I Østfinnmark politidistrikt styrer Ellen Katrine Hætta - politimesteren som er raskere enn sin egen skygge.
I Østfinnmark politidistrikt styrer Ellen Katrine Hætta - politimesteren som er raskere enn sin egen skygge. (Foto: Thomas Haugersveen)

Sjef i skyggeland

I Politidirektoratets blindsone styrer politimester Ellen Katrine Hætta et lite distrikt med en stor nabo. Likevel er hun ikke redd for tale makta midt i mot.

  • Endret

Politimesteren i Østfinnmark politidistrikt er ikke som alle andre politimestre. Selv om media skriver at kvinnene forlater Humlegård, sier Hætta at hun ikke har tenkt seg andre steder. Dette fordi hun har lyst til å bidra til at befolkningen i Finnmark får et politi som er best mulig tilpasset innbyggernes behov og kriminalitetsbildet.

Hun er landets første politimester som også er same, og den første fra Kautokeino. Ei samisk bygd som i hennes oppvekst hadde litt over 3000 innbyggere.

– Kautokeino er mitt hjem, det er der min identitet stammer fra, sier hun, selv om hun flyttet ut som 16-åring for å ta videregående skole i Alta.

Hætta smiler
Hætta smiler Foto: Thomas Haugersveen
Smådriftsfordelene er mange og veldig underkommunisert i debatten rundt sammenslåing av politidistrikter, mener Hætta. Foto: Thomas Haugersveen

Kautokeino er Norges største kommune, større enn enkelte sørnorske fylker. Ei bygd hvor gruvedrift og reindrift var hjørnestenene. Nå er kun reindrifta tilbake. Ei bygd hvor primærnæringen møtte innflyttet norsk øvrighet gjennom politi, prest og lege.

– Oppveksten ga meg innsyn i hvor viktig kulturforståelsen er, og hva den har å si for å kunne forstå og akseptere hverandres ulikhet og behov, sier hun.

Mistet innpass

Fremdeles kan samer snakke om «nordmennene » som de andre. Den samiske identiteten står sterkt, og overgrepene det norske samfunnet gjorde med tvungen fornorskning og fornekting av det samiske, har historisk sett gitt grunnlag for en dypere mistro til øvrigheta – der politiet har vært plassert.

– Jeg merket at da jeg begynte å jobbe i politiet at jeg ikke i like stor grad fikk innpass og all informasjonen jeg fikk før. Samtidig tror jeg at det er viss stolthet i bygda over at jeg har tatt utdanning, og blitt noe de har både respektert og fryktet. At jeg har delt sorger og gleder med dem i tiden før jeg begynte i politiet, tror jeg har vært med på å gi tillit til den jeg er i rollen jeg har nå. Heldigvis er det blitt mange med samisk bakgrunn som har fått utdanning nå, sier Hætta.Nå er hun der selv, som politimester og selve inkarnasjonen på øvrigheta og makta.

Tre om Hætta

Lars Fause.jpg
Lars Fause.jpg

Lars Fause, førstestatsadvokat i Troms og Finnmark statsadvokatembeter:

– Hun er faglig sterk, grundig og utviser et meget godt skjønn. Hun er samtidig objektiv til fingerspissene og evner å se menneskene bak tiltalebeslutningen. Det var synd å «miste» henne som statsadvokat, samtidig som det var meget bra, både for oss og for politiet, at hun ble politimester i Øst-Finnmark. Hun kommer garantert til å nå både høyt og langt, om hun bare ønsker det selv!

jan erik haug.jpg
jan erik haug.jpg

Jan Erik Haug, sjef for Grensevakten

– Jeg verdsetter at Hætta har integritet, og sier hva hun mener, at hun er rett frem og ikke går rundt grøten, og at hun har vilje og evne til samarbeid. Hun er folkelig sagt i vater og godt jorda.

Odd Børre Evensen (1).jpg
Odd Børre Evensen (1).jpg

Odd Børre Evensen, leder for PF i Østfinnmark

− Hun er en hardtarbeidende dame som jobber for at våre innbyggere i Østfinnmark skal ha et best mulig polititilbud ut ifra rammene som blir gitt. Hun er dyktig til å rose sine medarbeidere når det er på sin plass. Det gjør hun ofte.

Hun husker tilbake en gang hun skulle aktorere i en straffesak hvor en gutt fra hjembygda sto tiltalt. Gutten viste hun var fra Kautokeino, og han henvendte seg til henne rett før rettsforhandlingene startet.

– Jeg trodde han hadde misforstått min rolle, så jeg sa til han at min rolle som aktor var å få han dømt. Da svarte han: «Men du skjønner i hvert fall at når jeg sier noe, så forstår du hva jeg mener. Blir jeg dømt, blir jeg i hvert fall ikke urettferdig dømt». Han hadde skjønt min rolle. Men det å bli bedømt av en likeverdig, slik han gjorde et poeng av, gjorde inntrykk. Jeg tror han hadde hatt større problemer med å akseptere utfallet av saken hvis det var en etnisk nordmann som hadde gjort samme jobben som aktor, sier Hætta.

Hun tror det er viktig at de som innehar posisjoner, særlig i Finnmark, fortsetter å være seg selv.

– Vi bør ikke innta en annen rolle enn før vi fikk posisjonen, mener politimesteren.

Hun legger vekt på å være seg selv. Graden av selvhøytidelighet er lav. Til fotoseansen forut før intervjuet kommer hun med vind i håret rett fra et møte. Makeupprodusentene tjener lite på henne. Hun er seg selv.

Hytte i byen

Grunnen til at hun valgte å jobbe i politiet var et ønske om å gjøre noe godt for hjemfylket.

– Ja kanskje det er naivt å si det slik, men dette er den helt ærlige grunnen til at jeg valgte politiet, sier hun, og setter et par bestemte, men samtidig milde øyne i meg.

Etter to års høgskolestudier innen administrasjon og ledelse, ble det juridikum i Tromsø. Politikarrieren begynte i 2001, da hun fikk jobben som politiadvokat i det som da het Sør-Varanger politidistrikt, som senere ble slått sammen med Vardø og Vadsø politidistrikter.

Hun ble også påtaleleder, før hun det ble en visitt til Tromsø som statsadvokat. Flere av hennes saker endte opp i Høyesterett med resultat i favør påtalemyndigheten. Men behovet for å være mer operativ gjorde at en karriere i politiet lokket henne tilbake til påtalelederstillingen i Kirkenes.

Hun kjente på en lyst til å prøve seg i en politimesterstilling, og ønsket å være i posisjon når forgjengeren skulle takke for seg.

– Jeg følte jeg hadde mer å tilføre i det operative hvor jeg kunne bidra i startfasen i straffesaker, og være med på å ta prioriteringer som politiet gjør. Rett og slett å være der man bestemte seg for hva som var riktig og viktig å ta tak i.

Hun tenker i det hele tatt annerledes, Ellen Katrine Hætta.

Da familien diskuterte kjøp av ei hytte, landet de på å kjøpe seg et feriested nær venner, et sted uten behov for vedlikehold og med gode kommunikasjoner. Et sted der sønnen kunne leke ute, et sted der sommeren var litt mer forutsigbar enn Kirkenes.

Løsningen ble en leilighet på Mortensrud utenfor Oslo. Leiligheten kaller hun hytta, med beliggenhet rett ved den helt ukjente Ljanselva.

Ellen Katrine Hætta på scooter.jpg
Ellen Katrine Hætta på scooter.jpg Foto: Privat

0-100 på noen sekunder. Og politimester Hætta har selvfølgelig startnummer 112. Foto: Privat

Startnummer 112

Vi våger påstanden om at Hætta er landets raskeste politimester på to hundre meter. Med et uvær av en snøscooter på 800 kubikk, deltar hun i dragrace landet rundt. Når den fem meter brede målstreken passeres, er farten 150 km/t. Reaksjonstid, fokus og en smule dristighet er nøkkelegenskaper. Beste plassering er tredjeplass i nordisk mesterskap, der det ikke skilles mellom dame og herreklasse.

– Det ville jo vært diskriminerende, sier Hætta og smiler.

Hun sitter blant annet i Likestillings- og diskrimineringsnemnda oppnevnt av Regjeringen. Det er et domstollignende organ som sier ja eller nei i saker som diskrimineringsombudet har behandlet.

Om det å kjøre snøscooter-dragrace sier hun:

– Jeg ble med fordi mannen min, som selv kjører dragrace, hadde en scooter som gikk ekstra godt. Da han spurte om jeg ville kjøre, sa jeg naturligvis ja. Foran en konkurranse, merket mekanikerne scooteren med startnummer 112. De syntes dette nummeret var bedre enn startnummeret jeg egentlig hadde, sier hun.

Den beste starten får hun når det er optimal kontakt mellom scooterbeltet og underlaget. Står hun for langt bak, steiler maskinen, og det blir for lite kontakt med underlaget. Står hun for langt fremme, spinner beltet uten å få nok grep.

– Derfor går den optimale starten med et ørlite skiløft, sier Hætta.

Starten foregår på et scooterbelte som er satt fast i grunnen. Det gjør at startrykket som kommer når hestekreftene slippes løs, er formidabelt.

– Jeg er så konsentrert ved starten, at jeg egentlig ikke vet om jeg føler noe annet enn konsentrasjon. Mot slutten av løpet må jeg få styrt scooteren mellom målstolpene. Gleden ligger i å reagere raskere enn startlyset, få god kontakt mellom beltet og snøen, og føle at dette går bra, sier Hætta.

En gang de hadde trent start og kjøring i mange timer, kjente hun at hendene etter hvert stivnet, så hun meldte til ektefelle og mekaniker at hun ikke klarte flere starter. Mekanikeren svarte: Tull og tøys, du tar en start til.

– Jeg kunne jo ikke gi meg når de trykket til, så jeg tok en start til. Alt gikk bra til jeg kom til mål. Men da jeg skulle skifte grep for å bremse med håndbremsen på scooteren, ville ikke hendene lystre, og jeg fór utfor en skrent etter målområdet. Heldigvis har jeg kjørt mye scooter, så jeg klarte å manøvrere scooteren ned skrenten, og gasset meg opp tilbake til målområdet. Da sa mekanikeren: «Nå tror jeg vi tar kvelden». De hadde vært bekymret da jeg forsvant for dem, sier hun med et smil.

Brenner for Finnmark

Hætta er lei av at det både i og utenfor etaten har vært mye fokus på det politiet har mislykkes med.

– De to politidistriktene i Finnmark produserer landets beste politiresultater. Vi har en forskjellighet fra politidistriktene lenger sør i landet som er vanskelig å forklare, og vi føler slett ikke at vi er mislykket. Til det er tallenes tale tydelige, vi presterer godt på de målbare tallene, fastslår Hætta.

Hun ergrer seg over at 22. juli-kommisjonens rapport nærmest erklærte politiet som udugelig.

– Det er grunn til å merke seg at det er mye av politiets arbeid og aktivitet som ikke er gjennomgått, verken av 22. juli-kommisjonen eller politianalysen, sier Hætta.

Hun advarer mot at elendighetsbeskrivelsen og en delvis erkjennelse av dette, kan få en konsekvens for kulturen i politiet som ikke er bra for utviklingen i etaten. I flere debatter har Hætta advart mot å slå sammen Finnmark-politiet med politidistriktene i Troms og Nordland. Hun har erfaring med å slå sammen politidistrikt fra før, da tre politidistrikter ble til ett under den forrige politireformen.

– Jeg så da at vi ikke hadde tatt høyde for den kulturelle ulikheten som fantes i de tre distriktene. Vi så at folk i så nære og delvis like politidistrikter kommuniserte på veldig forskjellig måte, og verdiene var ulike. Det som skjer når man ikke forstår hverandres kultur og verdier, og man ikke erkjenner forskjellig kultur, er at man mister noe på kommunikasjonen. Dette mener jeg er særlig viktig i vår etat hvor yrkesvalget er et verdivalg på mange måter. Hvis man ikke kommuniserer godt, får man ikke den samme plattformen å stå på, sier Hætta.

Hun relaterer dette til den kommende strukturendringen.

– Politianalysen legger veldig opp til at det skal være «ett» politi, og man legger opp til at de nye store politidistriktene skal bli like. Jeg opplever at man ikke anerkjenner de forskjellighetene i geografi og kultur som faktisk er gjeldende, sier Hætta.

Fare for åpenheten
Hætta avlangt
Hætta avlangt Foto: Thomas Haugersveen

Å være politimester i et såpass geografisk stort distrikt som Østfinnmark gjør noe med vurderingen av ressurser. Det er ikke mulig å få rask bistand utenfra.

– Det er derfor jeg sier vi skulle hatt brøytebiler med blålys. Været og og avstandene gjør at uforutsigbarhet egentlig er forutsigbart. Å være politileder her i nord, langt borte fra alle andre, gjør at man må øve på å være sterk alene og du lærer å pleie relasjon med dem du har. Det du ser er det du får, sier Hætta.

Hun mener at landet ikke kan ha et helt likt politi over hele landet, fordi det er så store forskjeller på kultur, geografi og kriminalitetsbilde.

– Det går ikke an å komme til Kjøllefjord med lakksko og findress for å gjøre polititjeneste. Enhver som kommer hit opp for å gjøre polititjeneste hos oss må gjennomgå opplæring og justering før man er operativ i Finnmark. For det handler om å fylle politirollen der man er. Politirollen vil være ulik på Stovner og i Kjøllefjord, sier Hætta.

Under vårens forskningskonferanse på Politihøgskolen var Hætta en av de inviterte foredragsholderne. Temaet var kultur og ledelse. Fra talerstolen fortalte hun om sin erfaring som politimester, og at det stort sett var ganske taust på telefonen fra Politidirektoratet (POD) annet enn de årlige styringssamtalene.

– Den eneste gangen jeg hører noe fra POD, er når jeg har sagt noe i media de er kritiske til. En gang hadde jeg en uttalelse om at politiet i Oslo kunne kjøre el-biler.

Da twitret politidirektørens strategiske informasjonsrådgiver følgende: «Ellen Katrine som vanleg spissformulert i VG Helg».

– Var det et forsøk på å ufarliggjøre meg som politimester i samfunnsdebatten? Fordi jeg av og til sier noe som går den aksepterte mening imot? spør Hætta.

– Jeg har nok følt at jeg har måttet stå til rette for kommunikasjonsavdelingen i POD etter uttalelser i media, for eksempel dette med at UP burde være under politimesters styring og ledelse. Men jeg er slik skapt at jeg sier det jeg mener og det er kanskje ikke alltid like lurt på mange måter. Vi bør ikke ha redsel for negative medieoppslag i politiet. Jeg har tro på den åpne debatten. Men hvis det viktigste er å ha ryggen fri, da blir det ikke mye samfunnsdebatt, fortsetter politimesteren.

Hun tenker likevel at politimesterjobben er selvstendig.

– Man har fått et mandat og en pengesekk, og skal gjøre jobben best mulig ut fra forutsetningene som ligger der. Ut fra en slik forståelse, kan jeg ikke si at jeg savner tettere kontakt med POD. Det kan ikke være meningen at POD skal detaljstyre politidistriktene. Det har heller ikke vært slik at jeg ikke har følt jeg kunne ringe og spørre hvis det var noe jeg lurte på.

Humlegårds kvinne?

I media har det vært fokus på at det har blitt færre kvinnelige politiledere under politidirektør Humlegårds ledelse. Hætta svarer dette på spørsmålet om hun blir: – Jeg har ikke tenkt meg noen steder. Selv har Hætta frontet en uenighet med dem som vil slå sammen Østfinnmark politidistrikt med Vestfinnmark, Troms og Nordland.

– Jeg ser selvsagt personlige karriere muligheter i et stort nordnorsk politidistrikt, men i denne prosessen er det underordnet. For meg det to ting som er viktig. Det ene er å ha fokus på hva som gir den beste polititjenesten for innbyggerne i Finnmark. Det andre er hensynet til mine ansatte. Jeg mener at de skal ha like gode karrieremuligheter og meningsfylte jobber som de har i dag. Min egen karriere er ikke viktig, sier Hætta.

Hun legger ikke skjul på at hun har fått interessante jobbtilbud fra andre. Men nå er det politiet som gjelder.

– Jeg har ikke lyst til at Finnmark skal utvikle seg til en fristat for kriminelle. Hvis man lytter til de som argumenterer for de store enhetene, er det mye snakk om robuste operasjonssentraler og robuste fagmiljøer i tilknytning til et hovedsete. Men jeg hører svært lite om publikums behov, og lokale tilpasninger. Her tror jeg det glipper i måten de tenker politiet formet for fremtiden. Vi har hatt kriminelle som kommer over Østersjøen, kjører hele den lange veien gjennom det «robuste» Sverige, gjennom Troms. Men hvor blir de tatt, jo, det er i Kirkenes sentrum. Fordi vi profilerer og følger med, sier Hætta.

Hun påpeker at det er bevist at mindre enheter utnytter ressursene bedre enn store.

– Smådriftsfordelene er mange og er veldig underkommunisert i debatten rundt sammenslåing av mange politidistrikter, sier hun.

I en debatt med sin kollega, politimester Sæverud i Troms på Nordlys.no, skrev Hætta «Ei lita kjærring får gjort mye mens ei stor snur seg», og snakket varmt for et Finnmark politidistrikt med en ledelse og prioriteringer nær befolkningen og de ansatte.

Hætta med forsvaret
Hætta med forsvaret Foto: Privat
Nærhet til Schengen-yttergrensa til Russland og samarbeidet med forsvaret er viktig i Østfinnmark. Her er Hætta ute på felles oppdrag med forsvaret. Foto: Privat

– Alt snakket om robuste sentrale enheter, svekker vår mulighet for å ha kvalitet ute i ytterste ledd. Med våre store avstander, er vi nødt til å kunne håndtere oppdragene med mannskapet som vi har der det skjer. Veiene blir ikke kortere, og været blir ikke bedre om vi får en robust operasjonssentral og kriminalavdeling i Tromsø. Vi skal svare samfunnet vi jobber i, sier Hætta.

Hun er redd distanse til en sentralisert ledelse også vil påvirke ressurstilgangen til mindre enheter.

Nærhet til grensa

Grenseproblematikken og nærheten til russergrensa har alltid satt politiet lengst øst i landet i en særstilling. Politimesteren i Østfinnmark er ansvarlig for den sivile delen av grenseovervåkingen og kontrollen som en del av Schengens yttergrense.

Enhver passering over grensen medfører nøye dokumentkontroll og sjekk av innreisetillatelse. Dette medfører betydelig merarbeid for politiet i Østfinnmark, sammenlignet med andre politidistrikter.

– Dette kan ikke sammenlignes med grenseovergangen ved Svinesund. Dette er et grenseovergangssted hvor vi skal ha 100 prosent kontroll på personer, dokumenter og kjøretøyer. Dette er Schengens yttergrense og Norges eneste landegrense til Russland. Vi har nær 50 årsverk knyttet til dette oppdraget, understreker Hætta.

I tillegg til at politidistriktet har mange politiårsverk til dette, har de også fått aksept for en unntaksbestemmelse hvor politimesteren har fått operativt ansvar for militære patruljer langs grensen under hendelser.

– Dette er en unik løsning som innebærer at politimesteren ber om å få overta kommando og kontroll over militærstyrker på grensen. Det kan skje plutselig, og da er det viktig at politimesteren er tilstede, og overtar mannskapene i samarbeid med sjefen for Garnisonen i Sør-Varanger eller Grensevakten. Ved at vi sitter sammen, kan sjefen for Grensevakten være trygg på at politimesteren disponerer militære mannskaper på en god måte, sier Hætta.

Hun fremhever betydningen av nærhet til grensen og sine russiske samarbeidspartnere, og ikke minst det formaliserte samarbeidet med Grensevakten og Grensekommisæren som forvalter den mellomstatlige grenseavtalen. Politimesterens ansvar strekker seg til den sivile grenseovervåkingen og kontroll.

– I dette arbeidet er det viktig at det strategiske nivået i politiledelsen er nært og tilstede. Hvis Norge flytter det strategiske nivået bort fra Kirkenes, passer det dårlig i forhold til russere, Grensevakten og Grensekommissariatet. Å møte med stedfortreder i møter med disse, vil være et brudd på diplomatisk kutyme. Her utøver vi daglig praktisk utenrikspolitikk for å oppnå stabilitet i forholdet til Russland. Til dette trenger vi forutsigbarhet og en konsekvent myndighetsutøvelse. Jeg tenker at det som skjer i Ukraina og på grensen til Estland, viser at det er behov for sterk sivil myndighet på den norsk-russiske grensen. Det kan vanskelig utøves fra Tromsø dersom det er tiltenkt å være politimesterens sete i forslaget til ny struktur for politiet, sier Hætta.

Frykter for samarbeidet

Hun frykter at et godt samarbeid på grensen med både norske og russiske samarbeidspartnere glipper, hvis dette skal utøves av en person som ikke har kjennskap til den store naboen i øst.

Daglig er det operativt samarbeid med Grensevakten, og det er faste arbeidsmøter mellom politimester, grensekommisær og sjef for Grensevakten. Den russiske grensevakten møter Hætta fire-fem ganger i året, det russiske sikkerhetspolitiet én gang i året. I tillegg kommer samarbeidet med den russiske narkotikakomiteen, politiet, etterforskningskomiteen og mange flere, også finske kolleger.

– Arbeidet på grensen er for viktig til at dette kan delegeres i fra Tromsø, sier Hætta.

Hætta vind
Hætta vind

Hun erkjenner at det er vanskelig å få folk til å forstå omfanget og betydningen av arbeidet på grensen, og at dette gir seg utslag i ressurstilgangen til politidistriktet og forståelsen for deres spesielle rolle, som det ikke er rom for i et politi som skal konstrueres likt for hele landet.

– Når vi hele tiden blir møtt med at våre budsjetter er høyeste per innbygger i landet, glemmer de at vi har nær 800.000 russere rett på den andre siden av grensen, 360.000 grensepasseringer over Storskog, opplæring av Grensevakten, og betydelige utgifter knyttet til grensekontrollen på grensa, sier Hætta.

Til toppen