Riksveteranen
(Torkjell Trædal)

Riksveteranen

Riksadvokat Tor-Aksel Busch har snudd i bevæpningssaken. Han mener skudd mot politiet bør gi strenge straffer, og han står fast ved adskilt politi og påtale. Busch ser tilbake ser tilbake på en lang karrière og mange viktige spørsmål.

Med et politi der alle kjente strukturer er i endring, står riksadvokaten der.

For mange som en trygg bauta over noe bestående og noe kjent. Noe som ikke er endret etter råd fra endringskåte konsulenter som vil drive offentlig virksomhet etter bedriftsøkonomiske prinsipper.

Det er andre prinsipper som er viktigere for riksadvokat Tor-Aksel Busch.

Lov og rettergang. Og rettsikkerhet både for de kriminelle og
de som utsettes for kriminalitet.

– Joda, jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger fra politifolk på etterforskingssiden som synes det er noe trygt og godt ved måten jeg forvalter etterforskings- og påtalefag og den tilhørende historien på, sier Busch når hans langvarige virke trekkes frem. 

40 år i påtalemyndigheten

Busch trådte for alvor inn i det nasjonale mediebildet i den store spionsaken mot
Arne Treholt på midten av 80-tallet.

Da aktorerte han som statsadvokat sammen med Lasse Qvigstad saken til endelig domfellelse og 20 års fengsel for den daværende statssekretæren.

Før Busch ble riksadvokat i 1997, var han i 10 år assisterende riksadvokat.

I sitt 21. år som riksadvokat er han i ferd med å tangere rekorden til den lengstsittende riksadvokat, Andreas Aulie, som hadde jobben i årene 1946-1967.

Busch er den 12. riksadvokat etter at embetet ble opprettet i 1887.

Etter drøyt 40 år i påtalemyndigheten, hvorav 30 av dem helt i toppen, har han historikken og de lange linjene. Dette, i kombinasjon med en nærmest klisterlignende hukommelse over store og små hendelser i nyere norsk rettshistorie, gjør at han har ekstremt god oversikt.

NASJONAL DEBUT: Daværende statsadvokat Tor-Aksel Busch aktorerte den store spionsaken mot Arne Treholt på 80-tallet sammen med Lasse Qvigstad. Her fra Eidsivating lagmannsrett 2. mars 1985. Bilde: Per Fronth Nygaard NTB/Scanpix

Der enkelte mener at Busch har sittet for lenge, og at det ikke skjer så mye fornyelse og endring, svarer han at han synes påtalemyndigheten absolutt får til en del.

Både med hensyn til kvalitet, saksbehandlingstider og gjennomstrømming av saker. Og ved å være en pådriver for nødvendige endringer og nyskapninger i lovverket. 

Han har bidratt til å utvikle regelverket for politiets provokasjoner i narkotikasaker. Og som han selv sier, fått nyttige innspill fra blant annet Eirik Jensen og flere, til å jobbe frem bedre beskyttelse av politiets kilder.

Retningslinjer om DNA-registrering er utformet ved Riksadvokatembetet. Rett før nyttår sto han frem etter å ha skiftet mening i bevæpningssaken i politiet.

DNA-sporene ble en suksess

Etter 22. juli i 2011 ble det – naturlig nok – svært mye oppmerksomhet knyttet til politiberedskapen. Deretter har pendelen svingt over mot etterforsking.

– Jeg tror ikke det hadde vært så mye oppmerksomhet rundt etterforskingsfaget uten bekymringsrop herfra over tid. Det er viktig og riktig med stor og adekvat oppmerksomhet om politiets etterforsking. Jeg håper etterforskingsløftet følges opp økonomisk, slik at det ikke bare blir et løfte, men et reelt løft. Det er nå helt avgjørende at vi får inn gode mellomledere i politiet til å lede an i denne fasen, sier Busch.

Politiforum intervjuet Busch da han hadde vært riksadvokat i 10 år.

Da var DNA som spor i kriminalsaker så vidt etablert. Lyd- og bildeopptak av avhør var i startfasen.

– Vi har jo sett hvordan muligheten for å finne relevante DNA-spor har blitt til
en stor suksess. Vi fikk et regelverk som ga store fullmakter til riksadvokaten om
hvem som kunne registreres med DNA-profil i politiets systemer. Erfaringene var
gode, og vi utvidet direktivene, som i første omgang var forsiktige. Vi ser at politiets
mulighet knyttet til DNA-spor har blitt et viktig verktøy. 

Han gir honnør til politietterforskerne som han synes har blitt gode på å finne DNA-spor på åsteder, og minner om at Nokas-ranet ble raskere oppklart fordi David Toskas DNA ble funnet på en gjenglemt ørepropp.

Jeg håper etterforsknings­løftet følges opp økonomisk, slik at det ikke bare blir et løfte, men et reelt løft

De nærmest usynlige sporene har etter hvert blitt helt avgjørende i flere alvorlige saker.

Den eneste saken der påtalemyndigheten har begjært gjenåpning etter en frifinnelsesdom, var i det som er kjent som Lågendalssaken der en ung jente ble drept.

En observant politimann bidro til at det senere ble funnet DNA-spor som bidro sterkt til å løse saken.

– Politikerne utfordret ikke

Terroren har rykket nærmere Norge.

I motsetning til USA, som tidlig definerte kampen mot terror som krig, har europeiske land definert terror som kriminalitet med de følger dette har for valg av strategi ved bekjempelsen. 

– Det er takknemlig å sitte i et lite land langt mot nord, og vi har i liten grad kjent på den internasjonale terror i vårt virke. Selv om vi har hatt våre alvorlige saker, og særlig én, trenger vi ikke gå langt for å se en rekke eksempler på at terror rammer i vår nærhet. Jeg tror den europeiske tilnærmingen i det lange løp er den eneste riktige. For hvis man gjør dette til en krig, blir konfliktene ytterligere skjerpet. En krigskonstatering vil medføre store fullmakter til offentlige myndigheter. Fullmakter som i det lange løp utfordrer tillit som vi er helt avhengig av. Vi må så lenge vi kan holde fast på at dette er særlig ondsinnet kriminalitet som vi må bekjempe med rettsstatens prinsipper, sier Busch.

Hvis den hvite lastebilen i Stockholm i stedet hadde vært på Karl Johan i Oslo, ja da hadde det blitt permanent bevæpning umiddelbart

Han mener norske politikere ikke utfordret dette perspektivet 22. juli.

– Våre politikere var veldig raskt ute og ga kloke og forstandige kommentarer, hvor de også understreket denne tilnærming. Jeg ser at også politikere i andre land har ordlagt seg i samme retning. Det er viktig å forstå at den destabilisering av samfunnsstrukturen en krig mot terror vil
medføre, vil gi terroristene en følelse av å ha lykkes. Påtalemyndigheten er ansvarlig for å verne om den liberale rettsstat. Den norske tilnærming har jeg virkelig tro på. 

Busch trekker frem Politiets Sikkerhetstjenestes oppfølging av fremmedkrigere. 

– De har på en svært god måte gjennomført kompliserte etterforskinger, og det har ført til viktige og interessante dommer med et betydelig straffenivå. Jeg er ydmyk for at et økende terrorpress kan utfordre denne tankegangen, men foreløpig står jeg godt på at det er  avgjørende at vi så lenge som overhode mulig søker å bekjempe terror med virkemidler som ordinært politi og påtalemyndighet har til disposisjon.

Bilde:Torkjell Trædal

– Hadde dette skjedd i Karl Johan hadde vi fått bevæpning umiddelbart

Fra å være en sterk tilhenger for et ubevæpnet politi, argumenterer Busch nå for
å bevæpne politiet i sin høringsuttalelse. 

– Med den endrede modus som terrorister har ved at de i større grad har gått over til rene selvdrapsaksjoner. I mange tilfeller av enkeltpersoner ved raske angrep og med stort skadepotensial mot myke mål, så ser vi tydelig at det ikke lenger er snakk om å etablere en forhandlingsposisjon fra terroristenes side. Jeg tror at bevæpnet politi i slike situasjoner kan utgjøre en forskjell. Vi testet ulike scenarioer under arbeidet med vår høringsuttalelse. Hvis den hvite lastebilen i Stockholm i stedet hadde vært på Karl Johan i Oslo, ja da hadde det blitt permanent bevæpning umiddelbart. Det ble viktig for oss å stille oss spørsmålet, skal vi vente på slike erfaringer før vi bevæpner politiet? Etter mitt syn er det ikke lenger et spørsmål om, men hvordan politiet skal bevæpne seg, sier Busch.

Vil verne politifolks identitet

I en rekke saker har politiets anslag mot kriminelle ført til at de har forsøkt å få utlevert  identiteten til de operative politifolkene som var direkte involvert.

Det skjedde etter at Beredskapstroppen skjøt og drepte en av gisseltakerne under Torp-aksjonen, etter at en raner ble skutt og skadet under et bankran på Jessheim, og nå sist etter at politiet skjøt og skadet en kriminell som først skjøt etter patruljen på Roa.

– At kriminelle forsøker å skaffe seg politiansattes identitet er en realitet som har fått større og større aktualitet. Slik lovverket er i dag, er det ikke åpenbart hvordan man skal ivareta  politifolkenes behov for å unngå å bli identifisert. Dette bør være løsbart. Under rettssaker må selvsagt tjenestepersoner fra politiet stå frem med navn og nummer, men slik jeg ser det bør vi – så langt det er mulig – legge dette til ledernivået slik at operativt personells identitet ikke  eksponeres unødvendig. Det fordrer en lovhjemmel som balanseres mot internasjonale forpliktelser. Justis- og beredskapsdepartementet bør se nærmere på dette i forbindelse med utforming av ny straffeprosesslov som nå pågår, sier Busch.

Han roser samtidig utredningsarbeidet professor Tor-Geir Myhrer har gjort knyttet til behovet  for å holde politifolks identitet skjult for kriminelle.

I sitt høringssvar til ny straffeprosesslov reises det grunnleggende spørsmålet om man burde dele opp straffeprosessloven inn i to lover. En lov som gjelder for etterforskingen, og en som gjelder iretteføring.

Det vil kunne gi en bedre tilpasning til det man ønsker å regulere, og man kunne få en prosess som raskere gir oss det lovverket vi har behov for.

– Skudd mot politiet bør gi strenge straffer 

Skuddet fra den kriminelle mot politifolkene på Roa i 2015 er sentralt på flere måter.

Lagmannsretten fant grunn til å tro på mannen som skjøt mot politimennene, og aksepterte hans forklaring om at han kun ønsket å skremme, selv om politifolkene oppfattet at han forsøkte å drepe dem.

– Roa-saken illustrerer at hvis retten mener det ikke er forsøk på drap, er det langt ned til neste egnet straffebestemmelse vurdert i et alvorlighetsperspektiv. I vårt høringssvar til bevæpningsutvalgets utredning reiser vi spørsmål om det bør være en egen straffebestemmelse med stor grad av skjerpet straff hvis det løsnes skudd mot politiet, selv om drapsforsøk ikke kan bevises. Forsett om drapsforsøk kan være vanskelig å bevise. Skudd mot politiet bør uansett gi strenge straffer.

Etter min oppfatning er det et dårligere alternativ å la politidirektøren få all makt

Advarer mot å skille politi og påtale

Fra politihold har man gjerne argumentert med at politijurister ikke har større forutsetninger for å gå inn i lederstillinger enn politiansatte.

Kritikken etter politijuristenes ledelse av Monika-saken i Bergen, og narkotikavarselet hvor politifolk av politijurister ble bedt om å se bort fra pågående alvorlige narkotikalovbrudd i samme by, blir fra den siden trukket frem som tungtveiende argumenter.

Men Busch argumenterer ut fra et prinsipielt standpunkt.

– Etter min oppfatning er det et dårligere alternativ å la politidirektøren få all makt. Det ville også måtte bety at han skulle prioritere de enkelte straffesakene. Her må man huske at en politidirektør styres av politiske direktiver og i prinsippet er undergitt full politisk styring. Det er et viktig prinsipp i vårt demokrati at politiets og påtalemyndighetens arbeid og avgjørelser i den enkelte straffesak ikke skal være underlagt politiske prioriteringer eller politisk innflytelse. Vi kan ikke ha en politidirektør som i noen sammenhenger er under full politisk styring og i andre ikke skal være det. Jeg er glad for at politidirektøren fullt ut deler synet jeg her gir uttrykk for.

Han mener de som argumenterer for et skille mellom politi og påtalemyndighet ikke har tatt inn over seg at politidirektøren og riksadvokaten er i to helt ulike situasjoner.

– Politidirektøren er undergitt full politisk styring og full politisk kontroll. Alt han gjør, utløser et konstitusjonelt ansvar hos justisministeren. Da vi i 1887 fikk den første straffeprosessloven,  ble det bestemt at påtalemyndigheten ikke skulle være undergitt politisk styring eller politisk innflytelse i enkeltsaker. Det bestemte man i Norge for 130 år siden, og jeg ser mange land nå etterstreber at påtalemyndigheten skal ha en dommers uavhengighet. I Norge synes det å være tilslutning i de politiske miljøer om at en uavhengig påtalemyndighet er en viktig forutsetning i et moderne demokrati. Det er en lang rekke saker hvor det er et gode at muligheten for politisk innflytelse ikke en gang er et tema. Justisministeren kan ikke ringe til meg for å be om et bestemt påtalemessig resultat, sier Busch.

Bilde: Torkjell Trædal

Dette illustrerer han med rettssaken etter 22. juli 2011.

– Det var åpenbart et sterkt offentlig ønske om at påtalemyndigheten skulle prosedere på at Breivik var tilregnelig, og ikke utilregnelig. Vurderingen av dette spørsmål brukte aktoratet og vi ved Riksadvokatembetet mye tid på, og vi konkluderte med at det var riktig å prosedere på at tiltalte var utilregnelig, i det minste var det alvorlig tvil. Dagen før aktoratets prosedyre startet, ringte jeg til daværende justisminister Grete Faremo og informerte henne om at vi kom til å prosedere på tvil om tilregnelighet, til tross for publikumsopinionen. Hun var helt proff, og gjorde ingen forsøk på å få meg til å snu, sier Busch, som viser til at også Treholt-saken og flere andre saker har hatt politiske implikasjoner.

– De som roper på et skille mellom politi og påtale synes å ville gi politidirektøren
ansvar for det hele. Gjør man det, brytes prinsippet om uavhengighet i enkeltsaker. Dette perspektivet har blitt borte hos mange, og jeg håper ledelsen av Politiets Fellesforbund vil vektlegge dette viktige argumentet i den videre debatt. En felles ledelse for alt er ingen farbar vei. Man må huske på at om politiet og påtalemyndigheten skilles i den forstand at nivå 1 i vår etat ikke lenger er en integrert del av politiet, må det påregnes at påtalemyndigheten fortsatt vil lede etterforskingen i de alvorlige sakene med en tett oppfølgning av politiet. Dette vil være en nødvendig konsekvens av uavhengighet i enkeltsaker, og bør være en premiss og forutsetning ved diskusjoner om et skille. 

Få fordeler med deling

Han mener det har vært få fordeler med delt påtalemyndighet og politi.

– For meg er det åpenbare fordeler ved den integrerte modell. Jeg ser at mange påtalejurister ute i politidistriktene har kommet dårligere ut etter politireformen med hensyn til anseelse og lønn, og at flere av disse roper på et skille. Det gjør de ikke fordi de ønsker en svakere påtalemyndighet og svakere styring, men i en tro på at et skille vil gi større kraft og mer lønn. For meg som har levd med dette systemet i over 40 år, kan jeg ikke se at det er noen gevinster med at påtalemyndigheten står utenfor politiet. Jeg vil heller argumentere med å hente ut det beste fra den norske modellen, sier Busch.

Han forteller at når han møter sentrale etterforskere, er det ingen som med styrke markerer at det norske systemet ikke fungerer. 

Han er glad for at politidirektør og riksadvokat er samstemte om også dette.

– Dagens tosporede system gir en politisk uavhengig etterforsking med en klar ansvarslinje til  riksadvokaten. Debatten var også oppe i 1986 da det såkalte «Skille-utvalget» kom med sin rapport. Jeg hadde den gang gode samtaler med Politiforbundets leder, den legendariske Arnold Nilsen, selv om jeg ikke kunne se at PF hadde en god løsning. Vi var begge medlemmer av utvalget. 

Bilde: Torkjell Trædal

– Stor respekt

Noe av bakgrunnen for kravet om å skille enkelte innen politiet, mener han kommer fra tiden da unge jurister for tidlig fikk stor innflytelse og dominerte for mange lederstillinger.

– Den situasjonen er endret nå. Jeg har stor respekt for at de ulike organisasjoner
kjemper for sine medlemmers interesser. Men den norske modellen på det beste gir
de gode løsninger og resultater. 

Han viser til hva andre europeiske land gjør når det skjer konkrete terrorhendelser eller andre former for alvorlig kriminalitet.

– Når man ønsker å få gjort en ekstra innsats, lages prosjektorganisasjoner der man organiserer politi og påtale sammen så tett som mulig fordi de ønsker å få en rask og slagkraftig enhet som kan tilpasses situasjonen og utfordringene, sier Busch.

Han ser på klokken. Nye avtaler venter.

Den snart 68 år gamle Tor-Aksel Busch jager videre til neste post på programmet, mens avskjedsordene fra landets påtalemessige overhode sitter igjen. For om to år er han nødt til å levere sin sorte kappe.

– Da blir det avskjedsintervju neste gang da, sier han med et smil.

 

** Siste del av siste avsnitt falt ut av teksten i papirutgaven av Politiforum. Politiforum beklager feilen.

Til toppen