Risikosport å bringe diskrimineringssaker inn for rettssystemet
29. april fant Høyesterett at det ikke forelå kjønnsdiskriminering da Louise Dedichen ble ansatt som leder for Forsvarets skolesenter i 2008. En annen, mannlig søker mente han var bedre kvalifisert.
Han mente det forelå diskriminering på grunnlag av kjønn. Dommen er interessant, og viser først og fremst at det kan være høyrisikosport å anlegge søksmål i denne typen saker.
Spørsmålet i saken var om det var lagt vekt på kjønn ved ansettelsen av Dedichen. Alle instanser fra Likestillings- og diskrimineringsombudet til Høyesterett, har vurdert saken ulikt og kommet til ulikt resultat.
Det er også min erfaring i andre liknende saker, flere fra politiet, at diskrimineringsaker blir vurdert svært ulikt i ulike instanser. Grunnen til dette er hovedsakelig at de ulike instansene vurderer bevisene ulikt.
Ulik bevisvurdering
Også dommerne i Høyesterett var uenige. De delte seg i et flertall og et mindretall. Uenigheten stod om hvordan bevisene skulle vurderes. Det er påfallende og urovekkende at våre høyesterettdommere kan vurdere faktum så ulikt. Rettens sammensetning blir således helt avgjørende for hvilket resultat man får. Det skaper ikke rettssikkerhet og forutsigbarhet.
Flertallet (fire dommere) i Høyesterett mente at Dedichen var vurdert som best kvalifisert til stillingen, og at det ikke var lagt vekt på kjønn ved ansettelsen. Kjønnselementet var bare en tilleggsbegrunnelse, uten avgjørende betydning.
Fremhevelsen av Dedichens kjønn var politisk motivert, for å vise at denne ansettelsen også var med på å løfte frem kjønnsperspektivet. Man kunne imidlertid ikke slutte ut i fra det, at kvinneperspektivet var et avgjørende argument for å utnevne Dedichen. Flertallet gir også arbeidsgiveren stor frihet til å vurdere og vekte de kriterier som blir satt for ansettelsen, og viser stor tilbakeholdenhet med å overprøve de vurderinger som er gjort. Forutsetningen er at kvalifikasjonskravene og vektingen er saklig og forsvarlig. Flertallet fant at så var tilfellet.
Mindretallet (én dommer) derimot, mente at Dedichens kjønn var sentralt i begrunnelsen, og at det forelå kjønnsdiskriminering. Dommeren mente at dette kom helt klart frem av bevisføringen for Høyesterett. At vitneforklaringer i etterkant har forklart at det ikke var lagt vekt på kjønn, kunne man ikke tillegge særlig vekt. Tidsnære bevis skal veie tyngst.
Statens formalbegrunnelse måtte gjennomskues, og man måtte se hva de tidsnære bevisene viste som den reelle begrunnelsen for ansettelsen.
Ny kurs?
Flertallet og mindretallet vurderer bevisene i saken helt forskjellig. Flertallet viser mer tilbøyelighet til å vektlegge bevis som er fremskaffet etter at det oppstod en tvist, enn de mer begivenhetsnære bevisene. Tidligere har Høyesterett vært svært restriktiv med å tillegge etterfølgende forklaringer noen vesentlig vekt. Man kan spørre seg om Høyesterett nå staker ut en annen kurs.
Uansett viser dommen at det er risikofylt å anlegge søksmål i diskrimineringssaker. Dersom bevisene er sprikende, er det nærmest umulig som rådgiver å forutse hvordan saken står og hvilket utfall den vil få. Dette er svært uheldig for et reelt og forutsigbart diskrimineringsvern.
