargene i hele følelsesregisteret. Det var helt forferdelig. Legene sa at hvis det hadde blitt gjennomført som en normal fødsel vill både Anita og barnet dødd, forteller Stein Frode.

Familien er ferdig med sykehus på en stund nå. De er slitne etter et hektisk år med to svangerskapsforgiftninger og kreftoperasjon.

For den nybakte faren venter nok et ritt. Han trosser ryggsmertene som oppstod under triatlonen og sykler Birkebeinerrittet i slutten av august.

– I ukene etter ble jeg stadig mer andpusten av å gjøre små oppgaver. Beina ble tunge og jeg merket at det var noe i kroppen min som var feil, forteller Stein Frode.

Tilbakefall

Ukene går og ankesaken starter i Frostating i midten av oktober 2014. Tre uker ut i saken er Stein Frode på vei inn til en ny dag i lagmannsretten, sammen med aktoratet. På trappene, på vei inn i bygget ringer telefonen.

«Dette er normalt ikke noe jeg tar over telefon – men jeg kjenner deg Stein Frode, jeg vet du kan ta det»

– Det var som et slag i ansiktet. Det var brutalt å høre at kreften var tilbake, sier Stein Frode.

Han og Anita bestemmer seg for full åpenhet. Sammen drar de til politistasjonen og forteller de triste og tunge nyhetene. De opplever sympati og støtte fra ledelse og kollegaer, og beskjed om å ta den tiden de trenger.

Konstant bakfull

Mens Frostating behandler anken, behandles Stein Frode med cellegift. Det bestemmer han seg for at ikke skal bety så mye for livet videre. Bjarte Myrhol fikk det til. Da kan han også.

Bjarte Myrhol, strekspiller på det norske landslaget og Tysklandsproff, fikk påvist testikkelkreft i august 2011 og ble operert samme måned. Han startet på cellegift og spilte sin første håndballkamp i slutten av oktober, samme høsten.

– Jeg var full av pågangsmot. Cellegiften skulle ikke holde meg tilbake eller hindre meg i å trene – men så viser det seg at jeg reagerte litt annerledes på behandlingen enn Myrhol tydeligvis gjorde, forteller Stein Frode.

Samme dagen som han hadde fått første dose med gift drar han på trening. Da smeller det. Stein Frode går rett i den figurative bakken og er konstant dårlig i tiden som følger.

– Det var som å være på den verste bakfylla som finnes, konstant, sier han.

Kroppsvondt, tørre slimhinner, øresus og hypersensitiv på lukt. Han greier ikke synet av mat, og lukten av hans egne barn gjør ham dårlig.

Mens Stein Frode går gjennom dette er det eldste barnet, nå litt over ett år gammel, forkjølet hele høsten. I tillegg til den nyfødte som også trenger mye oppmerksomhet.

For Stein Frode er det en forferdelig tid. Han har ikke overskuddet og har greier ikke å følge opp forventningene han har til seg selv som samboer og far.

De eldre barna til Stein Frode, Sunniva og Kristian, trengte oppmerksomhet fra far de også, men ha greide ikke å følge dem opp.

Stein Frode trekker seg vekk fra de rundt ham og søker tilflukt på mørke rom.

Men en dag er det nok. Han står på stua og roper til Anita: «I’d rather kill myself!»

– Det var aldri snakk om faktiske selvmordstanker, men jeg hadde så utrolig dårlig samvittighet. Det kombinert med de fysiske smertene jeg hadde i kroppen – Følelsen av å ikke strekke til, å ikke kunne hjelpe Anita eller å ta ansvar for ungene eller matlaging – det kan ikke forklares, sier Stein Frode.

I ettertid er han utrolig takknemlig for hvordan Sunniva og Kristian, da i starten av tenårene, stod i det og håndterte situasjonen.

Nye komplikasjoner

Julen 2014 nærmer seg med stormskritt og Anita ønsker seg en så normal jul som mulig. Stein Frode er fortsatt dårlig, men mødrene deres hjelper til og ting kan se ut til å holde seg på et forventet lavt, men stabilt nivå.

Da får Stein Frodes mor en rift i hovedpulsåren og påfølgende blodpropp.

– Førjulstiden for meg bestod stort sett av skytteltrafikk fram og tilbake fra St. Olavs, forteller Anita.

Julen kommer, noe mer anstrengt enn vanlig, og kalenderen viser etter hvert 2015. I lagmannsretten faller «Operasjon Gilde»-dommen i januar og de dømte anker nok en gang.

For Stein Frode er fjerning av lymfeknuter i magen den siste etappen før de kan gjenoppta et friskt, normalt liv.

Men her også blir det komplikasjoner. En lekkasje gjør at det samles opp 14 liter med lymfevæske som må ut. En mengde som ikke var blitt sett på St. Olavs på årevis. Det blir nye runder med cellegift da det påvises levende kreftceller i lymfeknutene som ble fjernet.

Fram mot juni består dagene stort sett av intravenøs tilførsel av næring om natten, cellegift om dagen og hjemreise på ettermiddagen for mer intravenøs. Det blir ikke tid til så mye annet for Stein Frode og Anita.

Men fredag 15. mai er det slutt. Lymfevæsken lekker ikke lenger og cellegiftbehandlingen er ferdig.

Da har de vært nesten daglig på sykehuset i to år.

– Vi har fått nok nå

I slutten av august kommer den endelige bekreftelsen på at det ikke er tegn på kreft i kroppen til Stein Frode. Det er to dager før Trondheim Triatlon og tre dager før første arbeidsdag.

– Vi har fått nok nå. Man kan ikke annet enn å se fram til et liv som ikke er en unntakstilstand, sier Stein Frode til Anita.

– Jeg gleder meg til vi kan bekymre oss over de vanlige, hverdagslige problemene. Det er klisjéaktig, men du lærer deg virkelig å sette pris på normaldagen. De dagene de største problemene er å hente unger og lage mat, svarer hun.

Men det er ikke selvsagt at det skulle være en lykkelig slutt på denne historien:

– Uten hjelp fra venner, familie, naboer og kollegaer hadde dette aldri gått bra, sier Anita.

De har blant annet opplevd å komme hjem til en pappkasse utenfor inngangsdøren med diverse matvarer, én ukes forbruk av mat, og lappen «tenkte du kanskje ikke hadde så god tid til å handle».

Det har blitt bestilt take-away til dem ut av det blå og kollegaene til Anita har kommer og nærmest kidnappet henne vekk fra huset med sushi og spa-besøk. Små ting som har gjort livet mulig å leve oppi det hele.

– Det har vært folk innom huset nesten hver dag, sier Anita.

Grunnen til at det har gått er paret ikke i tvil om:

– Det at vi har vært åpne og fortalt om hva som skjer har gjort at folk er klar over situasjonen vår. Man hører historier om dem som faller helt ut av det sosiale livet sitt når slike ting skjer.

– Vi kunne blitt dyttet fra hverandre. Det skjedde ikke, sier Anita.

– Er dere bitre over alle tingene som har skjedd? Føler dere at det har vært urettferdig?

– Jeg er ikke bitter, jeg er stolt, svarer Stein Frode.

– Det er ikke synd på oss, det er det ikke, sier Anita.

Da Politiforum møtte dem hadde de fortsatt ikke senket garden. De var fortsatt i prosessen med å behandle de to siste årene. Det var også første gangen de fikk snakket sammenhengende gjennom de to årene og opplevelsene de har hatt. De beskriver det som en tøff mental bearbeidelse, en realitetsorientering.

– Etter at vi fortalte om opplevelsene våre ble bedriftshelsetjenesten koblet inn med psykologhjelp til oss begge to, forteller Stein Frode, som bare har gode ord å si om hvordan arbeidsgiver har opptrådt og støtten de har gitt.

Nå er de begge tilbake i jobb. Stein Frode er tilbake som etterforsker på Org.Krim. Og Anita er tilbake i 100 prosent på vakt og beredskap. Noe de beskriver som utrolig deilig. Stein Frode forteller at det har vært så godt og spennende å bruke hodet på politiarbeid igjen at kollegaene nærmest har tvunget ham hjem.

I tillegg har Stein Frode denne høsten gjennomført nok et Trondheim Triatlon og sammen samler de inn penger til kreftforskning gjennom Kreftforeningen startet innsamlingsaksjonen «Great Ball on Fire».

– Uansett hva som måtte komme i framtiden tenker jeg etter dette: Hva er det som kan knekke oss nå, sier Anita.

– Men vi vet vi har vært heldige. Det er de som opplever lignende situasjoner som får det motsatte utfallet. Det er ingen tvil om at vi var heldige, sier Stein Frode.