Kaptein Zlotenko og jakten på den døde sannheten

KYIV (POLITIFORUM): Før pinsen smalt det igjen. Tidlig fredag morgen ble Kyiv rammet av et kombinert luftangrep med russiske missiler og droner, særlig rundt den røde metrolinjen mellom Dnipro og Lisova.

Det var ikke lenge siden Politiforums møte med kaptein Bogdan Zlotenko (43) i Hovedavdelingen for Nasjonalpolitiet i Kyiv. Da var det ganske rolig hos ham. Trygt hjemme i Norge sendte vi noen flere spørsmål om hvordan krigen preget arbeidet. Han ba om litt tid.

«I det siste har det blitt mer arbeid. I går var jeg på et oppdrag der tre av våre redningsmenn omkom under slukking av en brann», skrev han.

De hadde begynt slukkingen, mens politiet sikret og dokumenterte åstedet. Så kom et nytt, kraftigere angrep mot det samme stedet. Tre redningsarbeidere mistet livet.

– Det var tungt å se kroppene deres, det svidde utstyret, de skuddsikre vestene – og å forstå at disse menneskene kom for å redde andre, og ble drept. Jeg tenkte at det kunne vært meg, sier Zlotenko.

Fra sykeseng til krig

To uker tidligere reiser han seg fra benken i parken like ved St. Michael-katedralen i Kyiv. Vi har snakket i timevis, etter at han møtte med én oversetter og to personer fra kommunikasjonsavdelingen. 

I fem måneder har Politiforum forsøkt å få dette intervjuet. Nå stiller han, og det er ingen røde linjer.

Det er et praktfullt forsommervær, en torsdag ettermiddag. Han tenner en sigarett, tar en telefon. 

Den har gitt lyder under intervjuet. Det er sol og skygge, varmt og deilig før den kraftigere heten slår inn i Ukrainas hovedstad.

Overalt klirrer det fra kafeer. Tøyet henger løst på de unge. På kaptein Zlotenko henger uniformen stram, selv om tiden har kommet for korte ermer.

Da storinvasjonen kom 24. februar 2022, var han skrevet ut av sykehus etter en kraftig runde med korona dagen før. Zlotenko dro rett i krisemøte i Nasjonalpolitiets hovedkvarter, i et historisk bygg like ved Sofia-katedralen. De fikk mer våpen og klare oppdrag.

Samme dag flyttet han likegodt inn på stasjonen. 

Der ble han i 40 dager.

– Jeg og en annen fulgte opp drap utført av fiendtlige sabotører i Kyiv, gjort for å spre panikk og frykt blant sivile. I tillegg voktet vi også vårt eget kontor, og vi måtte reagere raskt på alle utrykninger. Dessuten ønsket vi å være nær våre kolleger, sier Zlotenko.

De første 162 døde

Noen måneder inn i invasjonen kom krigen under en form for kontroll: Russerne ble presset ut av de sentrale områdene, kampene fortsatte i sør og øst. Mange politifolk dro også til fronten, noen frivillig, andre mobilisert.

Det er antatt at 10 prosent av politistyrken har gått til krigen. Da er det ingen vei tilbake før pensjon, død eller krigens slutt. Kollegene som blir igjen, må dekke opp for de som dro.

Så kom den første krigssommeren, og med den kom følgene av kampene. Én episode har etset seg inn: Kampene hadde rast om Mariupol den våren. Russerne tok kontroll over hele kysten mot Asov-havet, og tok Ukraina fra Krym og opp til Donetsk.

De døde ukrainske soldatene ble omsider gjort tilgjengelige. Som drapsetterforsker ble Zlotenko satt på saken.

– Alle likene…de kom i biler. Hos noen hadde forråtnelsen kommet langt. Mange var ikke til å kjenne igjen. De var 162 soldater, alle kom fra Mariupol. Jeg sov ikke på tre netter, sier Zlotenko.

Glemmer det aldri

Han sier han aldri vil glemme hvordan likene kom i mange slags biler for å mottas og klargjøres for rettsmedisinerne. 

Siden har det vært mange flere mottak. I dag husker han de færreste. 

Noe annet er det med de første; ansiktene, luktene og stillheten.

– Vi hadde ingen steder å gjøre av dem. Det rettsmedisinske instituttet måtte leie frysebiler. Så var det DNA-prøver, identifisering og rapporter. Det er mye arbeid, sier Zlotenko.

Han har tatt imot både sivile og militære døde.

– Det har vært mange slike episoder; barn som dør, kolleger som mister livet. Det er veldig tungt og vanskelig å ta inn over seg, forteller han.

Forsvaret til politiet

Zlotenko vokste opp i Starokostiantyniv i Vest-Ukraina. Som mange andre i politiet, har han også bakgrunn fra Forsvaret. Han var luftforsvarsoffiser i ti år. I 2017 ble han så politimann i Kyiv. Han er skilt, med to døtre. Arbeidstiden er uten grenser.

– Jeg liker å ha god tid om morgenen, så jeg er tidlig på jobb, ved åttetiden. Før var jeg hjemme til 18-19. Nå er klokken ofte 22 eller 23 før jeg er hjemme. Men jeg har som regel fri på søndager, sier han.

Svaret på spørsmålet om de voldsomme arbeidstidene kommer tørt og raskt.

– Russerne og vanlige kriminelle følge ikke vanlig arbeidstid, repliserer han.

Han er perfeksjonist, forklarer han. Går ikke hjem før alt er gjort.

Dokumenterer krigsforbrytelser

Da det ble satt sammen en gruppe for å dokumentere russisk kriminalitet mot sivile, ble Zlotenko leder for den ni mann sterke gruppen. De fikk også ansvaret for å etterforske rakettangrepene mot byen. I snart tre år har han vært den første på åstedet etter rakettangrep.

Det han forteller, har han aldri delt offentlig før.

– Det er mye arbeid. Men jeg klager ikke, understreker han.

– Det virker utrolig at bare ni personer har ansvaret for å etterforske alle angrepene mot Kyiv?

– Ja, men vi samarbeider med ansatte i Sikkerhetstjenesten (SBU) i slike saker. Det aller viktigste er å dokumentere konsekvensene av angrepet på en grundig måte: Å samle og sikre fysiske bevis, å bestille rettsmedisinsk obduksjon av likene. Dette materialet danner grunnlaget for tiltale mot krigsforbrytere, svarer etterforskeren.

Han understreker at de i jobben også trekker veksler på det ukrainske politiets egne eksperter, som bombeteknikere, kriminalteknikere og analytikere. 

Gruppen får også god hjelp til å legge til grunn standarder fra Den internasjonale straffedomstolen under etterforskning av krigsforbrytelser.

– Av og til holder også aktorer fra straffedomstolen kurs for oss, men det skjer sjelden.

Blomsterdrapene

I tillegg til å dokumentere den russiske kriminaliteten mot sivile, er han fortsatt drapsetterforsker i Kyiv-politiet. 

En sak husker han godt fra sin vanlige jobb. I januar 2024 ble en blomsterselger funnet død i Kyiv, overstrødd med gule roser. 

Kameraopptak førte til pågripelse og opprulling: En seriedrapsmann hadde drept elleve mennesker over seks år. I mai ble mannen dømt til livsvarig fengsel.

– Vi kaller ham Holosoviski-galningen. Han ble stoppet fordi vi var mange som jobbet sammen, sier Zlotenko beskjedent.

Fikk utmerkelse

For denne saken fikk han en utmerkelse, den eneste han har fått, etter å ha stått på hodet i langt over tre år: En Fort-20 pistol. Det er et nytt, ukrainskprodusert, halvautomatisk 9-millimeter håndvåpen, fra våpenprodusenten RPC Fort i Vinnytsia, Ukraina.

Han deler det private bildet.

– Hvis det blir nødvendig, vil jeg bruke våpenet – for å redde et menneskeliv, eller mitt eget liv, sier Zlotenko.

Tilværelsen som politimann i et krigsherjet Ukraina framstår vesentlig annerledes enn hverdagen for politiet i Norge.

– Alt jeg kan si er at vi jobber veldig hardt. Det er skikkelig vanskelig nå, sier han, og legger til:

– Jeg vil gjerne at norske kolleger skal forstå at politiarbeid i krigstid ikke handler så mye om å holde orden, men er ekstremt vanskelig og ansvarskrevende arbeid, som ofte går langt ut over vanlig politiarbeid. Det handler spesielt mye om etterforskningen av væpnet konflikt og krigsforbrytelser. Det krever ikke bare profesjonell kunnskap om lovverket, men også høy toleranse for stress, følelsesmessig utholdenhet og møysommelig innsamling av bevis.

Zlotenko sier det imidlertid er få som sykemelder seg på grunn av påkjenningen.

– Jeg har ikke søkt hjelp fra psykologer. Jeg snakker med kolleger. Sivile venner forstår ikke hva jeg går gjennom, konstaterer han.

– Vi dokumenterer forbrytelser mot menneskeheten, og jobber med vitner som har opplevd forferdelige traumer, samtidig som vi selv er i fare for å bli beskutt eller gjentatte angrep. Under disse forholdene blir politiet moralsk støtte for skadde. 

– Det er viktig for meg at utenlandske kolleger forstår omfanget av arbeidet. Ukraina trenger mer enn noen gang støtte, erfaringsutveksling og solidaritet fra fagfolk fra forskjellige land, sier Zlotenko.

Kjenner ikke korrupsjon

Rettstilstanden i Ukraina er mangelfull. Dommere er fortsatt korrupte, men det foregår et stort arbeid for å godkjenne alle dommere på nytt.

Politiet har også vært kjent for å ha en rekke problemer. Et temanotat fra Landinfo om Ukrainas politi- og rettsvesen fra 2023 peker på at store reformer har hatt begrenset effekt. 

Korrupsjon gjennomsyrer mange nivåer. Saker kan «forsvinne» mot betaling. Rapporter dokumenterer fortsatt bruk av mishandling og tortur i varetekt – særlig i saker der mistenkte anklages for samarbeid med Russland.

Ulovlige arrestasjoner og manglende etterforskning av overgrep er vedvarende problemer. Politiet og sikkerhetstjenesten SBU unndrar seg ofte etterforskning og straff.

Zlotenko har ikke noe imot spørsmål om saken. Men anklagene visner hos ham.

– Det finnes råtne egg, som i de fleste andre land. Men jeg har ikke opplevd dette selv, sier han.

Etterforskningen inkluderer russiske personer som dømmes in absentia. Kritikere mener slike saker er mangelfulle, fordi de tiltalte mangler mulighet til kontradiksjon. De er jo ikke der.

Zlotenko trekker på skuldrene.

– Loven sier vi kan gjøre det. Selvsagt skulle vi ønske vi kunne gjennomføre avhør av russerne, men når de ikke er tilgjengelige, mener vi likevel å ha etterforsket sakene ordentlig. Russerne er også representert av en advokat når sakene går for retten, sier han.

Først på åstedet

Han har saktens annet å drive med. Byen er utsatt for tusenvis av rakett- og droneangrep fra russerne, og han er først på åstedet. De hvislende, iranske Shaheed 136-dronene bruker timer inn mot byen. 

Alarmene og ventingen holder spenningsgrepet. De fleste blir skutt ned, men ikke alle. Særlig ikke i begynnelsen av krigen.

Zlotenko tar frem sin egen telefon, og viser bilder fra 10. oktober 2022. Han står bøyd over et tildekket lik i Kyiv sentrum, ved Taras Sjevtsjenko-parken.

Det var hans første rakettåsted, bare noen minutter unna kontoret. Dagen ble starten på en bølge av luftangrep på Kyiv.

– Det siste store angrepet var 24. april i år. Tolv døde. Ett barn.

Intervjuet med Zlotenko ble gjort i mai, like før en ny angrepsbølge rammet hovedstaden. 

På spørsmål om hvor mange angrep de har etterforsket og hvor mange saker som har endt i dom, svarer han dette:

– Det har vært hundrevis av slike saker disse årene, jeg husker ikke det eksakte tallet. Vi etterforsker utelukkende angrep på byen Kyiv. Kyiv-regionen faller utenfor vårt ansvarsområde. I min egen oversikt har hundrevis av saker endt med tiltale og dom. De fleste av mine saker gjelder drap.

– Fører dere statistikk over drepte?

– Ja, vi fører statistikk over antall sivile som har blitt drept i russiske angrep i Kyiv, men den er underlagt taushetsplikt.

– Hvordan rekker dere å gjennomføre så mange etterforskninger, når dere bare er ni?

– Vi prøver å rekke alt. Det er vårt arbeid. Det er tungt, men vi må gjøre det, uansett belastning, svarer Zlotenko.

– Ønsker å tro at jeg har bidratt

Han teller ikke selv antallet døde kropper han har sett, mottatt og undersøkt. Men det setter seg.

– Jeg har sett mange døde mennesker de siste årene. Jeg fører ikke statistikk, men det er mange. Det går litt i bølger. Jeg husker alle sivile som blir drept av russiske bomber og droner i Kyiv, de tar jeg med meg.

– Hvordan har det påvirket deg?

– Det er et interessant spørsmål. Fremfor alt har det motivert meg til å fortsette arbeidet. Jeg ønsker at Russland og russerne som står bak skal måtte møte konsekvensene av sine handlinger til slutt. Jeg ønsker å tro at jeg har bidratt til det, sier han.

Femtekolonister

Russerne har også gjennomført en rekke bombeangrep gjennom å bestikke lokalbefolkningen.

– De vil sprenge politienheter for å spre frykt. Slike hendelser fant sted i Pecherskij og Darnytskyj-distriktene. Personer forsøker å lokke politi ut til hendelser, for så å angripe dem. 

Ei jente ringte nødnummeret, og sa at hun ble angrepet av samboeren, forteller han.

– Da politiet ankom, ventet en felle – en båre med en granat i et bakholdsangrep. Vi reagerte raskt. Alle overlevde, og vedkommende ble tatt.

– Har du selv fryktet for ditt eget liv i arbeid som politi under krigen?

– Frykten for sitt eget liv finnes hos alle mennesker, men for meg trer den i bakgrunnen så snart jeg ankommer åstedet for et angrep, fordi jeg forstår at jeg først og fremst må utføre jobben min så grundig og effektivt som mulig, svarer Zlotenko.

Alle i etaten kjenner på krigens belastning. Mange har mistet noen.

– Krigen har påvirket oss alle. Mange kolleger deltar i kampene på fronten. Mange har mistet slektninger, venner eller hjem, sier Zlotenko.

Fikk krigstillegg

Den første tiden vanket det et krigstillegg på oppå lønnen.

– Jeg tror norske politifolk tjener bedre, men jeg klarer meg. Så lenge Kyiv var i kampsonen fikk vi et godt tillegg. Nå får vi også et tillegg, men i mindre størrelse, sier han.

Hvor lenge politiet kan holde på med manglende ressurser og enorm overtid? Så lenge det er nødvendig, er svaret. 

En av de gode tingene som har kommet ut av krigen, er at tilliten til ukrainsk politi har økt.

– Den er bedre enn før, men tilliten er fortsatt lav. Vi må bruke mye tid for å skape en ramme for at de vi snakker med skal stole på oss, det er klart et problem fortsatt, sier han.

Vanskelig sommer

I mellomtiden fortsetter krigen å rase. En studie fra den amerikanske tankesmien Center for Strategic and International Studies (CSIS) anslo i juni at antallet drepte eller sårede russiske soldater ville passere én million i løpet av sommeren. 

I Ukraina er tallet rundt 400.000, ifølge en omtale i VG.

Bogdan Zlotenko kjenner fortsatt krigens konsekvenser på kroppen.

– Sommeren i Kyiv har vist seg å være usedvanlig vanskelig, sier han til Politiforum i midten av august.

– Nesten hver uke har byen blitt rammet av luftangrep, både med raketter og droner, og skadene er langt større sammenlignet med de første vinter- og vårmånedene i år. Men moralen blant politibetjentene er høy, selv om det under sommerens angrep har vært både sårede og omkomne blant politiet i Kyiv, fortsetter drapsetterforskeren.

Håpet om fred

På politisk nivå har både USAs president Donald Trump, EU-president Ursula von der Leyen og en rekke andre statsledere forsøkt å jobbe fram fredsforhandlinger eller våpenhvile, blant annet gjennom møter med både Vladimir Putin og Volodomyr Zelenskyj. 

Foreløpig synes ikke en fredelig løsning på konflikten å ha kommet noe nærmere.

Zlotenko sier han og politiet i Ukraina, i likhet med resten av befolkningen i landet og Europa, kun ønsker seg fred.

– Det var ikke vi som startet denne krigen, og det vet alle. Vi håper at freden snart kommer tilbake til våre hjem, sier han.

– Hvordan tror du det vil være å gå tilbake til å jobbe i vanlig polititjeneste igjen i en fredssituasjon?

– Vi vil uansett ha nok arbeid i lang tid fremover, siden russiske overgripere har begått svært mange forbrytelser på vårt lands territorium. Alle disse må etterforskes, akkurat som vanlige kriminelle saker, svarer Zlotenko, og legger til:

– Men kanskje vil også politiet få litt mer tid til hvile og familie, når vi ikke lenger må våkne midt på natten av lyden fra flyalarmer og løpe til tilfluktsrom.

---

Epilog

Bogdan Zlotenko skulle aldri få oppleve å leve fredelig i hjemlandet sitt igjen. Fredag 29. august, halvannen uke etter at det siste intervjuet i denne saken ble gjort, gikk det galt.

På vei til et åsted der et hus hadde blitt ødelagt av et russisk missil, omkom Zlotenko i en trafikkulykke.

– Nyheten om Bogdans død kom som et smertefullt sjokk for hele vår politi-familie. Hans kollegaer og jeg er dypt berørt av dette tapet, sier pressetalskvinne Anna Strashok i Kyiv-politiet til Politiforum.

Hun beskriver Zlotenko som en mann av ære; intelligent, ressurssterk og prinsippfast. 

– Bogdan viet hele sin politikarriere til å gjenopprette rettferdighet, og arbeidet utrettelig for å sørge for at umenneskelige personer og mordere ble straffet slik de fortjente. Slik har det også vært de siste to årene, da han dokumenterte krigsforbrytelser. Jeg er takknemlig for at Politiforum forteller om vår kamp mot aggressoren, og for at dere formidler historien om en modig politimann som utførte sitt arbeid med selvoppofrelse helt til sitt siste åndedrag, sier Strashok.