– Uten støtten hadde jeg sluttet som politi

Samtidig er det klart at en tidligere volds- og narkodømt 32-åring er tiltalt for grov vold, samt vold mot tjenestemannen, og risikerer mange års fengselsstraff.

Spaneren pådro seg 14 brudd i ansiktet og hodet i fjorårets verste politivoldepisode, og har fått varige mén etter angrepet.

– Da jeg våknet opp på sykehuset, var det første jeg sa til kona mi at «jeg slutter i politiet - det er ikke verdt det», erkjenner politibetjenten nå.

Ved siden av ham lå hans nyfødte datter, og han ønsket ikke å risikere at hun skulle måtte vokse opp uten en far.

Men enorm og uvanlig stor støtte fra kolleger og ledelse i Oslo-politiet, har gjort at han har ombestemt seg og gått tilbake i 50 prosentstilling som narkospaner. Om litt skal han tilbake for fullt.

– Uten denne støtten hadde jeg ikke vært i etaten i dag. Oppfølgingen fra min ledelse er et eksempel til etterfølgelse, skryter han.

Treg saksgang

Spesielt trekker 33-åringen fram politiinspektør Arne Solberg og visepolitimester Roger Andresen, som var meget tydelige både internt og eksternt.

– Kriminelle skal heller ikke vinne. Hadde jeg sluttet, hadde en voldsmann klart å fjerne en politimann fra gata. Det var et faktum jeg ikke kunne forsone meg med, sier han.

32-åringen som står bak overfallet, er tiltalt for å ha slått politispaneren ned ved å bruke albuen mot hodet hans. Politimannen var bevisstløs før han styrtet forover mot fortauet. Han pådro seg brudd i hodeskallen, begge øyehulene, begge kinnbena og i overkjeven.

Bruddene kom som følge av slaget, fallet og den påfølgende sparkingen og trampingen mot hodet hans. Gjerningsmannen kom seg deretter unna sammen med kompisene, men ble pågrepet noen dager senere og varetektsfengslet i fire uker. Deretter ble han overført til soning av en narkodom.

Politimannen er ikke like imponert over tidsbruken i saken. Spesielt har det vært en påkjenning at den ferdig etterforskede saken ble liggende lenge før siktelsen ble oversendt statsadvokaten i Oslo.

Da den kom tilbake til politiet derfra, var den korrigert til en tiltale for overtredelse av straffelovens paragraf 229, tredje straffalternativ. (se faktaboks) Dom etter tredje straffealternativ øker muligheten for en meget lang straff. Fordi 32-åringen tidligere er voldsdømt, kommer også straffelovens § 61 til anvendelse (se faktaboks).

– Jeg skal følge hele straffesaken, det har jeg bestemt meg for. At han ser meg i retten, gjør meg ingen ting. Jeg skal også se tilbake på ham, sier politibetjenten.

Gjennom forsikringsordningene til Politiets Fellesforbund (PF), har han fått økonomisk kompensasjon for bruddskadene. I disse dager er også bistandsadvokaten fra kontoret til PF-advokat Terje Scavenius i gang med å forberede oppreisningssaken, mens spørsmålet om mén-erstatning skal opp senere.

Rettssaken er berammet til den 25. februar.

Fikk varige mén

Slag mot frontallappen (pannen) under angrepet i fjor, har gjort at narkospaneren har mistet mye av luktesansen. Denne skaden ser ut til å bli varig.

– Det er slett ikke bra for meg, som nettopp bruker lukt til å påvise ulike narkotiske stoffer, sier han.

Men politimannen er glad politistasjonen han jobber ved, har kraftsamlet og økt antall spanere på jobb fra to til fire.

– Når vi er flere, er vi bedre rustet til å håndtere vanskelige personer. Jeg tviler også på om mannen hadde turt å angripe meg om det hadde stått mye uniformert politi i gaten, sier han.

33-åringen har også gjort seg noen tanker om hvordan politifolk i lignende saker kan slippe unna unødvendig belastning:

– Skaff deg bistandsadvokat umiddelbart. PF ringte meg rett etter overfallet, og tilbød en advokat. Dette har vært uvurderlig for meg og min kone. Han har purret og mast på vegne av meg, og skaffet dokumentasjon til forsikring, og så videre. Ta også imot hjelp som tilbys fra venner og familie. Det avlaster i en tung periode. Og vær fysisk og mentalt rustet for at alvorlige ting kan skje deg som politi. Jeg var ikke mentalt nok forberedt på at noe så alvorlig kunne skje meg, sier 33-åringen, og fortsetter:

– Vi må bare innse at vi må snakke om sånne ting med familien, om at noe alvorlig kan komme til å inntreffe, for å være mest mulig forberedt.