Sovnet på puppevakt

Overtidoppdrag som puppevakt høres kanskje ut som en politimanns drømmeoppdrag. Og det ble det.

  • Endret

Påsken 1997 jobbet kollega Iver Fjæstad og meg et overtidssett på Lillestrøm bo- og behandlingssenter (LIBOS). Bakgrunnen for dette, var at en mannlig pasient der til tider var fysisk utagerende.

«Gubben» hadde i en alder av 66 år utviklet kraftig demens. Han hadde i alle år vært en aktiv idrettsmann, og blant annet gått veteran-VM på ski, gjennomført «Birken» flere ganger, og var i god form.

Han var ikke stor, men skulle være relativt seig og sterk etter mange år med fysisk fostring.

Modus operandi for denne mannen var at han ropte om hjelp, og da de kvinnelige sykepleierne kom for å hjelpe ham, kløp han dem i puppen. De ønsket nå politiets bistand som «puppevakt».

Da vi ankom til nattevakt, fikk vi beskjed om at pasienten hadde vært rolig, og stort sett holdt seg på rommet sitt. Nattevakta ble meget rolig, og det må sies at politiet duppet litt av i godstolen utpå morgensiden.

Klokka 07.45 kom det dog en eldre herremann ut på gangen, iført vinter under lang og helsetrøye, og begynte å rope «Hjelp – hjelp».

Før vi rakk å komme oss ut av stolen, var det en ivrig, og muligens glemsom sykepleierske som løp bort til ham.

Resultatet ble et «Au» og nok en blåfarget pupp.

Jeg tok tak i den gamle mannen for å føre ham inn på rommet. Han satte seg til motverge, og siden dette var en syk, eldre mann, var det liksom ikke tid og sted for å legge ham i bakken og sette på jern.

Så varsomt, men bestemt jeg kunne, førte jeg han inn på rommet hans, mens han sparket og slo rundt seg.

Her følte jeg at makker Iver gjerne kunne bistått litt med å holde beina hans, idet han var fæl til å sparke. Men Iver, som jeg hadde sett reise seg og komme etter meg, var ikke der.

Det ble til at jeg lempet mannen opp i senga, og holdt hendene hans fast over brystet med en hånd, mens jeg «blokka» sparkene hans med den andre hånda.

En sykepleier kom til, og satte en sprøyte i låret til pasienten. Jeg husker jeg tenkte «Det må jaggu være sterke saker», for det var ikke mye innhold i sprøyta.

Sykepleieren ba meg holde litt til, så skulle hun komme tilbake med mer beroligende. Men hvor var Iver?

Så var sykepleieren tilbake, satte en ny dose i låret på gubben, og han slokna tvert. Lettere irritert snudde jeg meg for å se hvor det var blitt av Iver.

Han satt lent inntil et bord bak meg, og sa: «Jeg fikk den jeg. Fy f… jeg fikk den».

I og med Iver satt som han gjorde, lettere foroverbøyd, og skar noen grimaser, regnet jeg med at et av sparkene til gubben hadde truffet Iver i «stentøyet».

Jeg spurte hva som hadde skjedd, og Iver fortalte da at en nervøs sykepleierske hadde kommet løpende til, trukket sprøyta fra hofta, og midt i rabalderet satt den i låret på Iver, og fyrt av en skikkelig dose med beroligende!

Iver, som ikke var særlig bevandret med beroligende medikamenter, gikk relativt fort av nett. Jeg måtte kjøre et tilnærmet brannmannsløft på ham, oghalvveis bære ham ut fra LIBOS og inn i bilen.

Turen gikk en snartur innom politistasjonen for å hente eiendeler han trengte, for deretter å transportere ham til bopel, legge ham i senga, og bre over ham dyna.

Godnattsang var ikke nødvendig, for gutten sov allerede godt. Både Iver og jeg skulle møte til nytt overtidssett på politivakta allerede klokka 15.00 samme dag.

Det hører med til historien at jeg måtte reise hjem til Iver og vekke ham. Aldri hadde han sovet så godt!

Historien ble fortalt på politivakta mang en gang i påfølgende tid, med en lettere indignert makker Iver som tilhører...

Til toppen