Statistikk er farlig det...

Hvorfor er disse statistikkene og tallene så farlige hvis de blir brukt uriktig?

Det meste vi gjør i politiet blir målt og veid i statistikk. Politidirektoratet blir målt - politidistriktene, politimesteren osv.

De tallene som fremkommer blir brukt til å belønne, straffe, bekrefte - og som mål for om vi har lykkes eller ikke. Derfor er det utrolig viktig at alle har lik forståelse av grunnlaget, og hvordan disse tallene er innhentet.

La oss ta noen eksempler:

Proposisjon til Stortinget - Prop. 1 S (2010 – 2011) – som er styrende for hele vår drift, s. 82 pkt. 3 Hovedutfordringer for politiet, bygger på publikumsundersøkelsene som Politidirektoratet gjennomførte i 2009.

Publikumsundersøkelsen, som blir utført hvert år av Politidirektoratet, skal gi svar på om politiet har levert den ”varen” som publikum etterspør, og om publikum er fornøyd med politiet. 200 personer blir plukket ut i hvert politidistrikt fra forskjellige grupperinger: gamle, unge, etnisk norske osv. 200 er tilstrekkelig (ut i fra forskning) for at man skal kunne dømme et politidistrikt med 600 000 innbyggere om de har lykkes eller ikke.

Et viktig målekriterium er antall anmeldelser som er mottatt. I et politidistrikt la man ned 9 av 11 lensmannskontorer, utrolig nok ble det betydelig færre anmeldelser, og politidistriktet fikk anerkjennelse for det gode arbeidet de har utrettet.

De hadde sikkert fått enda bedre tall hvis de la ned alle lensmannskontorene og lot publikum anmelde alt via internett!

Bladet Norsk Politi 1 2011 har store oppslag om at kriminaliteten går ned.

Kriminologene Stian Lid og Reid J.: ”Stene i Statistisk Sentralbyrå (SSB), har gjennomgått tallmateriale for de siste 10 årene og konklusjonen deres bryter med det bildet folk flest har av kriminaliteten her i landet. Antall lovbrudd er nemlig ikke stigende.”

Deres analyser og politidirektoratets tallmateriale støtter SSBs funn.

Det Norske folk har en annen oppfatning. Politiets nasjonale innbyggerundersøkelse fra 2010 viser at 77 % har inntrykk av at det har blitt mer kriminalitet i Norge.

I samme artikkel kommenterer seksjonssjef for avdeling for analyse og forebygging Erling Børstad, ”Nedgangen har sammenheng med mye bra forebyggende politiarbeid som gjøres rundt omkring i landet… Det er hovedsakelig nedgangen i vinningskriminaliteten som gjør at den totale mengden kriminalitet er synkende. Vinning utgjør halvparten av alle anmeldte forhold”.

En undersøkelse gjort av Jostein Bakke i regi av PHS i 2011 – ”Hva koster kriminaliteten?” viser at kun 1/3 av tyveriene blir anmeldt til politiet. (VG 17. nov. 2011)

Her har vi store mørketall fordi rundt to tredjedeler av alle saker ikke blir anmeldt, og da er ikke naskeriene tatt med. Hvorfor anmelder de ikke dette til politiet? – Dette sier vel mer om publikums tiltro til det arbeidet politiet gjør?

For noen år siden ble det besluttet at man ikke skulle ta blodprøve av personer det luktet alkohol av, men kun benytte intoxilayser, slik at man sparte penger på utgiftene til lege, og til prøvetaking på RMI (Rettsmedisinsk institutt). Dette pågikk over tid, og etter ca 6 mnd kom det ut en ”gladnyhet” i en pressemelding fra RMI. Nå viste statistikken at det var langt færre som kjørte med blandingsrus enn tidligere!

Vi som kjente bakgrunnen for denne statistikken kunne ikke sitte og rolig å la ”alle bli lurt”. Vi tok da kontakt og fortalte hvorfor de hadde fått denne nedgangen. Dette førte til at det ble slutt på kun å benytte intoxylaiser, og det ble dessverre økte kostnader for politidistriktene.

Oppklaringsprosent er også en av de viktigste måleparameterne i politiet. Hva gjør man for å lykkes her? Jo, det er forholdsvis enkelt, man konsentrerer seg om å ta narkomane med narkotika, disse kan man sikte for både salg, bruk og besittelse. Denne metoden har blitt benyttet ved mange politidistrikt. I følge avgått politidirektør Killengreen, ble dette ikke gjort ved politidistriktene!

Heldigvis var riksadvokaten oppmerksom på dette og i dokumentet: ”Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen i politiet 2010” s. 4, står følgende ”Det er ikke relevant hensyn å øke antall siktelsespunkter i hver enkelt narkotikasak, som har høy oppklaring, for derved statistisk å bedre politidistriktets resultater”. Da kan man håpe på at det er slutt på denne praksisen?

Det er mange flere enkle metoder som benyttes for å få ”gode” måltall, slik at man lykkes. Vi tilpasser oss over tid de måltallene vi blir målt på. Ingen ønsker å mislykkes, og i hvert fall ikke vi ledere.

Hvem eier sannheten om tallene?

Jeg mener at det må finnes andre målekriterier for det arbeidet politiet gjør, og vi må være oppmerksomme på at det er ikke alt som kan måles.

Til toppen