Politiets omdømme - et spørsmål om samhandling

De siste årene har det vært et stort fokus på politiets omdømme, og det har nærmest gått inflasjon i å plassere ansvaret for hvem som ødelegger mest for dette. Siste utspill kommer fra politimester Kaare Songstad i Haugaland og Sunnhordland. En oppegående politimester som i siste nummer av Politiforum mener at ”PF gjør Ola Nordmann lei.”

Motivet for å mene noe om politiet spenner vidt. På den ene siden har vi et publikum som ønsker et nært og tilstedeværende politi, uten at de har noen politiske baktanker. På den andre siden en politisk ledelse som lever av de gode historiene, for å bli oppfattet som vellykkede med sin politikk. Midt i mellom dette har vi en rekke aktører med mange forpliktelser i forhold til sin rolle. Selv om det tidvis er krevende, så er det en del av det demokratiske Norge som vi alle er så stolte av.

Etter over 20 år i politietaten, innenfor en rekke arbeidsområder, har jeg gjort meg noen betraktninger. Den første betraktningen er stolthet av å jobbe i politiet. Arbeidsoppgavene er mange, forskjellige og krevende. Arbeidet er samfunnsnyttig og en kan hjelpe og glede mennesker hver dag. I tillegg får en være i et arbeidsmiljø med mange dyktige og hyggelige kolleger. Denne betraktningen tror jeg deles av mange andre i etaten.

Så langt er nok de fleste aktørene enige om beskrivelsen. Den andre betraktningen er når en eller flere av aktørene velger å sette fokus også på de sidene som ikke er så positive. Mitt utgangspunkt er at publikum har krav på et mest mulig åpent politi som gir et korrekt bilde av situasjonen. Min vurdering er at norske politilederes manglende tilstedeværelse i media også i belastende saker har gitt Politiets Fellesforbund (PF) en sterkere posisjon. I mangel på andre sterke aktører i det offentlige rom, har PF fått denne rollen.

Jeg skal selvsagt ikke generalisere alle lederne. Noen har våget og vist handlingskraft både sentralt og lokalt. Det at nettopp tre frittalende politiledere blir valgt som årets Osloborgere i Aftenposten er et godt bevis på det. Denne prisen er kun delt ut syv ganger og det er gledelig at den har gått til tidligere politioverbetjent Finn Abrahamsen og politiinspektørene Kåre Stølen og Hanne Kristin Rohde. Politidirektør Ingelin Killengren har ved flere anledninger oppfordret politiledere om å være mer aktive i media.

I Politiforum nr.12 for 2006 sier hun følgende til politimesterne: ”delta i debatten”. Politimester Truls Fyhn og noen til har vært synlige i den nasjonale pressen, mens langt flere er godt profilerte i den lokale pressen. Det er bra, men forbedringspotensialet er fremdeles stort. Songstad synes lite om rangeringen av politimesterne og har en fornuftig begrunnelse for det. Jeg støtter langt på vei de faglige vurderingene han kommer med. Likevel mener jeg det blir for enkelt å avfeie alt som fremkommer. Det er tross alt noe å lære av det meste her i livet.

Stadige krav til effektiviseringer, nye oppgaver, økt kvalitet, et råere samfunn og en noe utryggere hverdag preger stadig større deler av hverdagen til en ansatt i politietaten. Jeg mener det bare skulle mangle at skattebetalernes penger blir brukt optimalt. Vi må leve med og forvente at det stilles krav til effektivisering, økt kvalitet på arbeidet, økt kompetanse samt en bedre måloppnåelse. Likevel må vi stille spørsmål og rammevilkårene? Når over hundre sedelighetssaker ligger urørte i en skuff, 0,8% av tyverier fra personer på offentlig sted blir oppklart, flere lensmannsdistrikt er mer eller mindre ubemannet, kollegaer er alene på jobb, saker blir henlagt samme dag som de blir anmeldt (også med kjent gjerningsmann), IKT- systemet bryter sammen og etaten ikke klarer å holde på kompetansen blant annet p.g.a. lønnen. Skal dette bare ties i hjel?

I tilfelle nei, hvem er det sitt ansvar å sørge for at det kommer frem?

Omdømme skapes på mange arenaer og det er ikke bare en aktør som sitter med ansvaret. Jeg mener at dagens aktører har mye å hente på bedre samhandling og forståelse for hverandres arbeidsområder. Publikum er ikke opptatt av krangel og uenighet. De ønsker et kompetent politi som er der for dem når behovet er der. Den målsetningen tror jeg de fleste deler, men da må det skje noe med holdningene og samhandlingen. Det å opparbeide en gjensidig respekt for hverandre kan være en god start. Noen som ønsker å delta?

Til toppen