- Problematisk at politiets toppledelse ikke tar til motmæle
I studien vår finner vi at politiets øverste ledelse ikke tar offentlig til motmæle mot alvorlige påstander om sosionomisering, infiltrasjon og tilbakehold av informasjon, skriver forsker Mariann Leirvik, ved NIBR og Oslo Met, og Birgitte Ellefsen, førsteamanuensis ved Politihøgskolen.
Kommentator i Aftenposten, Therese Sollien, lurer på om forebygging og dialog er tilstrekkelig i politiets møter med ungdomskriminelle, i en kommentar publisert 26. oktober. Politikilder hun har snakket med har nemlig forklart henne at det må hardere virkemidler til. Hun konkluderer med at målet; «vanlige ungdommers» trygghet, helliger middelet; et mer autoritært politi.
Politifolkene som Sollien har snakket med «føler seg motarbeidet av politiledelsen, rettsvesenet og politikerne. Politiet som autoritetsfigurer er for lengst sosionomisert bort», hevder de.
Vi vet ikke hvem eller hvor mange Sollien har snakket med, men de er tydeligvis mange nok til at hun synes det er grunn til å hevde at «Politifolk føler seg maktesløse overfor en ledelse som er mer redd for at noen skal komme med anklager om at politiet bedriver rasisme, diskriminering og stigmatisering enn at de ikke utfører jobben de er satt til å gjøre: å trygge samfunnet».
LES OGSÅ: De beskytter seg bak politi-fiendtlighet
Kriminologer og sosiologer
I forbindelse med en studie av idealer og praksis i politiets tilnærming til minoritetsungdom i utsatte boområder, har vi analysert drøye 4000 medieartikler som handler om politiets håndtering av kriminalitet blant ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn, som har blitt publisert i norske medier i perioden 2016-2019.
Solliens artikkel har mye til felles med artikler som har vært publisert på de innvandringskritiske nettstedene resett.no og rights.no, der anonyme politikilder har blitt brukt som kilde til artikler som handler om en påstått «sosionomisering» av politiet.
Sosionomiseringen beskrives som en tilstand der politiet ikke lærer/tillates/tør å bruke maktmidler overfor ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn, fordi politiet har blitt «infiltrert» av et aktivistmiljø bestående av kriminologer og sosiologer fra Politihøgskolen og Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO, som bruker sin påvirkningsmakt til å strippe politiet for autoritet.
De anonyme politikildene påstår at politiledelsen bevisst tilbakeholder informasjon om de negative konsekvensene av innvandring, og begrunner sin anonymitet med frykt for represalier fra politiets ledelse og det akademiske «aktivistmiljøet».
Øverste ledelse tar ikke til motmæle
I studien vår finner vi at politikere som sverger til en streng innvandringspolitikk ofte kommer med lignende påstander. Et halvt år etter at han hadde gått av som justisminister, sa Per-Willy Amundsen følgende i et intervju med Rights.no: «ikke bare rekrutteres sosionomer, kriminologer og lignende til politiet, men deres fagkretser er også blitt pensum på Politihøgskolen. Disse fagene har ingenting der å gjøre, de burde vært fjernet. Dette er nymarxisme».
I studien vår finner vi at politiets øverste ledelse ikke tar offentlig til motmæle mot slike alvorlige påstander om sosionomisering, infiltrasjon, tilbakehold av informasjon og undertrykkelse av meninger.
Dermed kan de anonyme politistemmene framstå som at det endelig er noen som tør å «kalle en spade for en spade» og som forteller om hvordan det «egentlig» er. Det er problematisk at politiets toppledelse ikke svarer på slike påstander, og dermed ikke oppfyller sin plikt til å bidra til en åpen og opplyst offentlig debatt.
LES OGSÅ: - Fengselsstraff for ungdom har ikke vist seg å gi gode resultater
De politiansatte som deltar i den offentlige debatten er opptatt av hvordan politiets fremgangsmetoder påvirker resultatet.
Rettferdig behandlet
Imidlertid finner vi mange politiansatte som deltar med fullt navn i den offentlige debatten. De aller fleste av dem argumenterer for andre virkelighetsoppfatninger og løsningsforslag enn de anonyme politikildene.
Vi finner for eksempel politiansatte som tar til orde for større oppmerksomhet om det de kaller en «tillitskrise» mellom politi og ungdom med minoritetsbakgrunn, og som mener at politiet bør bekymre seg mer for sin legitimitet enn autoritet.
Vi finner også flere kronikker og intervjuer der politiansatte forklarer hvordan dialog og forebyggende samarbeid kan ha en positiv innvirkning på ungdommenes lovlydighet, men at dette ikke utelukker at politiet også må bruke sterkere maktmidler når det er nødvendig.
De politiansatte som deltar i den offentlige debatten er opptatt av hvordan politiets fremgangsmetoder påvirker resultatet. Mange mener at tillit er avgjørende for at politiet skal lykkes med sitt arbeid, og at politiet best kan oppnå minoritetsungdommens tillit gjennom en forklarende tilnærming. En slik forståelse er i tråd med forskning som tar til orde for prosessrettferdighet.
Et prosessrettferdig politi foretar beslutninger som oppleves som konsistente og regelbaserte, behandler folk med verdighet og med respekt for deres rettigheter, og får folk til å oppleve seg rettferdig behandlet.
Flere studier dokumenterer at de som opplever seg rettferdig behandlet er mer tilbøyelige til å samarbeide med politiet og til å akseptere politiets beslutninger og pålegg. Et politi som er opptatt av forklarende dialog bidrar altså til at kontrollen oppleves som mindre urettferdig, og til at folk ikke utfordrer politiets autoritet.
Det betyr ikke at de er imot å bruke sterkere maktmidler når det er behov, men at slik maktbruk må kunne begrunnes og oppleves som rettferdig.
LES OGSÅ: Slik skal Oslo-politiet bygge tillit med minoritetsungdom
«Kompispoliti»
Ved Politihøgskolen undervises det blant annet i prosessrettferdighet, noe Solliens anonyme politikilder antakeligvis ville omtalt som «kompispoliti».
I studien vår har vi observert og intervjuet politiansatte som patruljerer i utsatte boområder i det sentrale Østlandsområdet. Mange av dem forteller at de er opptatt av at de skal oppleves som rettferdige, og at de derfor bruker tid på dialog og forklaring i sine møter med minoritetsungdom. Det betyr ikke at de er imot å bruke sterkere maktmidler når det er behov, men at slik maktbruk må kunne begrunnes og oppleves som rettferdig.
De forteller at metoden oppleves som effektiv, da de opplever at ungdommene i større grad samarbeider og respekterer politiets pålegg når det er etablert et tillitsforhold.
De som argumenterer for dialog, en forklarende tilnærming og forebyggende samarbeid, finner støtte i det regelverket som er styrende for politiets virksomhet. Stortinget har vedtatt at norsk politi aldri skal bruke mer makt enn det som er nødvendig, forholdsmessig og ansvarlig (Politiloven 1995 § 6), og at politiet som hovedregel skal basere sin innsats på et nært og konstruktivt samspill med borgerne (grunnprinsipper for norsk politi som er vedtatt av Stortinget).
Sollien må gjerne snakke med anonyme politikilder, men hun bør orientere seg litt bredere før hun bestemmer seg for hvordan politivirkeligheten ser ut.
LES OGSÅ: Oslopolitiet med tøffere linje mot knivhendelser: - Det kunne ikke fortsette
