Valgte bort viktig informasjon

Det var under en innspilling av et TV-program for Sveriges Televisjon høsten 2008 at Thomas Quick, Sture Ragnar Bergwall, trakk samtlige av sine drapstilståelser. Noen år senere ble sakene restartet i en gjenopptakelsesprosess som resulterte i at svensk påtalemyndighet gjorde et valg om ikke å føre sakene for retten påny.

Et valg som har sitt opphav i at påtalemyndigheten tradisjonelt sett ikke fremmer en sak for domstolen, med mindre det med sikkerhet forventes en fellende dom.

Quicks manøver var derfor tilstrekkelig for å kunne hevde at det fantes rimelig tvil. Noe som ble helt avgjørende for en sluttføring av prosessen.

Så, ved en juridisk skrivebordøvelse fikk altså Quick status som frikjent - og skal behandles deretter. En slik status kan imidlertid neppe sidestilles med at han ikke er gjerningsmannen. 

Etter at Thomas Quick i 2013 ble formelt frikjent for de åtte drapene han var dømt for, oppnevnte riksadvokaten en granskningskommisjon på samme måte som i Sverige, Bergwallkommisjonen.

Oppgaven var å ettergå etterforskningen av de norske Quick-sakene; Trine Jensen, Gry Storvik og Therese Johannessen.

• LES OGSÅ: Er Thomas Quick-sakene en rettsskandale?

Tatt imot som sannhet

Mandatet som ble gitt forutsatte at Quick var frikjent, og at den forventede rapporten skulle brukes i et læringsperspektiv.

Granskningskommisjonen besto av seks medlemmer med henholdsvis politi- og juristbakgrunn. To av polititjenestemennene har på ulike vis deltatt i noe grad under Quick-etterforskningen - og en annen har i mange år flagget høyt i det offentlige rom om hva hans personlige mening om etterforskningen er.

Resultatet av granskningen ble tatt imot av norske myndigheter og medier som sannheten om hva som skjedde i etterforskningen av de norske Quick-sakene – og hvor det konkluderes med at norsk politi- og påtalemyndighet ikke var kritiske nok til tilsvarende myndighet i Sverige. 

Quicks skyld har vært diskutert på høyeste påtalenivå hvor konklusjonen er at bevisene ikke var sterke nok til en fellende dom. 

Det er imidlertid aldri vært hevdet at Quick ikke kan være gjerningsmann. Det spørsmålet har ikke vært drøftet.

Tok ikke tak i hva som gikk galt

Til tross for et slikt faktum har granskningskommisjonens arbeid vært motivert av at Quick ikke har uført drapshandlingene. Dersom granskningen hadde vært rettet mot hva som eventuelt sviktet i etterforskningen relatert til beviskravet for straffeskyld, ville antagelig et læringsutbytte også blitt bedre.

Arbeidsmetodikken som ble benyttet under granskningen dreide seg i det alt vesentlige om å finne omstendigheter i etterforskningen som kunne kritiseres. Det ble gjort dypdykk helt ned på mikronivå, og til slutt konkluderes det i tråd med det som var ønskelig ut fra mandatet.

Granskningskommisjonen har valgt bort avgjørende informasjon som var en del av bevisbildet.

Om denne informasjonen hadde vært tatt med i betraktningen, kan man ikke underslå betydningen det ville ha fått for senere konklusjoner.

I Therese-saken gjelder det en rekke unike, eksklusive detaljer blant annet om jenta og stedet hun forsvant fra - og som øverste påtalemyndighet i begge land har lagt stor vekt på.

Karakteristikken av de personer som var sentrale i etterforskningsarbeidet og i psykoterapien er av lite flatterende art. En kan undre seg over hva kommisjonens motiv har vært for å omtale politifolk og terapeuter med et så pass ironisk snitt som granskningsrapporten gir uttrykk for.

Tendensiøse funn

Feilen som ble begått under etterforskningen av Thomas Quick hevdes å være utstrakt søk og bruk av bekreftelsesinformasjon. Det er her granskningskommisjonen møter seg selv i døra.

Den etterlater et inntrykk av at det er nettopp verifisering av egne hypoteser som er målet, når den med finmasket trål gir seg i kast med etterforskningsmaterialet.

Nærmest selvfølgelig blir funnene granskningskommisjonen gjør tendensiøse når kompasskursen allerede er satt. 

Det synes for øvrig naturlig å sette spørsmålstegn ved hvilken forutsetning og kompetanse granskningskommisjonens medlemmer, med sin politi- og juristbakgrunn, skulle ha for å mene noe om psykoterapi.

Det foreligger imidlertid en beskrivelse av kommisjonsmedlemmenes egen skikkethet i rapporten. 

Her er et utdrag:

«Vi er praktikere som selv har stått overfor flere av de samme utfordringene som Bergwallsakene reiste, og kan derfor identifisere oss med disse. Vi går inn i problemstillingene i egenskap av de rollene vi har og har hatt i vårt daglige virke i politiet og påtalemyndigheten. Vår erfaringsbakgrunn er så vidt lang at de fleste av oss kjenner seg godt igjen i den tidsperioden etterforskingen mot Bergwall pågikk, og alle har kunnskap om hvilken praksis og hvilke rutiner norsk politi og påtalemyndighet forholdt seg til da.»

Både riksadvokaten og medlemmene av kommisjonen mener med andre ord at de har både kompetanse og kunnskap til å granske etterforskningen, fordi de har stått overfor samme utfordring som Thomas Quick-sakene bød på. 

En enestående sak

Sakene mot Thomas Quick er så vidt oss bekjent enestående i sitt slag, og det skal godt gjøres å ha tilstrekkelig erfaring i denne type sakshåndtering.

Spørsmålet blir følgelig:

Hvilke saker er det granskningskommisjonens medlemmer kan vise til når de mener å ha «stått overfor flere av de samme utfordringene som Bergwallsakene reiste – og at deres «erfaringsbakgrunn er så vidt lang at de fleste kjenner seg godt igjen i den tidsperioden etterforskingen mot Bergwall pågikk»?

Thomas Quicks diagnose var:

«Personlighetsstörning på borderlinenivå kombinerad med allvarlig impulskontrollstörning och sexuell perverterad beteende med sadomasochistiska drag». 

Etter at han trakk drapstilståelsen ble diagnosen oppdatert ved en stor undersøkelse i 2013. Den er beskrevet i et mer enn femti siders dokument hvor det i hovedkonklusjonen blant annet heter:

«Pedofil med risk för återfall i grov brottslighet under vissa förutsättningar».

I det alt vesentlige ble avhørene foretatt under Quicks mangeårige opphold på Säters sjukhus i nærheten av Falun.

En rettspsykiatrisk klinikk som huser de mest krevende pasientene. Quick var særdeles tungt psykisk syk - og kunne følgelig ikke på noen måte anses jevnbyrdig med hvilken som helst annen drapsmanns sjel og sinn. Dette dreide seg ikke om avhør av en simpel biltyv, men av en som befant seg så langt inn i psykiatrien som det kanskje er mulig å komme. 

Siden 1992 hadde Quick vært kontinuerlig innlagt på Säters sjukhus etter at han ble dømt til tvungen psykiatrisk värd. '

I forkant av innleggelsen var det kjent at han tidligere hadde begått flere seksuelle overgrep mot mindreårige gutter - og knivstukket en person som så vidt overlevde. Dommen fra 1992 inkluderer også et væpnet bankran, hvor en mor og hennes 10 år gamle sønn på svært brutalt vis ble holdt som gisler.

Troverdighet på prøve

Granskningskommisjonens troverdighet settes derfor alvorlig på prøve når de går inn og agerer psykoterapeuter. Den reiser kritikk mot kommunikasjonen med Thomas Quick - selve avhørsmetoden. 

Quick skulle forklare seg om de mest bestialske handlinger man bare kunne forestille seg. Men, det var mulig å kommunisere.

Spørsmålet var bare å finne den rette metoden. Og metoden ble utviklet over tid – en metode man neppe finner igjen i lærebøkene i avhørsteknikk. Grunnet etterforskernes og psykoterapeutenes utstrakte tålmodighet og mellommenneskelige intelligens, ga dette gjennom tiden resultater som ubetinget ble adoptert av en rekke statsadvokater og domstoler. 

Likevel må det forstås slik at granskningskommisjonen er av den oppfatning at visse elementer av den norske etterforsknings- og avhørsmodellen K.R.E.A.T.I.V. (kopiert og hentet fra England), skulle vært benyttet i stedet som kommunikasjonsgrunnlag i samtalene med Thomas Quick. Det er en absurd tanke.

Etter halvannet års arbeid ble granskningsrapporten ferdigstilt. Den skal om mulig, danne grunnlag for et utviklingsarbeid i norsk politi- og påtalemyndighet. Om den har potensiale i seg til akkurat det, gjenstår å se.

Et betimelig spørsmål nå i ettertid er om rapporten faktisk har blitt - eller blir benyttet til et slikt formål. Om svaret er ja, ville det vært interessant å vite hvordan det har gått for seg.  

Om rapporten derimot har vært ubenyttet – og vil forbli det, er det lett å falle i tanker om at granskningen nærmest var en forpliktelse - eller en høflighetsgest til den svenske Bergwallkommisjonens rapport.