Valgte å tilgi farens drapsmann
(Marie von Krogh)

Valgte å tilgi farens drapsmann

Mandag 5. april 2004 ble politimannen Arne Sigve Klungland skutt og drept av Nokas-raner Kjell Alrich Schumann. Nå forteller sønnen Kjetil hvorfor han valgte å tilgi drapsmannen.

Over 200 ganger har Kjetil Klungland holdt foredraget «Livskvalitet». Det starter med en lydlogg fra politiets operasjonssentral, bankansatte hos Nokas og politibetjenter på bankplassen i Stavanger.

Kameralinsene fanget opp den dramatiske situasjonen da ranerne, anført av David Toska og Erling Havnå, skjøt i stykker de skuddsikre glassene i lokalene til Norsk Kontantservice (NOKAS) med rundt 120 skudd fra et AG3 automatgevær.

Klokken var åtte om morgenen den 5. april 2004 da sjokkerte bankansatte ringte politiets nødnummer. På lydloggen kan vi høre hvordan de opphisset forteller operasjonssentralen om det pågående ranet. Inne i hvelvet lå det over en milliard kroner i kontanter. Men gitterdøren inn til hvelvet var lukket, og ranerne fikk kun med seg 57 millioner kroner. 

MISTET LIVET: Politimannen Arne Sigve Klungland ble skutt og drept under NOKAS-ranet i 2004. Foto: Arild Hjelm / TT

Det var likevel nok til å gjøre dette til norgeshistoriens største ran.

Skuddveksling i sentrum

Bemanningen denne mandagen før påske var kraftig redusert, og operasjonssentralen hadde ikke så mange å sende ut. Men i løpet av minutter var politimennene Erik Håland og Steffen Thesen på plass på bankplassen.

Der så de bevæpnede ranere stå vakt utenfor Nokaslokalene. Håland og de andre politifolkene på stedet kom i skuddveksling med ranerne.

Med  sin revolver skjøt han til sammen 17 skudd, og vi hører lydklipp fra sambandet der Håland melder at han traff en raner i låret. Ranerne skjøt tilbake med langt kraftigere våpen. Avstanden mellom dem var 30-40 meter. Bare tilfeldigheter gjorde at Håland selv ikke ble truffet. 

Samtidig var en erfaren operativ uteleder på vei mot åstedet fra en annen retning. 53 år gamle Arne Sigve Klungland kjente Stavanger sentrum i detalj, og nærmet seg åstedet forsiktig i sin uniformerte kommandobil. Han var alene i bilen, og ville skaffe seg oversikt over situasjonen for å kunne styre mannskapene. Et stykke unna stoppet han bilen. Kanskje så han Schumann som, bevæpnet med AG3, hadde inntatt en vaktposisjon i ytterkant av bankplassen.

I hvert fall forsøkte Klungland å rygge politibilen. Men han kom ikke langt før en inneklemt buss bak ham forhindret videre rygging. Schumann skjøt flere rettede skudd mot politibilen. Fra bussen så de at bakruta i politibilen ble splintret.

Ett av skuddene traff Klungland i hodet. Han døde momentant. 

Jeg tenke at hvis jeg tilga, var det jeg som ville nyte godt av tilgivelsen.

Kjetil Klungland

– Noe forferdelig har skjedd

På samme tid, var ambulansearbeider Kjetil Klungland på vei inn til sykehuset med en pasient fra Jæren. Fra den akuttmedisinske kommunikasjonssentralen (AMK) fikk ambulansen beskjed om å kjøre akutt inn til sykehuset for å kunne frigis til andre oppdrag. Kjetil hadde bakgrunn som ambulansearbeider, fra begravelsesbyrå og psykiatrien.

– Uten min bakgrunn, tror jeg ikke at jeg hadde reagert like rasjonelt som jeg gjorde denne dagen, og den påfølgende tiden, sier Kjetil i dag.

Etter kort tid kommer han inn på AMK. Det er hektisk der, som det gjerne kan være når noe skjer. Han forventer å få et nytt oppdrag, siden mannskapet måtte være raskt tilgjengelige etter endt oppdrag. Men det skjer ikke.

BEFARING: Kjell Alrich Schumann (nummer to fra høyre) ved siden av kommandobilen som Arne Sigve Klungland kjørte da han ble skutt og drept. Det var Schumann som avfyrte det dødelige skuddet. Foto: Alf Ove Hansen

Han ser at kollegaer i AMK ser ham, men de jobber videre. Så får han beskjed om å gå inn på et rom ved siden av. Fra AMK ser han at noe brenner noen kilometer bortenfor. Ikke visste han at det var ransbilene som var satt i brann.

Kjetils leder i ambulansetjenesten kommer inn i rommet og sier at han har lest på nett om at det pågår et ran av Norges bank i Stavanger sentrum og at det er løsnet skudd. 

– Min første tanke var: Jeg håper pappa er på jobb. Jeg ser han ennå for meg hvordan han organiserte og stemmen hans på sambandet. Han likte når det var utfordringer som skulle mestres, sier Kjetil.

Så kommer to av lederne for AMK inn i rommet. Setter seg ned ved Kjetil og sier:

– Vi tror det kan ha skjedd noe forferdelig med faren din. Du må forberede deg på at det kan ha skjedd noe med ham.

Noen minutter etterpå kommer de inn på ny og de bekrefter at faren er skutt.

– Jeg oppfatter ikke der og da at han er drept. Jeg tror at han er skutt og skadet, at ambulansen var på stedet, og at traumeteamet gjorde seg klare i akuttmottaket. Men det er noe som ikke stemmer. Så jeg spør: Er han skutt og skadet, eller skutt og drept? Svaret har får er at faren er skutt og drept.

Vant med andres kriser

Som ambulansearbeider hadde Kjetil på forhånd gjort seg opp noen refleksjoner om hvilke scenarioer han kunne komme opp i i jobbsammenheng. Hva om det var kjente som var innblandet i trafikkulykken. Hva om det var en forelder til venner som lå død på gulvet etter hjertestans. Hvordan ville han da håndtere situasjonen?

POLITITOG: Flere hundre kolleger fra politiet gikk i samlet tog til kirken for å ta farvel med Arne Sigve Klungland. Foto: Anders Martinsen

– Jeg hadde faktisk tenkt tanken: Hva gjør jeg hvis pappa blir drept eller skadet, og jeg kommer som første ambulanse til stedet? Jeg hadde laget meg en slags plan i hodet om hva og hvordan jeg ønsket å reagere. Men jeg ante ikke om denne planen ville fungere i praksis eller hvordan jeg følelsesmessig ville reagere, sier Kjetil.

Han ringte moren sin og fortalte hva som hadde skjedd. Deretter hentet han henne.

– Det første hun sa da de møttes var: «Han hadde jo bare tre år igjen». Jeg tror nok hun hadde tenkt på risikoen for at noe kunne skje med politiektemannen, sier Kjetil.

Han fikk ingen umiddelbar sorgreaksjon, men hadde et stort behov for å få så mye informasjon som mulig.

– Vi kjørte sammen ned i sentrum. Der opplevde jeg en spesiell atmosfære, det var helt stille, sier Kjetil.

Da de kom frem til åstedet der faren var skutt og drept, var bilen med faren tatt vekk fra stedet. Politiet viste ham åstedet. Fremdeles klarte han ikke å gråte eller kjenne på sorgen. Deretter reiste han til politihuset for å delta på et informasjonsmøte sammen med mannskapet som hadde vært involvert. Der møtte han farens kolleger som holdt rundt ham mens de gråt.

– Mens jeg følte meg litt kald og følelsesløs, sier Kjetil.

Det var mange folk inne på piketten, og de ventet på at orienteringen skulle begynne. I dag lurer Kjetil på hvor han var i hodet.

– Mens vi ventet på at møtet skulle begynne, kom det løpende en arrestforvarer som trengte øyeblikkelig hjelp fordi en innsatt hadde hengt seg på cella. Jeg var egentlig tatt ut av tjeneste, men hadde på meg ambulanseuniformen, forteller Kjetil.

Uten å tenke seg om, reiser Kjetil og ambulansemakkeren seg umiddelbart, og løper ned på cella for å hjelpe til.

– Selv om jeg sto midt i min egen krise.

Mannen på cella begynte å puste igjen, og andre ambulansearbeidere kom til. For meg var det nytt å tenke at det var jeg som nå sto i en krise. Når jeg var så vant til å være hjelperen.

Så sin døde far

Etterpå begynte orienteringen fra politiet.

– Under orienteringen fikk jeg en magefølelse som bare ble sterkere og sterkere. Jeg ville se pappa. Selv om noen av de tilstedeværende sa: «Kjetil. Ikke gå og se». Men dette hadde jeg reflektert rundt på forhånd. Jeg visste at pappas kropp ville forandre seg etter en tid og etter en obduksjon som jeg visste det ville bli i denne saken. Jeg hadde ennå ikke fått noen sterke følelser, og tenkte at de kanskje ville komme når jeg fikk se ham i bilen. Nede i politigarasjen var det hengt opp en presenning som dekket bilen der jeg viste pappa var, sier Kjetil.

Før han alene gikk inn bak presenningen, fikk han beskjed om at han ikke kunne berøre faren. Så brettet han presenningen som dekket kommandobilen til side, og gikk inn.

– Gjennom det åpne bilvinduet så jeg pappa. For meg var det det viktig å se ham mens han var mest lik seg selv. På en meters avstand sto jeg og kikket på han. Jeg husker at jeg tenkte at her kunne jeg stå time etter time og bare ta innover meg inntrykket. Det var utrolig viktig for meg å gjøre det, sier Kjetil.

Fremdeles klarte han ikke å ta inn over seg det følelsesmessige over at det var hans egen pappa som satt der, skutt og drept. Natta kom, og Kjetil sov godt.

– Neste dag lurte jeg på når følelsene og sorgen ville komme, sier han.

De skulle komme. Først under minnegudstjeneste en eller to dager senere.

– Jeg satt på første benk sammen med min mor og søster. Da kom gråten og fortvilelsen. Det var godt å sitte der og hulkgråte og kjenne på sorgen, selv hvor vondt det var.

De neste dagene var det mye å ta stilling til for Kjetil og de nærmeste. Det var minnestunder, møter med folk og det praktiske arbeidet med å gjøre klar til begravelsen. Kjetil var 23 år da dette skjedde.

OMKRANSET: Arne Sigve Klungland ble stedt til hvile i Stavanger domkirke, bare 100 meter fra stedet han ble drept. Hele midtgangen i kirken var dekket av kranser. Foto: Alf Ove Hansen

– Jeg var ikke vant med å snakke i forsamlinger, men hadde tidligere tenkt at dersom jeg mistet noen av mine nærmeste, ville det være naturlig at jeg holdt en tale i begravelsen. Men hvordan ville dette bli med en fullsatt Stavanger domkirke med over 800 mennesker og direktesendt TV og radio? Hva om jeg ikke klarte å få frem et eneste ord, tenkte jeg.

Kjetil forberedte seg, tok utfordringen og gjennomførte talen. Etterpå kjente han en følelse av mestring.

– Denne mestringsfølelsen har vært en viktig brikke i det jeg kaller en god livskvalitet. Og slik fortsatte jeg å ta utfordringer som kom på min vei.

En uke etter begravelsen, gikk han tilbake i full jobb.

– Mange rundt meg spurte «Er dette klokt Kjetil, å gå tilbake til jobb så tidlig»? Jeg stilte meg selv det samme spørsmålet mange ganger. Men det å få være sammen med mine kolleger, som jeg var så glad i og som var vant til å møte mennesker i kriser, kjente jeg var riktig.

– Etter å ha vært ute på oppdrag sammen med politiet og gjerne sammen med vaktlaget til pappa, kunne jeg etterpå kjenne en følelse av tomhet og savn. Da ringte jeg AMK og fortalte at jeg trengte litt tid uten nye oppdrag. Jeg visste at hvis pappa hadde vært i live, så hadde vi løst oppdraget sammen. Så gikk det over og jeg dro ut på nye oppdrag, sier Kjetil.

Da han kom tilbake i jobb i begravelsesbyrået, lurte sjefen hans på hvilke refleksjoner han hadde gjort seg rundt det å møte mennesker i kriser når han selv sto midt oppi en?

– Det gikk faktisk fint. Pappa likte gjerne å ta de oppdragene andre gjerne kunne kvie seg litt for. Det å hente døde mennesker rundt om i byen. Når jeg var ute på slike oppdrag, kunne jeg kjenne på en følelse at jeg var litt nærmere pappa.

Stort informasjonsbehov

Etter at faren døde, hadde Kjetil et stort informasjonsbehov, og han er i dag takknemlig for at politiet stilte opp og ga ham mye av den informasjonen de satt på som de kunne frigi.

– Jeg fikk se kjøreruta ranerne hadde fulgt, og jeg fikk se åstedet og senere inne i tellesentralen hvor ranet foregikk. Senere har jeg tenkt, hva med dem som ikke får slik informasjon jeg fikk da? For min del bidro det til at jeg kunne håndtere sorgprosessen mye bedre, sier Kjetil.

Noen dager etter hendelsen, begynte media å ringe. Kjetil hadde aldri fått noen medietrening. Det var veldig mange forskjellige medier som ringte og dette varte over flere år.

TUNG BØR: Ti dager etter at Arne Sigve Klungland ble skutt og drept, ble han stedt til hvile. Kjetil Klungland bar kista med sin døde far til graven. Foto: Vold, HÂkon

– Jeg satte meg ned og spurte meg selv, hvordan skal jeg håndtere journalistene? Hvordan skal jeg få dem til å respektere de grensene vi som familie setter, slik at vi ikke ble invadert? Min løsning ble at jeg måtte gi noe av meg selv. Så jeg ga noen intervjuer og var klinkende klar på hvilket fokus jeg ville at intervjuene skulle ha. Når jeg ga av meg selv, håpet jeg at media i større grad ville respektere våre grenser. I all hovedsak gjorde de det. Med ett unntak, sier Kjetil.

Rettssakene

Politiets etterforskning førte til pågripelser. Til gjerningsmenn. Til en drapsmann.

– Frem til da rettssakene startet, hadde jeg ikke kjent noe sinne mot de som sto bak ranet og drapet på min far. Jeg lurte på om rettssaken ville generere andre følelser enn de jeg hadde hatt frem til da, sier Kjetil.

Fremdeles hadde han et stort informasjonsbehov.

– Hvilke andre steder kunne jeg få flere svar på mine spørsmål enn i retten? sier Kjetil.

Hver rettsdag i omlag 6-7 måneder satt han i tingretten, og omtrent like lenge i lagmannsretten under ankebehandlingen. Og til slutt en uke i Høyesterett.

Han var svært takknemlig for at arbeidsgiver ved ambulansetjenesten la til rette for at han kunne følge rettsforhandlingene. Kjetil satt i retten på dagtid og tok kveldsvaktene og helgevaktene sine selv.

– For meg var det å få delta i rettsforhandlingene en viktig del av min sorgprosess.

– Følte du sinne?

INFORMASJONSBEHOV: Etter at faren døde, hadde Kjetil et stort informasjonsbehov. Han er takknemlig for at politiet stilte opp og ga ham mye av den informasjonen de kunne frigi. Foto: Marie von Krogh

– Etter tingretten spurte media hva jeg mente om straffen. Jeg kjente at straff ikke var uviktig for meg. Men heller ikke det mest avgjørende. Samfunnet skal forhindre at dette skjer igjen. Selv ville jeg ikke få et bedre liv om ranerne måtte sitte lenger i fengsel. Men det som var viktig for meg, var at ranerne forsto konsekvensen av sine handlinger. Hva drapet av min far hadde gjort med mitt og min families liv, sier Kjetil.

Kjetil ville vite hvem var disse gjerningsmennene var, hva de tenkte.

– Visste de forskjell på rett og galt, bare at det ikke gjaldt for dem? Angret de på det de hadde vært med på. Angret de oppriktig, nå som de så at det hadde fått konsekvenser for andre? Eller angret de fordi det fikk konsekvenser for dem selv? Hva om dette hadde vært gjort mot deres far? Hva ville de da ha tenkt om gjerningspersonene? Ville de synes det var greit at gjerningspersonene hadde rømt og unndratt seg straffeforfølgning?

Møte med ranere og en drapsmann

Kjetil hadde behov for å møte gjerningspersonene, både for å lytte til dem, og for å fortelle dem hvordan dette hadde hatt innvirkning på livet hans.

– Men ville slike møter generere nye følelser rundt sinne og hevn? Det var viktig for meg å møte dem på tomannshånd. Med hverken politi eller forsvarere til stede, sier han.

Dette for å få til en mest mulig naturlig samtale.

– Jeg forberedte meg til møtet med dem, ved å tenke scenariotenkning, slik jeg var vant til å tenke i ambulansetjenesten. Jeg så for meg hvilke scenarioer som kunne oppstå og hvordan jeg ønsket å håndtere dem.

Før møtet tenkte Kjetil på den gylne regel som har vært en gjentagende verdi i hans oppvekst: «Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal også du gjøre mot andre».

– Jeg tenkte at hvis jeg satt i den andre stolen i fengselets besøksrom, hvordan ville jeg ha ønsket å bli møtt? Slik må i alle fall jeg prøve å møte den andre. Om jeg fikk det til, visste jeg ikke før møtene var unnagjort. 

– Men hva da med tilgivelse?

– Da jeg var liten, var tilgivelse så veldig enkelt. Nå fikk tilgivelse en helt ny dimensjon for meg. Kunne jeg tilgi hvis den som hadde gjort noe, ikke angret? Kunne jeg tilgi han som drepte pappa? Ville jeg da si at det var «greit»? Ville jeg da si at jeg hadde glemt det som hadde skjedd? Det var mange spørsmål som kvernet i hodet, sier Kjetil i dag.

– Jeg tenkte at hvis jeg tilga, var det jeg som ville nyte godt av tilgivelsen. For hvordan hadde mitt liv blitt formet av å gå rundt i evig sinne? Og latt sinne få utvikle seg til et hat og ønske om hevn? Er det så enkelt at man bare kan velge å tilgi? Hvorfor kjente ikke jeg på sinne? Når så mange andre med god grunn, var sinte. Han spurte seg hvorfor han og familien ikke var sinte, som tross alt sto nærmest. 

Da jeg var liten, var tilgivelse så veldig enkelt. Nå fikk tilgivelse en helt ny dimensjon for meg.

Kjetil Klungland

– Jeg tror på en levende Gud og finner ingen annen forklaring enn at jeg tror Gud har vært med meg og familien gjennom dette.

Kjetil forteller at han har kjent på sterkt sinne og hevntanker i andre situasjoner. Både i jobbsammenheng og privat.

– Men i denne situasjonen, med drapet på pappa, som var så urettferdig, kjente jeg ikke på verken sinne eller ønske om hevn, sier Kjetil.

I dag mener han at han har et bedre liv ved å holde fast på tilgivelsen fremfor hatet.

– Men hva om situasjonen hadde vært annerledes? Hva om jeg hadde vært til stede i situasjonen og sett at gjerningspersonen hadde skutt min far og smilt til meg. Ville det ha generert andre følelser? Ville jeg da følt et fravær av sinne og kjent på at tilgivelsen var det rette? Jeg aner ikke svaret på det, Tilgivelse er ganske grunnleggende i den kristne tro. Men er det så enkelt at fordi jeg er kristen må jeg tilgi av den grunn? spør Kjetil.

Selv tror han ikke det.

– I denne saken har nøklene til den gode livskvalitet for meg vært forberedelse, å gripe utfordringer og tilgivelse.

Ingen ba om tilgivelse

Han sa ikke til gjerningspersonene at han hadde tilgitt dem. Dette fordi han på den tiden fremdeles var i en prosess hvor han forsøkte å forstå hva tilgivelse betød i sitt eget liv.

– Jeg kunne ikke si det til dem hvis jeg ikke kjente det fra dypet i mitt hjerte, sier Kjetil.

Gjennom prosessene kom han til den erkjennelsen senere.

– Jeg kjente fra hjertet at jeg hadde tilgitt dem, sier han.

– For noen betyr en tilgivelse at ugjerningen gjenopprettes, at ting skal repareres, og settes i samme stand som før. Det var ikke mulig fordi pappa var drept. For noen må det være slik at den ene ber om tilgivelse. Ingen av gjerningsmennene hadde bedt meg om noen tilgivelse. For andre kan det å tilgi være uavhengig av hva andre måtte mene. Slik var det for meg. Det var jeg som kunne nyte godt av tilgivelsen. Jeg har flere ganger selv trengt å be om tilgivelse når jeg har gjort noe urett mot andre, sier Kjetil.

Møtene han gjennomførte med gjerningsmennene var fortrolige. Det konkrete innholdet fra samtalene vil ikke Kjetil dele med andre, for det skulle være mellom han og dem. En gjensidig respekt.

 STORSINN: Kjetil Klungland valgte å tilgi mannen som skjøt og drepte faren hans. Det var en beslutning han tenkte og reflekterte mye over. – Kunne jeg tilgi han som drepte pappa? Ville jeg da si at det var «greit»? Ville jeg da si at jeg hadde glemt det som hadde skjedd? Foto: Marie von Krogh

– Gjennom rettssaker og prosesser har jeg fått med meg mye nyttig lærdom. Ved at jeg fikk innsyn i kriminelles hverdag, hvordan de  tenkte og hvordan de hadde det. Jeg har fått trening i å håndtere media og jeg har fått trening i å stå i en krise, sier Kjetil.

– Vil du møte en ny eventuell krise på samme måte?

– Jeg må være ydmyk for at jeg ikke vet hvordan min neste krise i livet vil oppleves. Kanskje jeg da vil reagere helt annerledes? Men det jeg vet er at det hjelper å klamre seg til et fokus. Med tanke på forberedelser så tror jeg politifolk forstår hva jeg mener med dette. Det å tenke gjennom hva som kan skje. Men det er lett å gå i en fallgruve med å bekymre seg for morgendagen. Det er ikke konstruktivt. Men det å tenke igjennom hva en kan gjøre dersom det som ikke skal skje, skjer. Da har i alle fall jeg opplevd at jeg var mer rustet til å håndtere utfordringen, enn om jeg ikke hadde vært forberedt.

Tok utfordringer

Drapet på faren stilte Kjetil overfor oppgaver og utfordringer han grudde seg til. Men i stedet for å unngå å ta utfordringene, forberedte han seg, og tok dem. Det ga en god mestringsfølelse.

Ett år etter drapet, fikk Kjetil tilbud om å være med i en sorggruppe. Dette takket han ja til og han ble etter hvert med som leder for andre sorggrupper. Der møtte han mennesker som syntes sorgen var vanskelig. 

Bitterhet er den giften du selv velger å svelge, som du håper rammer andre.

Kjetil Klungland

– Jeg så flere ganger at det de syntes var vanskelig, ikke var vanskelig for meg. Det gjorde at jeg stilte meg spørsmålet: Hva var det de gjorde, som jeg ikke gjorde? Det jeg så var at flere av dem ikke tok utfordringer, de ville ikke se steder der ting hadde skjedd. De ville ikke eksponere seg. Mens jeg gjorde det motsatte. Jeg kjørte samme kjørerute som min far gjorde da han ble drept og jeg så ham. Jeg lette hele tiden etter informasjon. Jeg tror at grunnen til at jeg i dag ikke kjenner på vonde følelser, er fordi jeg har tatt utfordringene, sier Kjetil.

Med tanke på hevn og tilgivelse, sitter Kjetil igjen med refleksjoner om hva det er i den enkeltes situasjon som gjør det vanskelig å tilgi. Han spør: Hva gjør det med hjertet, hvis man ikke fokuserer på å tilgi?

– Dette har vært noe av det viktigste jeg har lært, og min metode har fungert for meg. Men selvsagt, det er langt fra en fasit for alle andre. Jeg er svært ydmyk ovenfor mennesker som står i ting som er vanskelig å tilgi. Men jeg tror noen av mine læringspunkter kan være av nytte for andre, sier Kjetil, som avslutter med to læresetninger han har lest og reflektert over:

- Bitterhet er den giften du selv velger å svelge, som du håper rammer andre. Tilgivelse kan ikke gjøre noe med fortiden, men det kan gjøre noe med fremtiden. 

LES OGSÅ: Syndebukken - DEL 1: Hva skjedde egentlig med Birgitte Tengs-etterforsker Stian Elle? 

Til toppen