Politiutdanning på ville veier

Majoriteten av de fremmedkulturelle studentene som kom inn på Politihøgskolen i fjor oppfylte ikke de generelle opptakskravene, påstår Svein Engen i Romerike politidistrikt. Han uttrykker sin bekymring over utviklingen i dette innlegget.

  • Endret

Da har det skjedd som mange fryktet. I sin iver etter å oppfylle det politisk korrekte kravet om mange med innvandrerbakgrunn ansatt i politiet, har man begynt å lempe på kravene for å komme inn på politihøgskolen.

Av det «rekordhøye» opptaket av fremmedkulturelle studenter, 32, fyller sannsynligvis 28 av dem ikke de generelle opptakskravene, da de kom inn på såkalte særskilte vilkår. Dette på grunn av behovet for mangfold. Flere fylte ikke kravet til minst karakteren 3 i norsk.

Mine tanker går først og fremst til de fremmedkulturelle studentene som fyller kravene og som nå sliter med stigmatisering av sin gruppe. Dernest til de «stakkarene» som må stå i retten å forsvare et skriftlig arbeid som står til stryk, og som advokaten plukker fra hverandre fordi polititjenestemannen ikke forstår de språklige nyansene i sin egen rapport.

Hva er det som skjer med politiutdanningen? Mitt inntrykk er at det nå er viktigere å få uteksaminert velutdannede sosionomer og fremmedkulturelle og at det er lagt mindre vekt på det som er viktig, nemlig å få ut operative, kreative politifolk som har et fokus, nemlig å «fange tyven».

Hvorfor bruker man mye tid på Stats og kommunalkunnskap, som er en ren repetisjon av fag i videregående? For ikke å nevne alle timene med sosiologi. Politiets datasystemer, kunnskap om narkotika, utrykningskjøring og våpen er så å si fraværende. Dette trigger ikke akkurat jaktinstinktet som en polititjenestemann bør og må ha for å gjøre en god jobb i en stadig mer krevende hverdag.

Jeg vil minne om at politiet er statens eneste lovlige maktapparat i fredstid og det er dessverre i ferd med å råtne på rot. Vi vil etter hvert få et «jattepoliti», med mange gutter og jenter med «extra small» i skinnjakke, som snakker dårlig norsk, som ikke har som oppgave «å fange tyven», men derimot å finne ut hvorfor mannen ble kjeltring. Det siste er sikkert interessant for mange men ikke nødvendigvis for den unge politibetjenten som bør ha et helt annet fokus.

At noe er galt underbygges av det faktum at det er «krig» mellom politifaglærerne og akademikerne når det gjelder bruk av dyrebar tid på Politihøgskolen, hva som skal vektlegges og ikke. Politifaglærerne er i fåtall og taper den kampen.

Nei, vekk med all spesialbehandling av noen søkere og ikke la personer som Sara Abrahams med sin forskjellsbehandlingstanke få råde grunnen. Ta kun inn de beste og de som består testene som er overkommelige for alle som virkelig vil få komme inn i politiet.

Jeg vet at det er blitt sagt på Politi­høgskolen at man skal bruke ordene «opptak på særskilte Vilkår» minst mulig da det er negativt ladet og uheldig for høgskolen. Tenk det.

Jeg er stolt av politiet og er glad i politietaten som har vært min arbeidsplass i 30 år. Imidlertid ser jeg nå alvorlige faresignaler og noen må ta tak i dette nå.

Kanskje vi må tilbake til etatsutdanning med fagskole. Da vil ikke akademikerne få stor betydning i fagutdannelsen og de som vil fordype seg i sosiologi kan eventuelt fortsette på en høgskole etter systemet som Forsvaret benytter. Vi får politifolk med lønn under utdannelsen og de grisgrendte områdene får tilbake polititjenestemenn med plikttjeneste. Dette er en vinn-vinnsituasjon som bør vurderes seriøst.

Et siste hjertesukk: Hvem er det som slipper folk med omfattende rulleblad inn på politihøgskolen? En glipp eller noe vi bare må avfinne oss med i fremtiden?

Av | Svein Engen, Romerike

***

Leder av justiskomiteen Per Sandberg og politisivil kompetanse

Ny leder i justiskomiteen Per Sandberg fra Fremskrittspartiet provoserer når han i siste nummer av Politiforum utaler at «antall sivile stillinger i politiet må økes, men kun innen forvaltningsdelen, og ikke operative stillinger». Som leder av sivilutvalget i PF, kan jeg ikke la en så snever uttalelse stå uimotsagt. Særlig ikke når den kommer fra lederen i justiskomiteen på Stortinget.

Til stortingsrepresentant Sandberg må jeg si at historisk sett har sivil arbeidskraft vært mer relatert til kontorstøtte og noen administrative gjøremål. Dette har heldigvis endret seg mye. Sivil kompetanse integreres nå mer og mer rundt i politinorge - også inn i det som tradisjonelt har vært rene politioppgaver. Jeg nevner sivile på operasjonssentralen, arrestforvarere, politivakta, økonomer, dataingeniører, analytikere og statsvitere. Med gode resultater. Teamarbeid og samhandling mener jeg er nøkkelprosesser i fremtiden for å utnytte politikompetansen og den sivile kompetansen på en mer effektiv måte, noe som igjen vil gi bedre resultater. Gevinsten tror jeg vil bli en mer effektiv bruk av ressursene og bedre kvalitet på oppgaveutførelsen. Min påstand er at det er mye ubrukte ressurser å hente ved å la sivile ta over oppgaver tradisjonelt utført av politiutdannede. I tillegg må man opprette flere stillinger og hente inn annen nødvendig sivil kompetanse for beste oppgaveløsning.

I bemanningsrapporten «Politiet mot 2020» leverer politidirektør Ingelin Killengreen et tydelig budskap. Hun anbefaler 1000 nye sivile stillinger til politiet innen 2020. PF støtter opp om dette. I sitt kriminalpolitiske program argumenterer forbundet for at flere sivile skal inn i politiet i et helt kapittel. Det konkluderes med at det er en riktig og villet utvikling fordi politiet trenger å knytte til seg ny kompetanse for å videreutvikle politiet i takt med samfunns- og kriminalitetsutviklingen.

Kripos er et godt eksempel på gode tverrfaglige løsninger hvor sivile og politiet jobber side om side for å løse komplekse kriminalsaker til samfunnets beste. Det er politidistrikt som har sivile som tapper telefoner og driver analysearbeid. Jeg nevner også at i andre land, som for eksempel England, brukes sivile i politiets spaningstjeneste.

Utlendingsforvaltningen er et godt eksempel på et fagområdet hvor politiet bruker både politifaglig- og annen sivil kompetanse. Områder hvor sivile blir brukt kan være indre utlendingskontrollkontroll, intervju i familiegjenforeningssaker og territoriekontroll. Dette krever bred kompetanse for god oppgaveløsning.

PF synliggjorde mer enn noen gang gjennom risikoprosjektet mangelen på politikompetanse og hva det gjør med ansattes muligheter til å gjøre en god jobb. Dette førte til 460 nye sivile stillinger til etaten. En god start for Sandberg er å skaffe seg innsikt i hva disse er brukt til.

Sandberg sier han har satt seg godt inn i PF sitt kriminalpolitiske program og er langt på vei enig i de ni viktigste punktene. Er det punktet om «Hvorfor trenger vi flere politisivile?» han er uenig i?

Av | Gry Mossikhuset, leder av sivilutvalget/forbundsstyremedlem i Politiets Fellesforbund.

***

Pb1, 2 eller kanskje 3

Jeg vil bare uttykke min frustrasjon over dagens system med PB 1, 2 og 3. Jeg vet at jeg ikke er alene om denne misnøyen, og vil gjerne sette litt lys på det.

POD sine krav til Pb 3:

Realkompetanse: 3 tjenesteområder

Formalkompetanse: 20 vekttall / 60 studiepoeng og/eller relevant etter- og videreutdanning, eller kurs, forankret i politidistriktets kompetanseutviklingsplan, med en varighet av til sammen minst 10 uker eller 50 dager.

Nåværende ordning med formal- og realkompetanse fungerer kanskje fint for nye kollegaer som er klar over den ordningen fra første stund. De kan da innrette seg etter dette, og møte de krav som stilles.

Men hva med «de gamle ettersleperne». Jeg bruker meg selv som eksempel her. Jeg var i tvil om jeg skulle velge idrett grunnfag, eller befalskole før jeg var gammel nok til å søke politiskolen. Jeg ble fra flere hold rådet til å gå befalskole - da dette skulle være en fin inngangsport til politiet. Nå, 18 år etter, angrer jeg på dette valget.

Jeg gikk ut av politihøgskolen i 1996 - og er fremdeles PB2. Høres slapt ut - Ja - men det er noen årsaker. Jeg har fire barn, som kom rimelig tett. Dette er selvfølgelig noe jeg prioriterer høyt og valgte derfor å være hjemme noen år. Da jeg var tilbake i arbeid etter permisjon søkte jeg om å bli pb 3, da jeg trodde kriteriene var oppfylt. Realkompetansen var grei, for det å være hjemme med barn regnes som et tjenesteområde(??). To år i Forsvaret som militærpoliti har imidlertid ingen verdi. Forstå det den som kan!

Når man jobber på et lite sted er det vanskelig å få kurs. Når man i tillegg arbeider redusert er det klart arbeidsgiver ønsker å ha arbeidskraften på jobb, og ikke på kurs i Oslo. Det er også vanskelig praktisk å reise bort på kurs over flere uker når man har små barn.

Alternativet blir derfor å studere «et eller annet». Det eneste kravet til studiet er at det gir høgskolepoeng.

Vi er flere «i min generasjon» som føler dette frustrerende. Når man har vært hjemme med barn og endelig bestemmer seg for å komme tilbake på jobb, er det fordi vi har lyst til å jobbe. Vi har ikke lyst til å bruke tid og penger på en utdannelse som føles som meningsløs. Jeg gikk Politihøgskolen fordi jeg ville bli politi. Jeg var slett ikke forberedt på at jeg, noen år senere, måtte begynne å studere noe annet for å få en anstendig lønn.

Når en like vel må bruke tid og penger på å studere, er spørsmålet om jeg rett og slett skal skifte beite. Studere må jeg uansett - så hvorfor ikke gå for et yrke med mer lønn?? Jeg er 37 år og har nådd toppen av min lønnsramme. Denne lønnen vil jeg ha til jeg går av med pensjon.

Jeg har lett med lys og lykte for å finne noe interessant å studere. Hjemme har jeg en stor hage som jeg liker å stelle. En master i plantevitenskap gir 60 studiepoeng - og opprykk til pb 3.

En kollega av meg stanget også hodet i veggen i kampen for å bli pb 3. Løsningen for han ble å ta seks måneders permisjon for å være hjemme med et mindreårig barn - og vips, så fikk han opprykk. Er dette et fornuftig lønnssystem?

Det er automatisk opprykk til pb 2 etter sju år. Hva med et automatisk opprykk til pb 3 etter for eksempel 14 år?

Til toppen