Speilkopier ikke å anse som bevis

Hos politi- og påtalemyndighet er det nå stor lettelse.

Hva slags dokumentinnsyn forsvarer skal få etter at tiltale er tatt ut er en stadig konfliktlinje mellom Påtalemyndigheten og forsvarerne. Nokas-saken brøytet veg for at forsvarerne fikk vesentlig mer innsyn i politiets bevismateriale enn tidligere. Plutselig kunne vi høre lydopptak fra de intense minuttene under skytingene som var lekket til media.

For politi- og påtalemyndighet ble den nye rettspraksisen utfordrende. Etterretningsinformasjon og bakenforliggende opplysninger ble med ett ansett for å være saksdokumenter, og politiet fikk problemer med å holde informanter og «hemmelig» informasjon skjult. I politiet er det samtidig fremkommet erkjennelser at det var en uheldig praksis med å opprette såkalte «0-dokumenter» (dokumenter som ikke ble fremlagt i retten) og en egen redigering av straffesaker, noe som også resulterte i at politiet tapte enkelte prinsippsaker i Høyesterett.

Store konsekvenser

Etter at den digitale verden gjorde sitt inn­tog i politiets beslag, har dette skapt nye utfordringer for tolkere av et lovverk som ikke nødvendigvis var innrettet mot digitale spor. Det er særlig når politiet foretar såkalte «speilkopier» (se fakta­boks) av databærere for videre undersøkelser dette gjør seg gjeldende. Spørsmålet har vært om disse speilkopiene er å anse som beslag, og dermed en del av sakens dokumenter som skal utleveres partene, eller ikke.

Konsekvensen av å definere speilkopier som beslag ville fått store konsekvenser, fordi det ved speilkopiering av databærere gis tilgang til store mengder informasjon som er saken uvedkommende. Dette kan representere enorme datamengder det er umulig å gjennomgå rent fysisk. Derfor bruker politiet spesielle søkeprogrammer, som gir politiet mulighet til å finne dokumenter med interessant informasjon.

I denne informasjon kan det ligge forretningshemmeligheter som er straffesaken uvedkommende, men som i gale hender kan være ødeleggende for bedriften. Eller det kan være svært personlig informasjon som på ingen måte skal i hendene til den tiltaltes forsvarer.

– Med Høyesteretts kjennelse har domstolen presisert hvordan en lov som ikke var tilpasset moderne informasjonsteknologi skal tolkes, sier statsadvokat Håvard Kampen i Økokrim.

Det var han som prosederte saken i Høyesterett, hvor Christer Tromsdals advokat krevde innsyn i alle politiets speilkopier og programvare i en pågående straffe­sak. Høyesterett bestemte at tiltalte ikke får tilgang til hele speilkopien, men kun de dokumenter som politiet henter ut av den digitale kopien. I tillegg bestemte Høyesterett at politiet på anmodning fra forsvareren eventuelt skal søke frem relevant informasjon med søkeord foreslått av tiltalte.

Realbeslag

I Høyesterett prosederte forsvareren på at når politiet speilet en databærer, var alt innholdet på speilkopien å betrakte som del av sakens dokumenter. Mens påtalemyndigheten hevdet at man måtte forstå det slik at en speilkopi er et realbeslag. Kampen fastslår at gjennomgang av en speilkopi kan sammenlignes med analyse av en beslaglagt pistol.

– Vi leverer jo ikke ut en beslaglagt pistol til forsvareren. Det vi utleverer er analysen. Ønsker forsvareren å testskyte med en annen type ammunisjon, er det politiet som gjør testen, ikke advokaten. På samme måte forholder det seg med en speilkopi, sier Kampen.

I den innarbeidede praksis, kan forsvarer anmode om at det blir tatt konkrete etterforskningsskritt. Politiet kan etterkomme eller avvise dette. Avslag fra politiets side kan forsvarer bringe inn for retten. Deretter må partene gjøre det retten beslutter. Kampen likestiller speilkopien med all annen etterforsking.

– Høyesterett har med denne kjennelsen valgt å likebehandle speilkopien med andre beslag. Samtidig fastslår Høyeste­rett at det må være mulig for forsvarer å se hvordan politiet har funnet frem til sakens dokumenter, som for eksempel hvilke søkeord som er brukt. I det ligger at forsvarer må kunne kontrollere at politiet har gjort en fornuftig og hensiktsmessig undersøkelse, sier Kampen.

Ville skapt uholdbar situasjon

Hadde lagmannsrettens kjennelse blitt stående, kunne eksempelvis politiets gjennomgang og speilkopiering av alle databærere etter ofrene på Utøya blitt tilgjengelig for gjerningsmannen.

– Hensikten med gjennomgangen er jo å kaste lys over hendelsen denne dagen, ikke å kartlegge alt annet privat innhold som er saken uvedkommende. Skulle terroristen og 156 bistandsadvokater fått innsyn i alle ofrenes personlige filer og e-poster, ville det vært en helt uholdbar situasjon, sier Kampen.

– I store databeslag hadde lagmanns-rettens kjennelse ført til at vi måtte gjennomgå enorme mengder av beslag selv om vi mente det var uten relevans for straffesaken. Men det er ikke slik at de beslag politiet gjør er til fri disposisjon. Vi kan ikke hente ut informasjon som ikke er relevant for saken. Dette har Høyesterett nå fastslått, fortsetter Kampen.