På tide med et nytt styringsparadigme?

Jeg er glad for at målstyring kom under lupen til 22. juli-kommisjonen, men er i tvil om hva budskapet egentlig var.

Publisert Sist oppdatert

Kommisjonen påpekte at målstyringen i dag favoriserte etterforskning til fordel for operativ tjeneste, men jeg mener at problemet stikker dypere. Det er nemlig en total dominans av naturvitenskapelig tenkning. Utfordringen nå blir å ta problemet ved roten og innføre et nytt styringsparadigme.

Jeg skal forsøke å argumentere for hva som er problemet med målstyring og hvilken vitenskapstradisjon som ligger bak. Jeg gir først et kort utdrag fra veiledningen til Statens senter for økonomistyring (SSØ 2006):

«Mål- og resultatstyring er det grunnleggende styringsprinsippet i statlige virksomheter. Det innebærer at overordnede, politisk fastlagte mål for den enkelte virksomhet må konkretiseres på en slik måte at resultatene kan måles, vurderes og følges opp gjennom nødvendig utviklings- og forbedringstiltak».

Hvis vi tar kunnskap på alvor må vi ikke bli for enøyde. Politiet og offentlig sektor er i dag ensidig styrt etter naturvitenskapelige idealer hvor preferansene det styres etter er det som kan indekseres, tallfestes, måles og kontrolleres. Politiarbeid er mangfoldig og komplekst. Vi jobber med mennesker og menneskelige handlinger.

I vitenskapen kalles dette humanistiske fag og tilhører en annen vitenskapstradisjon enn de naturvitenskapelige fagene. De humanistiske fagene har som felles kjennetegn at de ikke kan konkretiseres, indekseres og tallfestes. Man fortolker det man observerer. Når man studerer menneskelig adferd må man akseptere at man ikke får entydige svar, variablene er for mange. SSØ favoriserer naturvitenskapen i sin veileder fremfor humanvitenskapen.

Husk at når kommisjonen skulle snu hver en stein for å finne årsakene bak katastrofen 22. juli holdt det ikke å bruke de naturvitenskapelige metodene alene. Man måtte anvende «harde fakta» i kombinasjon med intervju av sentrale personer. Man måtte snakke med folk og fortolke det budskapet som kom frem for å få belyst virkeligheten.

Jeg ønsker ikke å bli forstått dit hen at jeg ønsker å utelukke den naturvitenskapelige tilnærmingen, men vi må gi plass til humanvitenskapen slik at man ser virkeligheten med begge øynene, ikke bare ett. Filosofen Ernst Cassirer beskriver disse perspektivene som «the eye of science and the eye of art». Når vi bruker begge metodene slik at de kan utfylle hverandre ser vi helheten og dybden i virkeligheten bedre. Man får et mer realistisk bilde av virkeligheten, ikke bare de overfladiske strukturene, som Cassirer kaller dem.

Mål- og resultatstyring er et økonomisk verktøy, innført under New Public Management-bølgen som gikk på 90-tallet. En styringsform hvor kjernen er effektivitet og maksimal utnyttelse av skattekronene. Offentlig sektor har etter mitt syn trykket styringsformen ukritisk til sitt bryst. Dette er vår store utfordring hvis vi skal gjøre norsk politi bedre.

Mål- og resultatstyring er ikke egnet til å fange kompleksiteten i politiarbeid. Her har fagforeningene og politiledere forsømt seg i mange år. Man har sett dette, men ikke vært tydelig nok ovenfor politisk ledelse på konsekvensene av mål- og resultatstyringen. Her har vi en utfordring med ledelseskulturen. Vi må ikke glemme at det er innholdet og kvaliteten i det vi gjør som er viktig, ikke volumet.

Til slutt, ordet «produksjon» brukes som den største selvfølge i politiet. Vår kjerneoppgave i samfunnet er å forebygge og oppklare lovbrudd under visjonen «Trygghet, lov og orden». Vi yter service og hjelp til innbyggerne i Norge. Vi produserer ingen ting.

Vi er blitt fanget av økonomenes terminologi og adopterer en bestemt måte og betrakte virkeligheten på. Språk preger vår måte å tenke på. Våre tanker er våre verdier. Nå må vi finne tilbake til politiets virkelige verdier, og sørge for at et paradigmeskifte i styringen av politiet. Vi må åpne «begge øynene».

Powered by Labrador CMS