Politi og røver

Levde av og for å lure politiet.

Publisert Sist oppdatert

Petter R. Hansen startet sin kriminelle løpebane som lovbryter i Tveitagjengen i 1987. Gjennom hele sitt voksne liv har han levd av å lure politiet. Nå avslører han hvordan han koste seg med å narre politiet gjennom en årrekke.

I boka Politi og Røver av Kjetil Østli, forteller kjeltringen Petter R. Hansen om menn som går over grensen. Om hvordan det er å være kriminell og ikke minst om hva slags syn han har på dagens politi.

Politiforum møter Petter R. Hansen i lokalene til Cappelen Damm halvannen uke før boka slippes for salg. Han er spent. Spent på hvordan samfunnet vil reagere på boka og ikke minst hva slags tilbakemeldinger han vil få fra de kriminelle miljøet.

Petter R. Hansen er høflig, blid, smilende og vennlig. Rundt halsen henger det et tykt gullkjede og på stolen ved siden av han henger en svart skinnjakke hvor det står Dakota, American spirit over hele ryggtavla.

- Jeg har hatt det veldig mye moro, både med venner og ikke minst med politiet opp gjennom årene. Men det er klart at jeg har dummet meg ut en rekke ganger også. Men jeg kan ikke angre på det jeg har gjort, sier Petter R. Hansen.

Munch-ranet

Da Petter R. Hansen startet sin kriminelle karriere i Tveitagjengen på midten av 80-tallet, var det stjeling av biler som var hovedgeskjeften. 20 år senere står han tiltalt for Munch-ranet, etter at to menn stormet museet med pistol og røsket ned Skrik og Madonna.

I boka står det følgende om episoden.

Ca. klokken 11.00 den 22. august 2004 løp to menn inn i Munchmuseet på Tøyen i Oslo. Den ene raneren presset og dyttet mot ytterdøren, uten å vite at den skulle dras til seg. De løp inn gjennom kafeen, og brukte ett minutt på å lete seg frem til bildene, rådville, som om de aldri hadde vært der før. Ranerne brukte finlands­hetter og hettegensere. Den ene var bevæpnet med en Smith & Wesson 357 magnum revolver. Han truet to vakter og noen av museets besøkende til å legge seg ned på gulvet. De hadde på forhånd skaffet seg avbitertang, men de glemte å ta den med, derfor røsket de, ja, de røsket i Skrik og Madonna, så metallenkene svaiet, og da de løsnet, flyktet de ut av museet på vei til den tredje raneren, som ventet i en svart Audi stasjonsvogn.

Petter R. Hansen ser på meg, før han sier.

- Den svarte Audien hadde jeg solgt til Bjørn Hoen (dømt for Munch-ranet, red.anm.) for ett år siden. Den gangen for­sikret jeg meg om at bilen ikke måtte bli brukt til noen typer grovt tyveri fordi den lett kunne spores tilbake til meg. Jeg fikk hans ord på det, sier Petter R. Hansen.

Han ser ned i bordet et par sekunder før han igjen løfter blikket og se på m eg.

- «Alle» visste hvem som hadde utført Munch-ranet og fem timer etter visste politiet det også. Men det skjedde ikke noe. Jeg synes synd på de politimennene som kom til Munchmuseet rett etter at dette skjedde. Utrolig synd på dem.

Fem timer etterpå ringte Hansen til Johnny Brenna (en av hovedpersonene i boka, red, anm.), som den gangen jobbet i politiet, for å informere om hva han visste om ranet.

- Jeg navnga de to som i dag sitter dømt for Munch-ranet fordi Bjørn Hoen brøt avtalen han hadde med meg. Problemet var bare at politiet påla Johnny å skrive rapport i stedet for å smi mens jernet var varmt. Politiet benyttet seg ikke av muligheten og sporene ble mer og mer kalde. Jeg forstår det bare ikke hvordan de kunne være så naive, sier Hansen.

Imponert av «bygdepolitiet»

Petter R. Hansen har ikke tall på hvor mange kriminelle handlinger han har begått i løpet av sitt liv som kriminell. Han husker spesielt godt første gang han ble varetekstfengselet. Det skjedde etter et sjokkbrekk i november 1987 hvor en gullsmed på Tynset var hovedmålet.

- Noen elgjegere hadde sett at vi hadde byttet bil og tipset lensmannen om dette. Lensmannen svarte med å bestille et privatfly for å jakte på oss. Tror du ikke faen meg han klarte å ta oss. Jeg må innrømme at jeg ble imponert av «bygdepolitiet» i den episoden.

Hansen har vært i kontakt med politiet flere ti-talls ganger i løpet av sitt liv som kriminell. Han ble etter hvert kjent som kongen av minibanker i Norge, og ble totalt siktet for 12 ran av mini­banker. Paradoksalt ble han frikjent alle 12 gangene.

Petter forteller om den gangen han ranet en minibank på Vinterbrosenteret.

- Etter et vellykket sjokkbrekk kom jeg hjem til meg selv med 1.7 millioner kroner i kontanter. Jeg gikk ned i kjelleren og slo av alle lysene i huset. Det tok ikke lang tid før en politibil sirklet rundt huset mitt. Men alle spor var skjult og de valgte å reise videre, sier Petter R. Hansen.

- Du fikk aldri dårlig samvittighet?

- Nei. Disse episodene var som krydder i hverdagen for meg. Politijakter og bil­jakter ga meg en kongefølelse. Adrenalinet pumpet i kroppen og jeg følte at jeg hadde full kontroll på situasjonen. Uten politiet hadde jeg ikke hatt det så moro og opplevd så mye som det jeg har, forklarer han.

- Hva mener du om dagens ressurssituasjon i politiet?

- Den er helt på trynet. Jeg kan ikke fatte at ikke politikerne skjønner at politiet må styrkes. Kjeltringene ligger langt foran politiet på mange områder, og da sier det seg selv at det må spyttes inn mer ressurser.

Petter R. Hansen har sterke meninger om mye, spesielt hva angår unge lovbrytere. I boka sier han følgende om problemstillingen.

- En fengslet 16-åring må for guds skyld ikke sitte med de hardbarka forbryterne. Som kun snakker om hvor kult og tøft og macho krim er. Den statusen lærer ungdommen seg. Det gjør meg trist. Spør du meg, bør de sendes til anstalter med militær disiplin. Og der er jeg uenig med han filosofen. Jeg mener heller at samfunnet må reagere mye strengere. Det er altfor mye snillisme i Norge, og der støtter jeg FrP. Men vi bør dessuten innføre dødsstraff for alvorlig kriminalitet, som narkotika.

Ser lyst på fremtiden

Kjeltringen Petter R. Hansen jobber nå som kranfører og har ikke gjort noe kriminelt på fem år. Han har i en lengre periode kjørt roadracing og ifølge han selv hevdet seg ganske godt blant norgeseliten.

- Jeg var på mange måter min egen hovedsponsor. Trengte jeg penger til å ruste opp sykkelen, dro jeg bare ut og «hentet de pengene jeg behøvde». Jeg hadde jo ingen ekte sponsor for å si det sånn, men det fungerte for meg. Men jeg gjorde aldri ting halvveis, og når jeg først bestemte meg for noe, gjennomførte jeg det også. Sånn var det også da jeg kjørte roadracing, sier han.

- Har du noen kontakt med Tveitagjengen eller tidligere medlemmer av den i dag?

- Nei. Tveitagjengen er oppløst for lenge siden.

- Hvor har det blitt av alle pengene du har «tjent» i din tid som kriminell?

- Så å si alt er sløst opp. Men en god del gikk selvsagt til roadracingen. Det er ikke gratis å kjøre fort på sykkel. Og jeg levde ikke akkurat noe A4-liv med åtte til fire jobb. Så noe måtte jeg jo gjøre for å skaffe penger.

Powered by Labrador CMS