Speilkopierte databeslag – hvem skal ha innsyn?

Problemstillingen er dagsaktuell og et naturlig resultat av at både fornærmede og mistenkte i stadig større grad benytter seg av advokater og profesjonelle hjelpere som legger ned betydelig arbeid i å sette seg inn i straffesakens faktum.

I en lagmannsrettsavgjørelse kom retten nylig til at siktedes forsvarer skal ha samme innsyn i speilkopiert databeslag som politiet. Til støtte for sin avgjørelse benyttet retten blant annet en 25 år gammel høyesterettsdom (Rt 1986 s 1149). På den tiden fantes ikke den teknologien som dagens speilkopiering bygger på.

En speilkopi av en server i en middels stor bedrift vil alltid innehold ting som ikke har den minste relevans for saken. Sjansen er i tillegg stor for at en slik speilkopi dessuten inneholder forretningshemmeligheter, privat, sensitiv informasjon om ansatte og ikke minst betroelser mellom advokater og deres klienter. Felles for all denne typen informasjon er at det ikke er hjemmel for å beslaglegge den. Likevel har det vært utviklet en praksis med speilkopiering av servere og datamaskiner i straffesaker.

Beslag av papirdokumenter og datalagret informasjon foregår på vidt forskjellige måter. Ved ransaking av papirdokumenter foretar etterforsker en stedlig relevansvurdering for å begrense omfanget av dokumenter som ikke har betydning for saken samt å luke ute advokatbetroelser. Dette lar seg ikke gjøre ved «ransaking» av datalagret informasjon. Metoden blir dermed at «åstedet» kopieres og bringes inn for gjennomgang. Senere gjennomgang består i å søke frem relevante bevis i form av såkalte søkeindekser.

Teknologien skaper her problemer for jussen. For hva er egentlig en speilkopi av en server og hva inneholder den? Er det beslag, sakens dokumenter eller er det noe annet? Svaret beror på hvem man spør. Men noen kan likevel stadfestes i forhold til de store bedriftsserverne: Selv om man setter et stort antall etterforskere i sving med å prøve å fjerne dokumenter som ikke er relevant for saken eller av andre årsaker ikke kan beslaglegges, så vil man ikke lykkes.

I sin avgjørelse la lagmannsretten stor vekt på prinsippet om likebehandling av partene, altså politiet og mistenkte. Lagmannsretten fattet ikke sin avgjørelse i blinde. Dommerne var fullt inneforstått med at den aktuelle speilkopien inneholdt en stor mengde informasjon hvor mesteparten av dokumentene mest sannsynlig var «uten interesse for avgjørelsen av straffesaken».

Samtidig utrykker retten et ønske om bedre regler på dette området. Skal politiet kunne fortsette å ta speilkopier av data i forbindelse med sikring av bevis, kan det hende man burde innføre mer rigide rutiner for hvordan politiet selv behandler materialet. En måte å gjøre dette på kan være å skrive protokoll over egen gjennomgang tilsvarende kravet for skriving av ransakingsrapport.

Jeg tror lagmannsrettsavgjørelsen vanskelig vil stå seg på sikt (selv om den i første omgang skulle bli stadfestet av Høyesterett). En beslutning om fullt innsyn for partene i en speilkopiert dataserver er så problematisk ut fra personvernhensyn, at det kan medføre at speilkopiering, slik den praktiseres i dag, opphører. Men sikker skal man ikke være. Den som venter får se.