Politivitner bør ikke aktorere

Jeg advarer alle polititjenestemenn mot å møte «overforberedt» og med en aktorerende holdning når man vitner i en straffesak.

Inspirasjonen til denne advarselen fikk jeg nylig da jeg som forsvarer i en straffesak opplevde en litt selsom opptreden fra et politivitne, som var mer argumenterende enn refererende i sitt vitneprov.

Tjenestemannen var innkalt for å la retten ta del i det han hadde observert i tilknytning til et spesifikt punkt i tiltalen.

Oppgaven var å redegjøre for egne observasjoner på åstedet, og for de funn som politiet hadde gjort. Med andre ord en ordinær, men viktig del av politiets oppgave under avslutningen av en straffesak.

Etter å ha redegjort for sin befatning med saken, måtte tjenestemannen – på vanlig måte – forholde seg til krysseksaminasjon fra forsvareren.

Da han ble foreholdt mulige usikkerhetsmomenter som eventuelt kunne gjøre hans nokså reservasjonsløse fremstilling litt mindre sikker, ga han seg i kast med å foreta en nokså vidtfavnende vurdering.

Han mente også at etterforskningsdokumentene i saken totalt sett støttet ham i det syn han forfektet. Samtidig begynte han å bla i en saksmappe, hvoretter hvor jeg spurte ham hvilke dokumenter han hadde foran seg.

Han fortalte da at han hadde med seg samtlige saksdokumenter i denne lille saken, og at han i løpet av sin nokså korte tjenestetid hadde gjort det til en vane å skrive ut og medbringe disse når han møtte som vitne i retten.

Jeg ga uttrykk for at det var første gang jeg i en sak opplevde at et politivitne (som ikke var etterforsker) medbrakte samtlige dokumenter i vitneboksen.

Dette gjorde ikke særlig inntrykk på ham. Dommeren ga derimot klart og tydelig uttrykk for sin forbauselse, og en smule indignasjon, over vitnets adferd.

Etter at avhøret var slutt, spurte dommeren meg – i åpen rett - om jeg ville rette noen henvendelse til politidistriktets ledelse om forholdet, samtidig som han benyttet anledning til å redegjøre overfor meddommerne om at det vi her hadde opplevd var noe ganske ekstraordinært.

Han orienterte videre om at et vitneprov av en slik karakter kunne være egnet til å så tvil om tjenestemannen hadde den nødvendige objektive holdning til saken, og at man måtte spørre seg om vitnets argumenterende utsagn også kunne påvirke vedkommendes evne til å gi en nøytral gjengivelse av det faktum han var innkalt for å forklare seg om.

Det kunne være interessant om noen av leserne kunne sende noen synspunkterpå den problemstillingen som her er tatt opp.

Det må presiseres at temaet ikke er politivitners behov for å støtte seg til egne rapporter under et vitneavhør, noe som i utstrakt grad aksepteres av retten.

Jeg vil i neste nummer gå nærmere inn på bakgrunnen for at politivitner bør være svært forsiktige med å opptre som ”hjelpeaktor”.

Jeg begrenser meg i denne omgang til å påpeke at en slik aktivitet for det første kan virke mot sin hensikt ved å redusere vitnets troverdighet, dernest representerer det en sammenblanding av de atskilte rollene som politiet og påtalemyndigheten har.

Videre vil en praksis som tjenestemannen hadde lagt seg til, kunne innebære et brudd på muntlighetsprinsippet for vitner, samt at et resonerende vitneprov av en slik karakter griper inn i vurderingen av skyldspørsmålet, noe som først og fremt retten har til oppgave å ta standpunkt til.

Til toppen